Vindkraftens helseskygge: Når forskningen varsler, men myndighetene tier

Mens internasjonal forskning i 2025 avdekker stadig tydeligere sammenhenger mellom vindkraftstøy og helseskader, står norske helsemyndigheter på stedet hvil. Folkehelseinstituttet (FHI) har ikke oppdatert sine råd siden mai 2022, og en omfattende ansvarsfraskrivelse i byråkratiet etterlater naboer i en helsemessig risikosone uten beskyttelse.

Spesialist i allmennmedisin og pensjonert kommuneoverlege på Frøya.

I takt med utbyggingen av vindkraft i norsk natur, har en annen og mer usynlig konflikt vokst frem: Konflikten mellom industriell støy og menneskelig biologi. I årevis har naboer til vindkraftanlegg rapportert om søvnforstyrrelser, hodepine, svimmelhet og en generell forverring av livskvalitet. Lenge ble dette avfeid som «irritasjon» eller «nocebo-effekter». Men nyere forskning, presentert så sent som i 2025, tegner et bilde som myndighetene ikke lenger kan ignorere – selv om det ser ut til å være nettopp det de prøver på.

Det byråkratiske vakuumet

Situasjonen i Norge bærer preg av en systemisk ansvarsfraskrivelse. I møter med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Miljødirektoratet og Helsedirektoratet blir bekymringer rundt helsekonsekvenser møtt med den samme beskjeden: De mangler fagkompetanse til å vurdere de helsemessige effektene av støy og infralyd.

Disse direktoratene peker konsekvent på Folkehelseinstituttet (FHI) som den instansen som skal sitte på fasiten. Problemet er at FHI har gjort seg utilgjengelige for dialog og oppdatering.

FHIs nettsider om vindkraft og helse har ikke blitt oppdatert siden mai 2022. I en verden hvor forskning på infralyd og lavfrekvent støy beveger seg raskt, er tre år en evighet. Denne stillstanden blir enda mer påfallende når man ser på konkrete varsler som har kommet inn. FHI omtaler for eksempel ikke helsekartleggingen som ble gjennomført i Tysvær i 2023, hvor en betydelig andel av naboene til vindkraftverket rapporterte om helseplager etter oppstarten. Ved å utelate slike lokale, empiriske data fra sin informasjonsbase, maler FHI et kart som ikke stemmer overens med terrenget.

Motvind Norge og den stengte døren

Konflikten mellom sivilsamfunnet og FHI er ikke ny. Allerede i januar 2020 ble det i et møte med FHI lagt frem konkrete målinger fra et bolighus i Egersund. Huset ligger 552 meter fra nærmeste vindturbin – godt innenfor det som ofte tillates i norske konsesjoner.

Målingene viste støybelastninger som var uforenlige med god helse over tid. Til tross for disse dataene, og til tross for det økende omfanget av helseklager fra hele landet, har FHI i ettertid nektet å møte Folkehelseutvalget. Denne manglende viljen til dialog fremstår som en beskyttelsesmekanisme, ikke for befolkningen, men for en etablert sannhet om at vindkraft er «trygt» så lenge man følger utdaterte støyveiledere.

Ny forskning endrer spillereglene:

Mens norske myndigheter lener seg på gamle rapporter, har den internasjonale forskningsfronten rykket fremover. En av de mest sentrale publikasjonene som utfordrer dagens forvaltningspraksis, er artikkelen til Steven Crozier, publisert i Journal of Environmental Science and Agricultural Research (JESAR) i 2025 (DOI: 10.61440/JESAR.2025.v3.67).

Croziers arbeid går i dybden på hvorfor dagens støygrenser, som baserer seg på dBA-skalaen (en skala som demper betydningen av lavfrekvente lyder), er utilstrekkelige for å beskytte mennesker mot vindkraftstøy. Studien peker på at de helseplagene naboer opplever, ikke er psykosomatiske, men fysiologiske responser på vedvarende akustisk påvirkning.

Under den 11. Wind Turbine Noise (WTN) konferansen i København i 2025, ble det presentert materiale som underbygger Croziers funn. Her ble det tydeliggjort at begrepet «plagsomhet» (annoyance), som myndighetene ofte bruker for å bagatellisere symptomer, i realiteten er en alvorlig stressrespons som over tid fører til kardiovaskulær sykdom og nedsatt immunforsvar.

