oss 150 kroner!
Husker du Dagsrevyreportasjen med utenriksminister Barth Eide for drøye to uker siden? Der han for en nærmest tom stortingssal redegjorde for vårt forhold til EU. Det blir stadig mer krevende for Norge å henge med på det som skjer i EU, fikk vi høre.
Tror du han varslet oppsigelse av EØS-avtalen?
Eller tenkepause sånn at vi kunne bli mer ajour?
Eller tiltak mot EUs ulovlige toll på norske varer?
Eller at tiden nå burde være inne for en ny debatt om Norges forhold til EU?
Nei.
Det er ikke sånn våre EU-politikere tenker og jobber. I stedet svarer de med belønning, mer trofasthet og fortsatt underdanighet.
Derfor lovte utenriksministeren at et såkalt «etterslep» skulle kortes ned. 152 nye EU-direktiver og forordninger som hadde ligget på vent, skulle bankes gjennom på rekordtid. Forholdet til EU skulle ytterligere styrkes og utbygges, ikke utfordres.
EU-innslaget gir rom for mange refleksjoner.
Selv tenker jeg på noen visdomsord fra Frantz Fanon, forfatter og aktiv i den algeriske frigjøringskampen:
«Om byggingen av en bro ikke øker innsikten hos de som arbeider med den, skal broen ikke bygges. Befolkningen kan fortsette å svømme eller ro over elven. Broen bør ikke slippes ned i fallskjerm, den bør ikke legges ned i landskapet av en overnaturlig makt, men må tvert i mot vokse ut av menneskenes muskler og hjerner. Og naturligvis trengs det kanskje ingeniører og arkitekter, av og til utelukkende utlendinger, men lokale ledere må være med, slik at teknikken kan trenge inn i befolkningens hjerner, slik at broen i alle detaljer og i sin helhet oppfattes og aksepteres.
Det enkelte samfunnsmedlem må tilegne seg broen.
Bare da blir alt mulig».
Når vår viktigste nasjonale sak – «broen» mellom Norge og EU – tas opp i landets storstue, Stortinget, møter bare de færreste representantene opp.
Hvilke signaler gir dette til det norske folk? At våre parlamentarikere er mindre opptatt av saker som stadig blir mer krevende?
Høyres Erna Solberg har sitt svar: EU-spørsmålet bør ikke avgjøres av folket. Folket styres mer av følelser enn av kunnskap, og burde ikke ha mandat til å bestemme.
Men er hennes stortingskollegaer mer kompetente enn folk flest?
For Solberg er vårt forhold til EU/EØS en sak som bør avgjøres av et fåtall, selv om det angår og berører oss alle. Om fåtallet sitter i regjeringskvartalet i Oslo eller i Brussel, synes å ha mindre betydning. Viktigst er at samme lover og regler skal gjelde i hele Europa, uansett nasjonale særegenheter.
Strømpriser skal være de samme i et vinterkaldt Norge som i et sommervarmt Spania. Arbeidskraften skal flyte fritt sånn at arbeidskostnadene kan presses nedover.
Ikke minst for Norge er en sånn utvikling faretruende. En sterkere harmonisering med EU vil bety økte levekostnader, innstramminger i velferdsgoder og en enda mer urettferdig lønnspolitikk.
De som fra før har minst, vil få enda mindre.
Å innføre nye EU-regler – direktiver og forordninger – i hurtigtempo, over hodet på folk, er en velkjent EU-taktikk. Når folk begynner å kjenne virkningene på kroppen, er det for seint å dra i bremsene. Jamfør tidligere EU-president Juncker.
Våre stortingspolitikere har myndighet til å overprøve ethvert nytt forslag fra EU. Vi kan la det bli en del av vårt lovverk, eller vi kan reservere oss. I hvert fall om vi skal tro EØS-avtalen. Hvorfor brukes aldri denne muligheten?
Fordi vi har politikere som mangler kunnskap og som ikke er opptatt av å søke kunnskap? Fordi sånt blir for krevende og for vanskelig?
For at EU skal kunne utvikle seg mot en superstat, en union, er det viktig at færrest mulig klarer å følge med i svingene. I motsatt fall kan hele prosjektet havne i grøfta.
Derfor overøses vi med nye regler og påfunn. Sånn at vi mister oversikten og melder pass.
Sånn at avgjørelsene kan delegeres til en mindre kjerne av politikere og ikke-folkevalgte byråkrater – som alle står i takknemlighetsgjeld til «systemet».
Norge betaler 5 milliarder årlig i EU-bidrag. Dette skulle garantere oss fortsatt tollfrihet på EUs indre marked, trodde vi. I stedet har vi fått jerntollen, og nye handelshindringer kan være på trappene. Dermed faller det viktigste grunnlaget for EØS-avtalen bort. Vi får ikke den likebehandling på EUs indre marked som vi ble forespeilet.
Hva gjør regjeringa med det?
Ingen ting. Som med USAs toll, som med EUs toll: Vi finner oss i det uten å treffe mot-tiltak.
Vi har blant annet energi som Europa etterspør, og et strømpris-system som gir store problemer for norsk industri. Hvorfor bruker vi ikke samme «beskyttelses»-argumenter som EU, og gir preferanse til vår industri? Hvorfor tør vi ikke, som lille Island, å stå opp mot de store og mektige?
Svaret er enkelt: Vi har ei regjering og et stortingsflertall som setter EUs interesser høyere enn nasjonale interesser. Selv om de utad gir inntrykk av å jobbe for landets interesser, veit både vi og EU at de aldri vil sette hardt mot hardt.
Stadig flere skjønner dette spillet. Folks motstand mot EU/EØS vokser. En snarlig EU-debatt bør hilses velkommen. Ikke bare for eller mot EU-medlemskap. Men også mot hele EØS-avtalen.
Alternativene er mange. Framfor enda tettere bånd til Europas «herrefolk», må vi knytte oss nærmere til land som respekterer vårt folkestyre og et Norge som «fritt, selvstendig, udelelig og uavhengig rike», jamfør Grunnlovens paragraf 1.
Bare da blir alt mulig.
Jan Christensen
