oss 150 kroner!
Dette er 273. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
18. november
«Den omfattende korrupsjonen i Ukraina er ikke bare et alvorlig sikkerhetsproblem – den svekker både givergleden og viljen til å vende tilbake» – Jørn Holm-Hansen i Klassekampen i dag.
«Givergleden» til regjeringen og Stortinget er desverre ikke svekket. Men det hadde den blitt hvis de hadde blitt nødt til å betale fra egen lomme. Sjøl om de hadde betalt med 40% av sine inntekter hadde de hatt mer enn gjennomsittsinntekten i Norge
«Korrupsjonsavsløringene i Ukraina gjelder nå stadig oftere folk som står president Volodymyr Zelenskyj nær. Og det dreier seg om folk med ansvar for sektorer av avgjørende betydning for Ukrainas overlevelse. Man kan ha dem mistenkt for å tenke: «Til helvete med Ukraina, bare jeg blir rik».
Nylig ble det avslørt et nettverk av folk med tilknytning til Ukrainas atomkraftsektor, det vil si det statlige selskapet Energoatom. Dette selskapet kjøper tjenester for store beløp. De gir blant annet byggeoppdrag for å sikre kraftverkene. Selskaper som skal ha en sjanse til å få et slikt oppdrag, har måtte betale mellom ti og femten prosent i «godtgjørelse», det vil si penger rett i lomma på medlemmene av nettverket. Etterforskerne anslår at de involverte har karet til seg beløp tilsvarende én milliard kroner». https://klassekampen.no/artikkel/2025-11-18/en-ukrainsk-hodepine/rxvx
Espen Barth Eide sa nylig at han har nulltoleranse for korrupsjon. Konsekvensen av det burde naturligvis vært øyeblikkelig stans i pengestrømmen til Ukraina. Men nei, den skal økes ytterligere. Og det til et folk som ikke vil ha den formen for ’hjelp’. De vil ha fred, også om det betyr å gi opp deler av Ukraina.
Seinere samme dag:
Dagsrevyen med propaganda for et norsk såkalt mineryddingsprosjekt i Ukrainas del av Svartehavet. Jeg tipper det norske ’forsvaret’ driver med mer enn minerydding der. Men det er det ikke like lett å reklamere for.
Seinere samme dag:
«Før den russiske invasjonen i Ukraina i 2022 stemte Norge alltid avholdende til denne resolusjonen. Fra da av har vi stemt mot den sammen med USA og de vestallierte. Ukrainakrigen har altså gjort Norge mindre kritisk til nazismen».
Seinere samme dag:
Douglas Mcgregor mener at Tyskland kan være på vei ut av NATO. Det vil NATO i så fall fortjene etter Jens Stoltenbergs kyniske og brutale «våpen er veien til fred»- politikk.
Seinere samme dag:
Ungarn kan være på vei til BRICS. Det er i grunn bare et tidsspørsmål, når man tar fordelene i betraktning, mens dinosaurene i Regjeringen (Norge) og på Stortinget kun snakker om EU og knapt vet hva BRICS er.
19. november
Konkurransen om å være mest antirasistisk er skadelig, destruktiv.
Denne konkurransen favoriserer de skinnhellige, hyklerne, de som leter med lykt og lupe etter feil hos andre, men ikke finner noen feil ved seg sjøl. De som ser splinten i andres øye, men ikke bjelken i eget øye. De som hever seg sjøl opp ved å trykke andre ned. De som ønsker en karriere i partier på den såkalte venstresida og en trygg, sikker og ’spennende’ arbeidsplass ved statlige Antirasistisk Senter og Human-Etisk Forbund.
Disse to organisasjonene nyter begge godt av statlige privilegier og er nødt til å overdrive omfanget av rasisme for å vise at de er nyttige og fortjener privilegiene. Samtidig er de blinde for russofobi. Det passer godt for russofobe norske medier og myndigheter.
Tvilen skal komme tiltalte til gode. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt. Dette er anerkjente rettsprinsipper, som knapt noen bestrider, men som ofte fravikes når noen har forutinntatte holdninger om noe, som både rasister og mange antirasister har. Eller hvis de mener mye står på spill.
Konkurransen om å være mest «antirasistisk» fører med nødvendighet til at nesten alle blir stemplet som rasister. Jeg kjenner en som mener at man er rasist hvis man ikke elsker alle folkeslag like mye. Han er sjølsagt en av de ivrigste i den pågående konkurransen innen den angivelige venstresida. Samtidig er det lett å slå fast hvem som faktisk er rasister, nemlig de som går inn for diskriminerende tiltak overfor andre ‘raser’, evt religioner.
Jeg pleide å være sånn sjøl, en av de skinnhellige som beskyldte alle som var kritiske til innvandring, flyktninger og islam for å være rasister. Vendepunktet var tilfellet med ambulansesjåføren i Sofienbergparken i 2007, som ble en stor mediesak. Jeg var sikker på at han var rasist og uttrykte det ved flere anledninger. Hva kunne han ellers være, spurte jeg. Det var da så opplagt, sa jeg.
Jeg ble i det minste flau da jeg skjønte at jeg tok feil. Og siden har jeg vært mer skeptisk til de som poserer som ’antirasister’, gjerne også antifascister, på sosiale medier og enhver annen anledning som byr seg. Men, som Orwell sa: Når fascismen kommer tilbake vil den komme i form av antifascister, som er antirasister.
Sjølsagt finnes det rasisme. Men jeg snakker om de som overdriver det, slik jeg gjorde tidligere. Og Norge er et av verdens minst rasistiske land (sjøl om man kan argumentere for at de stadige krigene er rasistiske). Da er det et paradoks at man med statens støtte kan gjøre karriere ved å trakassere hederlige og redelige mennesker som ikke gjør annet enn å forsøke å forstå Israel og Israels handlinger. Konkurransen om å være mest antirasistisk går utover noen av de som har kommet lengst i å forstå dette. Som sensur/no-platforming går det ut over de som vet mest om en sak. Eller for mye.
Man kan være en god antirasist, og antifascist, sjøl om man ikke poserer med det ved hver anledning, på Facebook og Twitter osv. De som er trygge på seg sjøl trenger ikke å gjøre det. Det er slett ikke sånn at de som roper høyest er best, hverken i denne konkurransen eller andre. Heller tvert i mot. Etter andre verdenskrig viste det seg at enkelte norske nazister prøvde å hvitvaske seg sjøl ved å trakassere de såkalte tyskertøsene, samt barna deres. Jeg bare nevner det.
Den destruktive konkurransen om å være «snillest» og best, mest antirasistisk splitter igjen den såkalte venstresida og krigsmotstanderne, mens Israel, USA, NATO, EU og våpenlobbyen ler hele veien til banken.
