oss 150 kroner!
Spørsmålet om overdødeligheten har nå fått oppmerksomhet i offentligheten. Likevel preges formidlingen fortsatt av synsing, tolkninger og ferdige narrativer, heller enn av kunnskap og åpne data.
17. desember, 2025
Spørsmålet jeg forsøkte å stille i Debatten 18. november handlet ikke om hvilken forklaring man foretrekker på overdødeligheten. Det handlet om noe langt mer alvorlig: Hvorfor befolkningen får servert synsing, meninger og ferdige narrativer som om de var vitenskapelige fakta.
Det var dette som ble synlig i studio. Ikke uenighet, men kontroll. Ikke åpen debatt, men stramme rammer. Ikke kunnskap, men en fortelling som ikke skulle utfordres.
I etterkant har norske medier gjentatt den samme forklaringen med stor selvsikkerhet. Gjentatte koronainfeksjoner fremstilles som en ledende årsak. Ikke som hypotese, ikke som mulig forklaring, men som et etablert faktum. Problemet er at dette ikke er dokumentert. Det er ikke analysert. Det er ikke bevist. Det er en tolkning som har fått status som sannhet.
Og nettopp derfor er Kjetil Tveits gjennomgang av Richard Whites egen studie så viktig. Ikke fordi den fremmer en alternativ forklaring, men fordi den avslører hvordan forskning forvandles til narrativ i offentligheten.
Studien dokumenterer én ting: vedvarende overdødelighet sammenlignet med før pandemien.
Den dokumenterer ikke årsak.
Den analyserer ikke gjentatte infeksjoner.
Den undersøker ikke vaksinestatus.
Den rangerer ingen hypoteser.
Likevel hevder White i mediene at forskningen hans peker på en ledende årsak. Det gjør den ikke. Det er ikke et vitenskapelig funn. Det er en retorisk utvidelse. En mening. En fortelling.
Her oppstår det grunnleggende problemet. Når forskere og medier visker ut skillet mellom funn og tolkning, slutter de å informere. De begynner å programmere. Publikum får ikke vite hva vi vet. De får høre hva de skal tro.
Tveits tekst gjør det norske medier burde gjort selv. Den skiller klart mellom dokumenterte funn og spekulative forklaringer. Den viser hvor grensen går mellom vitenskap og fortelling. Og den avslører at denne grensen i stor grad er forlatt i offentlig formidling.
Reaksjonene på Kjetil Tveits gjennomgang viser at dette ikke bare oppfattes som en faglig uenighet, men som et tillitsproblem. I kommentarfeltet under Tveits Facebook-innlegg har flere pekt på det samme. Blant dem er jurist og professor Benedicte Moltumyr Høgberg, nylig kåret til Årets navn i akademia.
Høgberg understreker først det helt grunnleggende skillet som må opprettholdes i forskningsformidling:
«Det er også viktig at vi alle forsøker å skille funn fra tolkning, slik du også påpeker. Det utelukker selvsagt ikke at vi alle kan spekulere i årsak og oppstille hypoteser».
Deretter retter hun direkte kritikk mot Folkehelseinstituttet og ledelsen ved Preben Aavitsland:
«Men hovedproblemet er først og fremst at FHI v/Aavitsland ikke aksepterer de objektive funnene og enda mindre ønsker å finne årsakene til disse alarmerende funnene».
Høgberg advarer videre mot at denne håndteringen kan splitte dem som faktisk er enige om det mest grunnleggende, nemlig at Norge har reell overdødelighet:
«Jeg er litt bekymret for at FHI vil profitere på en slags splitt og hersk hos alle dem som i hvert fall forstår – og er enige om – at vi har reell og oppsiktsvekkende overdødelighet i Norge og at den begynte et godt stykke ut i pandemien».
Hun avslutter med en uvanlig klar og alvorlig kritikk av institusjonens prioriteringer:
«FHI er åpenbart ikke interessert i å finne årsak, enten det er dette eller hint, og det kort sagt helt forferdelig at vi har et folkehelseinstitutt som er mer opptatt av å forsvare egne narrativer fremfor å ta inn over seg den forskningen som tross alt finnes».
I en påfølgende kommentar peker hun direkte på konsekvensen for tillit:
«Når FHI-ledelsen uttaler seg er det jo ikke forskningsbasert, men synsete».
Og hun legger til:
«Det kan tilgis i en tidlig fase når forskning ikke finnes, men etter som tiden går blir det bare useriøst».
Dette er ikke et akademisk spørsmål. Det er et demokratisk problem. For når synsing og meninger presenteres som kunnskap, mister folk muligheten til å vurdere alternative forklaringer. Narrativet låses. Kritiske spørsmål fremstår som illojale, ikke nødvendige.
Det var dette Debatten handlet om, selv om programmet aldri lot spørsmålet fullføres. Ikke overdødeligheten i seg selv, men hvordan mediene håndterer kunnskap når den utfordrer etablerte fortellinger.
Under følger Kjetil Tveits analyse i sin helhet. Den er ubehagelig for dem som ønsker ro rundt narrativet. Nettopp derfor er den nødvendig.
For det avgjørende spørsmålet er fortsatt ubesvart:
Hva er faktisk dokumentert kunnskap, og hva er synsing og meninger som har fått slippe gjennom som sannhet?
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
Les også:
