oss 150 kroner!
Det var hva norske politikere pleide å si om land de så ned på, som Hviterussland/Belarus. Men ofte har de flere grunner enn de oppgir når de sier slikt. Derfor: Reis til Hviterussland, se landet med egne øyne.
I fjor var jeg i hovedstaden Minsk i fire dager. I år ble det en rundtur over åtte dager: Minsk – Vitebsk – Polatsk – Brest.
Siden Russlands invasjon av Ukraina 2022 har det ikke vært flyforbindelser fra Norge eller annet EØS-land til Hviterussland. For nordmenn tror jeg det er lettest med fly til Vilnius og ta buss derfra.
Reiseforsikringer som gjelder i resten av Europa gjelder som del av denne politikken ikke i Hviterussland. Men det kan man kjøpe ved ankomst.
Hviterussland er det landet i den tidligere østblokken som har beholdt mest av det daværende «kommunistiske» styresettet. Det er også en grunn til å besøke landet, men uten at «kommunismen» i og for seg er så merkbar. Offentlige tjenestemenn og kvinner kan være litt strenge, men det har en tendens til å forandre seg til vennlighet straks saken er avklart, som under passkontroll.
Væpnede vakter ved jernbanestasjoner mm. er noe som forbindes med kommunisme. Men det fant jeg også i nesten alle de andre landene jeg reiste til denne høsten (Sverige, Litauen, Polen, Albania, Montenegro, Bosnia Hercegovina og Kroatia).
Man trenger ikke lenger visum til Hviterussland. Hviterusserne må dog ha visum til Norge/Schengenområdet, som del av NATO/EUs sanksjoner mot Hviterussland.
Det er ikke så store og tette folkemengder i hviterussiske byer som i en del andre land, som henger sammen med brede gater og plasser, og jeg opplevde aldri farlige eller truende situasjoner.
Jeg glemte bankkortet mitt i en minibank og antok at det kunne ha blitt ’slukt’, da det ikke var noen bak meg i kø. Da jeg oppdaget det hadde det gått ca. en time og jeg dro tilbake til banken, som var åpen en lørdag ettermiddag. Personalet kunne ikke gå inn i sjølve minibanken da, men lovte å følge opp saken. Mandag fikk jeg beskjed om at kortet var i sikkerhet og at jeg kunne komme å hente det.
Visakortet mitt funket, i motsetning til det jeg ble fortalt før jeg reiste i fjor. Men kredittkortet lot seg ikke bruke over alt. Jeg har dog hørt om nordmenn som har hatt større problemer med sine bankkort. Kontanter er nødvendig for drosjer og visse andre ting.
Jeg var to dager i Polatsk, ganske langt nord i Hviterussland, en by med ca 80.000 innbyggere. Der ble jeg fascinert av interiøret til en restaurant som er knyttet til hotell Dvina, ca 10 minutters gange fra jernbanestasjonen. Jeg syntes jeg fikk mye for pengene da jeg betalte 15 kroner for en halvliter øl i så smukke omgivelser (se bildet nedenfor og linken ovenfor).
Jeg burde ha smakt på maten også. Men det ble det ikke noe av. Hotellrommet var lite og enkelt til en pris av kr 270 inkludert frokost.
I en nærbutikk i Minsk betalte jeg vel 22 BYN, eller hviterussiske rubler, som er ca. 67 norske kroner, for et brød, to bokser med salat (pålegg), en liten flaske med lokalt brennevin, en liten pose med snacks og en pose med småkaker. Kursen er omtrent den samme som i fjor sommer, målt i norske kroner. https://www.facebook.com/photo/?fbid=10161559542210952&set=a.313968465951
I Vitebsk, nordøst i landet, ganske tett på Russland ble jeg guidet rundt av noen venner av en venn i Norge. Takk til dem. Der kom jeg over denne trekirka.
I Vitebsk finnes også en nyere kirke, Sofiakirken. https://www.tripadvisor.com/Attraction_Review-g1234777-d4811187-Reviews-Saint_Sophia_Cathedral-Polotsk_Vitebsk_Region.html
Man finner også et museum dedikert til Marc Chagall. Vitebsk var hans hjemby. https://en.wikipedia.org/wiki/Marc_Chagall_Museum
De to siste dagen tilbragte jeg i Brest, en by med ca 340.000 innbyggere, på grensa mot Polen og 30-40 kilometer fra Ukraina. Jeg tok inn på hotel Bug ca 300 meter fra jernbanestasjonen.
«Brest er et knutepunkt for jernbanelinjene mellom Warszawa og Moskva og mellom Warszawa og Kiev. Byen er også knutepunkt for den del av Europavei 30 som går mellom Warszawa og Moskva. Endepunktet for Dnepr–Bug-kanalen ligger i Brest, som har en elvehavn.
Byen er et viktig industrisenter med næringsmiddel- og tekstilindustri, jernbaneverksteder og produksjon av elektrisk maskineri». – Store Norske Leksikon.
Bussturen fra Brest til Warszawa ble en opplevelse i seg sjøl, men ikke av de mest positive opplevelsene.
Nordmenn flest tenker dårlig om Russland, mens russere er positive til Norge, er min erfaring.
På sett og vis burde det ha vært motsatt, i og med at norske myndigheter fører en politikk som går ut på å drepe russere. Men jeg tror russerne er flinkere til å skille mellom et lands myndigheter og folket der. Dessuten er det tross alt ikke Norge som er Russlands hovedfiende, mens norske myndigheter utpekte Russland som hovedfiende allerede for nesten 80 år siden. Det var nødvendig for å få Norge inn i NATO.
Likedan i Hviterussland, alle lot til å være positive til Norge. Men som i Norge var det ikke alle som var positive til egne myndigheter. Flere av de jeg pratet med sa at de mangler frihet og at de er engstelige for å snakke kritisk om myndighetene. Skjønt, Hviterusslands myndigheter har da også større utfordringer og farligere fiender enn norske myndigheter har.
Mens jeg var i Hviterussland var det en nordman n som fortalte meg (på X) at han for snart 20 år siden var med på å smugle kontanter inn til den hviterussiske opposisjonen. Han vil dessverre ikke stå fram med navn, men skrev:
«En gang for lenge siden smuglet jeg penger til opposisjonen i Hviterussland. Vi kunne ikke sende dem penger, så jeg måtte ta dem ut i kontanter og stappe dem i en ryggsekk før jeg fløy inn med et lite propellfly fra Latvia. Deretter gjaldt det å ligge i skjul noen dager og unngå all kontakt med myndighetene. Men jeg gikk på en smell fordi jeg skrøt til en vakker kvinne som var veldig interessert i hvorfor jeg var der. Tipper jeg fremdeles har innreiseforbud. Snart 20 år siden. Sprøtt».
Jeg spurte nordmannen: Hvem ga deg oppdraget med å smugle inn penger? Han svarte: «Pengene var vel samlet inn privat, men det var LYMEC som organiserte kontakt med den lokale opposisjonen. Var for ung og idealistisk til å tenke igjennom sånne detaljer den gang».
LYMEC (The European Liberal Youth eller europeisk liberal ungdom) finansieres blant annet av EU og sier om seg sjøl at de har som oppgave å skape «et liberalt og føderalt Europa». «Organisasjonen er medfinansiert av Erasmus+-programmet til Europakommisjonen».
Det kom ikke som et sjokk, men EU finansierer altså en ungdomsorganisasjon som jobber for å gjøre EU enda mer overstatlig.
LYMEC tar også del i propagandakrigen mot Russland: «Vi vil fortsette å kreve umiddelbar løslatelse av alle politiske fanger i Russland, særlig de som motsetter seg krigen i Ukraina og Putins autoritære styre, og bekrefte vår forpliktelse og vårt ønske om et virkelig demokratisk Russland og vår støtte til de som kjemper for frihet og menneskerettigheter».
Dette kom som respons på at LYMEC ble utvist fra Russland i mars. Jeg tar ikke stilling til hvorvidt utvisningen var riktig. Men LYMEC var utvilsomt en agent eller ’influencer’ for EU inne i Russland. Russiske myndigheter vet nok en del om hva de drev med.
LYMEC sier også at de kjemper for «et fritt og demokratisk Hviterussland», som i praksis betyr at de kjemper for å få landet inn under NATO og EUs ’beskyttende vinger’, i stedet for Russlands ’vinger’. Den faktiske betydningen av dette er at NATO og EU ønsker å få med seg Hviterussland mot Russland, slik de klarte med Ukraina i 2014 og slik de også har prøvd med Georgia, særlig etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022.
Hvilke forbindelser har LYMEC til Norge, særlig siden 2020, mens norske regjeringer og storting har pøst inn penger til opposisjonen i håp om å styrte Hviterusslands president Lukasjenko? Jeg tenkte straks på Helsingforskomiteen. I 2011 fortalte komiteen at den arbeidet med «demokratisk utvikling» (les NATO og EU-tilpasning) i Hviterussland.
«Programmet startet i 2006 og det er et felles prosjekt mellom Den norske Helsingforskomité og lokale samarbeidspartnere». 2006 var ganske nøyaktig samtidig med at den omtalte nordmannen smuglet penger fra LYMEC inn til opposisjonen i landet. Men da jeg spurte komiteen om den samarbeider med LYMEC svarte den nei. https://nhc.no/hviterussland-2/
Etter valget i Hviterussland i august 2020, da Viktor Janukovitsj vant, sa Helsingforskomiteen at «Situasjonen i Hviterussland er kritisk». Lukasjenko kan ikke bli sittende som president, hevdet komiteen. «Forhandlinger om vilkårene for hans avgang må begynne så snart som mulig» (i brevet til regjeringen Solberg som det linkes til i artikkelen).
Dette er naturligvis valginnblanding og det viste seg snart at statsminister Erna Solberg fulgte opp ved å kreve at Lukasjenko må fjernes. Og snart bevilget regjeringen penger til prosjektet, med støtte til en opposisjon under ’ledelse’ av Svetlana Tikhanovskaja, som kun fikk 4% på en meningsmåling blant hviterussere, som den britiske «tenketanken» Chatham House utførte i april 2021, altså vel et halvt år seinere. https://www.chathamhouse.org/sites/default/files/2021-06/2021-06-14-belarusians-views-
Jeg spurte AI-tjenesten Grok om hvor mye penger norske regjeringer har sendt til opposisjonen i Hviterussland siden 2020. Grok svarte:
«Basert på tilgjengelige offisielle kilder fra Utenriksdepartementet og relaterte rapporter, er det dokumenterte totale beløpet ca. 30 millioner norske kroner (NOK) siden 2020. Dette er et konservativt estimat, da mye av støtten kanaliseres via bredere programmer for Øst-Europa og kan være vanskelig å isolere nøyaktig. Norge koordinerer tett med EU og OSSE, og har forpliktet seg til å være en ’viktig støttespiller’ for opposisjonsbevegelsen … Direkte støtte internt i Hviterussland er umulig på grunn av landets lover mot ’utenlandsk innblanding’. Midlene går derfor via eksilbaserte aktører, EU-programmer og NGOer som Norwegian Helsinki Committee».
Norske skattepenger går altså både direkte til den hviterussiske opposisjonen og indirekte via EU. Smugles pengene fortsatt inn slik nordmannen beskrev til meg? I alle fall er det kjent at norske regjeringer smuglet kontanter inn til opprørere i Syria.
På regjeringen.no finnes pressemeldinger som viser hvordan Norges politikk overfor Hviterussland (Belarus) har fulgt EUs politikk, som er koordinert med USA og NATO.
Man kjenner igjen mønsteret fra da Ukrainas folkevalgte Viktor Janukovitsj ble styrtet i 2014. Da innrømte statssekretær Victoria Nuland at USA i perioden 1992 til 2013 hadde brukt 5 milliarder dollar på å støtte opposisjon (les antirussere) i Ukraina. https://www.youtube.com/watch?v=rPVs5VuI8XI
EU, og dermed Norge, har skjerpet politikken overfor Hviterussland i det siste. Politikken vil føre til krig i Hviterussland også, hvis den lykkes, mens USA later til å myke den opp i takt med en politikk som synes å gå i retning av normalisering av forbindelsene til Russland. Heller ikke sanksjonene mot Hviterussland har hatt den ønskede virkningen, da Hviterussland har begynt å handle mer med Russland og «det globale sør», slik at landets BNP vokser.
Hviterussland var det tredje landet jeg dro til under høstens ’Europaturne. Her en introduksjon til serien.
I neste artikkel blir det snakk om mafia og korrupsjon mm. i Albania.
Fotnote:
Det er mye forvirring omkring hvilket navn som skal brukes på Hviterussland på norsk. Dette kommer av at norske myndigheter og Språkrådet har valgt å føye seg etter hviterussiske aktivister som har forlangt at landet skal omtales som Belarus for å markere støtte til opposisjonen. Dette gir ingen mening siden landets offisielle navn på hviterussisk er Belarus og slik omtales det også av myndighetene i landet. Vi er ikke imponerte over denne mangelen på logikk og fortsetter å kalle landet Hviterussland.
Red.
