oss 150 kroner!
La oss slutte å late som. Krig forberedes nå åpent i Europa, og Norge deltar villig. Ikke defensivt. Ikke motvillig. Men lojal, lydig og taus. Det snakkes om «utholdenhet», «beredskap» og «nødvendige ofre». Oversatt til vanlig språk betyr det én ting: Våre barn er allerede regnet inn i regnestykket.
Når NATOs generalsekretær advarer om langvarig konfrontasjon med Russland, når ledere i de såkalte villige land snakker om at Europa må forberede seg på store tap, er dette ikke nøytral analyse. Det er normalisering av krig. Det er språklig forberedelse på død. Og det er ikke deres egne liv som settes på spill.
Se for deg bildet som aldri vises på pressekonferansene. Ungdommer i uniform. Ikke heroiske. Ikke stolte. Men gråtende. Redde. Knust før livet har begynt. Det er dette de snakker om når de snakker om «nødvendige ofre». Det er dette «utholdenhet» betyr i praksis. Ikke abstrakte tall, men unge ansikter. Barn som ennå ikke har levd, men som allerede er gjort til ressurser i et geopolitisk spill.
I Norge følger politikerne etter uten å blunke. Milliarder bevilges til våpen og militær infrastruktur i rekordfart. Avtaler inngås bak lukkede dører. Militær tilstedeværelse utvides. Samtidig uteblir den åpne, ærlige debatten. Det finnes ingen folkeavstemning om krigspolitikken. Ingen reell diskusjon om alternativer. Bare et krav om lojalitet.
Spørsmål møtes med mistenkeliggjøring. Krigsmotstand stemples som naiv eller farlig. Å be om diplomati tolkes som illojalitet. Å advare mot eskalering avfeies som «russisk narrativ». Dette er ikke demokratisk samtale. Det er disiplinering. Det er slik man lukker et samfunn uten å si at man gjør det.
Barn og unge omtales nå indirekte som fremtidige soldater. Skolen snakker om beredskap, hvor man skal forberede seg på krig. Mediene gjentar krigsspråket. «Når, ikke hvis», sies det. Dette er grotesk. Det er moralsk bankerott. Et samfunn som begynner å venne seg til tanken om å ofre sin egen ungdom, har allerede mistet noe grunnleggende menneskelig.
Hemmeligstemplingen eksploderer. Offentlighetsloven uthules i praksis. Varslere knebles. Journalister stanses. Folk bes om tillit, men nektes innsyn. Dette er autoritær logikk, uansett hvilket flagg den pakkes inn i. Krigspolitikk krever stillhet. Derfor må demokratiet dempes med de mest skremmende trusler.
Det er også verdt å merke seg hvor raskt språket har endret seg etter Stoltenberg. Sammenlignet med dagens NATO-leder fremstår han nesten som en snill barnehagetante. Han snakket om dialog samtidig som bombene falt, og kalte eskalering for ansvar. Det var ille nok. Men det vi nå hører, er langt mer brutalt. Vi snakker om våre barn og barnebarn som skal ofres.
Den nye generalsekretæren snakker ikke lenger om å unngå krig, men om å forberede seg på den. Ikke om nedtrapping, men om utholdenhet. Ikke om fred, men om at Europa må tåle tap. Dette er ikke forsvarsspråk. Det er mobiliseringsspråk. Det er krigsretorikk rettet mot sivilsamfunnet, mot ungdommen, mot foreldre som langsomt skal venne seg til tanken om at det verste er nødvendig.
Når NATOs øverste leder snakker lett om langvarig konfrontasjon og ofre, er det ikke strategisk realisme. Det er moralsk forråelse. Det er et språk som gjør død akseptabel før den inntreffer. Og det kan bare brukes fordi de som bruker det, vet at det alltid er andres barn som skal dø.
NATO har gått fra å late som krig er siste utvei, til å snakke om den som et prosjekt. Fra sikkerhet til offervilje. Fra forsvar til forberedelse på tap. Og Norge står som vanlig på rekke og rad, nikker alvorlig og betaler regningen.
Gro Harlem Brundtland sa i 2018 at vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt. Det utsagnet sier mer enn det kanskje var ment å gjøre. For svaret på informerte borgere burde vært mer åpenhet. I stedet har svaret blitt mer frykt, mer filtrering og mer ensretting. Krig krever ikke opplyste mennesker. Den krever lydige.
Dette handler ikke om høyre eller venstre. Det handler om makt. Om en politisk elite som har akseptert permanent krigstenkning som normaltilstand. Som har gjort allianselojalitet viktigere enn menneskeliv. Som snakker lett om «tap» fordi det aldri er deres egne liv det gjelder.
Hvis prisen for å være en «ansvarlig alliert» er at våre barn skal ofres, er det ikke barna det er noe galt med. Da er det politikken.
Stillhet nå er ikke ansvarlighet. Stillhet er medskyldighet.
Og jeg nekter å være medskyldig.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