Bellut-Staeck og mikrosirkulasjon

For å forstå mekanismene bak disse helseskadene, må man se til arbeidet til forskere som Ursula Bellut-Staeck fra 2023. Norske myndigheter har blitt gjort oppmerksomme på hennes forskning, men referansene glimrer med sitt fravær i offentlige utredninger.

Bellut-Staeck har dokumentert hvordan infralyd – lyden man ikke nødvendigvis hører med ørene, men som kroppen registrerer som trykkbølger – påvirker mikrosirkulasjonen. Dette er de minste blodårene i kroppen, som er essensielle for oksygentilførsel til cellene. Når infralyd forstyrrer denne sirkulasjonen, kan det føre til en rekke diffuse, men alvorlige symptomer: utmattelse, hjertebank og kognitiv svikt.

Når Helsedirektoratet og NVE sier de «mangler kompetanse», er det nettopp denne typen medisinsk og biofysisk innsikt de mangler. Men når de skyver ansvaret over på FHI, og FHI velger å ignorere forskningen fra Bellut-Staeck og Crozier, oppstår det et farlig hull i sikkerhetsnettet.

Tysvær-kartleggingen: Varslet som forsvant

Det kanskje mest graverende eksempelet på unnlatelsessynden er håndteringen av situasjonen i Tysvær. Her ble det gjennomført en helsekartlegging som viste urovekkende resultater blant beboerne. I stedet for at dette utløste en nasjonal granskning eller stans i utbygginger inntil årsakene var klarlagt, ble rapporten møtt med stillhet fra sentralt hold.

At FHI ikke nevner Tysvær med et ord på sine nettsider, er ikke bare en forglemmelse; det fremstår som en bevisst strategi for å unngå å måtte ta stilling til data som kan stoppe det grønne skiftet. Det er enklere å forholde seg til teoretiske støyberegninger enn til syke mennesker.

Konklusjon: Føre-var-prinsippets død

Vi står i en situasjon hvor forvaltningen har abdisert. NVE gir konsesjoner basert på støyregler som forskningen har løpt fra. Miljødirektoratet og Helsedirektoratet toer sine hender og peker på FHI. Og FHI? De har murt seg inne bak en nettside fra mai 2022 og nekter å møte de som sitter med målinger fra virkeligheten, slik som i Egersund.

Referansene til Steven Crozier og Ursula Bellut-Staeck, samt presentasjonene fra WTN i København 2025, viser at kunnskapen finnes. Det er ikke lenger snakk om mangel på bevis, men om mangel på politisk og administrativ vilje til å ta konsekvensene av denne kunnskapen.

Så lenge FHI nekter å oppdatere sin kunnskapsbase og nekter å gå i dialog med Motvind Norge og berørte naboer, fungerer norske helsemyndigheter i praksis som en garantist for vindkraftindustrien, snarere enn som en vokter av folkehelsen.

---

Referanser og Kilder

1. WTN 2025 Copenhagen. 11th International Conference on Wind Turbine Noise. YouTube-video/presentasjon av ny forskning. https://www.youtube.com/watch?v=oZIsxx44hnY
2. Crozier, S. (2025).   Infrasound With Large Peak to Trough Blade Pass Harmonics in Two Houses Between Three Large Wind Turbine Farms – WTFS on the Northwest Coast of Norway and Two Single Health Cases and a Health Survey Near the WTF in Tysvær, Norway.

Journal of Environmental Science and Agricultural Research (JESAR). DOI: 10.61440/JESAR.2025.v3.67.

3. Bellut-Staeck, U. Publikasjoner vedrørende infralyd og forstyrrelser i mikrosirkulasjon. (Generell referanse til forfatterskapet som er kjent i fagmiljøet). (PDF) Impairment of the Endothelium and Disorder of Microcirculation in Humans and Animals Exposed to Infrasound due to Irregular Mechano-Transduction
4. Folkehelseinstituttet (FHI). Nettsider om vindkraft og helse. Sist oppdatert mai 2022. (Manglende omtale av Tysvær-kartleggingen)

Støy fra vindturbiner og virkninger på helse – FHI.

5. Helsekartlegging i Tysvær kommune Opinion AS  2023 rapport_helsekartlegging-blant-beboere-nar-tysvar-vindpark_20122023.pdf

Steven Crozier, spesialist i allmennmedisin og pensjonert kommuneoverlege på Frøya.