USA ruster til krig i Latin-Amerika og Norge er med

29. oktober 2025

hangarskip mot venezuela — Hangarskipet USS Gerald R. Ford [Foto/US Navy]

Mens USA samler bombefly, krigsskip og sanksjoner mot Venezuela under dekke av å bekjempe narkotika, bygger de i virkeligheten opp til en ny krig for kontroll over olje og makt i Latin-Amerika. Norge tier og gir samtidig moralsk støtte til den siden Washington peker ut som den rette.

Oppladningen til krig i Latin-Amerika er i gang. USA bygger opp en militærstyrke i Karibia under dekke av å bekjempe narkotikasmugling, men alt peker i en annen retning. Det handler ikke om å stoppe karteller, det handler om å vise makt, presse fram regimeskifte og sikre seg kontroll over olje, handelsruter og politisk innflytelse. Denne utviklingen skjer ikke i et vakuum. Den er en del av et mønster som har preget amerikansk utenrikspolitikk i over hundre år, der Latin-Amerika igjen og igjen er blitt behandlet som et område man kan styre gjennom økonomisk press, politiske inngrep og militær makt.

Når USA sender bombefly, hangarskip og spesialstyrker til Venezuelas kyst, sier de at det er for å stanse narkotikasmugling. Men de skipene og flyene de bruker er ikke politiutstyr. Det er våpen for angrep, for maktprojeksjon og for å vise at de er klare til å slå til. Venezuela har reagert med å mobilisere egen beredskap, og situasjonen ligner mer og mer på en militær blokkade. Når to stormakter står ansikt til ansikt på denne måten, er det befolkningen i regionen som betaler prisen. De er de som mister jobber, strøm, helsevesen og trygghet når krisen forverres.

USA har allerede lenge ført en økonomisk krig mot Venezuela. Sanksjonene som ble innført under påskudd av å ramme korrupte ledere har i praksis lammet økonomien og svekket hele statens evne til å fungere. Når banker fryses og oljesalg stoppes, rammer det ikke bare makthaverne, men millioner av vanlige mennesker. Dette er økonomisk krigføring med sivilbefolkningen som gissel. I praksis er det en strategi for å skape kaos og misnøye slik at et regimeskifte kan virke som en løsning. Men den løsningen skjer ikke uten blod, og erfaringene fra Irak, Libya og Syria burde være nok til å minne verden om hva slike intervensjoner fører til.

Den såkalte krigen mot narkotika har i tiår vært et politisk redskap for USA i regionen. Den brukes til å legitimere militær tilstedeværelse, overvåkning og press mot regjeringer som ikke følger Washingtons linje. Resultatet har ikke vært mindre narkotika, men mer vold, sterkere karteller og svakere stater. I Colombia ble militærhjelpen knyttet til Plan Colombia fremstilt som et fredsprosjekt, men ble et våpen mot sosiale bevegelser og fattige bønder. Nå ser vi de samme mekanismene i sving igjen, denne gangen mot Venezuela. Og mens ordet demokrati brukes som flagg, er motivet i bunn og grunn det samme: kontroll over naturressurser og politisk dominans.

Latin-Amerika er rikt på olje, litium, jordbruksland og vann. For USA er regionen avgjørende i kampen om ressurser og markeder i en verden der Kina og Russland stadig styrker sin posisjon. Å svekke Venezuela betyr å sende et signal til resten av kontinentet: Den som utfordrer USAs økonomiske system vil bli isolert og truet. Land som Bolivia og Nicaragua kjenner allerede konsekvensene av å stå for en uavhengig linje. Når Washington snakker om demokrati, handler det sjelden om å støtte folkestyre, men om å sikre en økonomisk og politisk struktur som passer deres interesser.

Samtidig som militæret bygges opp, intensiveres den politiske kampanjen. Store amerikanske medier og politiske institusjoner gjentar bildet av Venezuela som en mislykket stat og en trussel mot regionens stabilitet. I virkeligheten er det sanksjonene og presset utenfra som har bidratt til den økonomiske kollapsen. Landet har gjort alvorlige politiske feil, men det er folket som lider når staten kveles av blokkader og oljeeksporten stoppes. Dette er ikke støtte til demokrati. Det er kollektiv avstraffelse.

For Norge er denne utviklingen en test på hvor uavhengig utenrikspolitikken egentlig er. Skal vi stille oss på linje med Washington og late som dette handler om narkotika og demokrati, eller skal vi være en stemme for fred og diplomati? Norge har tidligere vært en aktør i fredsprosesser i Latin-Amerika. Den rollen bør styrkes, ikke svekkes. Vi må tørre å si nei til militær opptrapping, og i stedet fremme løsninger som bygger på forhandling, gjensidig respekt og rettferdig handel. Men i stedet for å holde avstand til stormaktspolitikk, har Norge i praksis sluttet seg til fortellingen om at det er opposisjonen i Venezuela som representerer demokratiet. Da representanter for denne opposisjonen ble tildelt Nobels fredspris, var det ikke bare et symbolsk grep, men en tydelig politisk støtteerklæring. Den prisen blir brukt til å legitimere én side i en konflikt som burde vært håndtert med diplomati, ikke med moralsk rangering. Når Norge på den måten gir sin støtte til USAs linje, bidrar vi til å gi dekning til en politikk som risikerer å føre til krig.

Nobelprisen går til… krig mot Venezuela

Det finnes et ansvar her også for mediene. Når de ukritisk gjentar amerikanske forklaringer om antinarcotics operations, blir de en del av propagandaen. Folk trenger ikke flere overskrifter som dekker over virkeligheten, men analyser som stiller de ubehagelige spørsmålene: Hvorfor er det alltid olje, gass eller strategisk beliggenhet som ligger bak disse intervensjonene? Hvorfor skjer de alltid mot land som nekter å underordne seg økonomisk og politisk dominans? Og hvorfor er konsekvensen alltid den samme, sosial kollaps, fattigdom og ødeleggelse?

Venezuela er ikke perfekt. Ingen hevder det. Men ingen nasjon fortjener å bli kvalt økonomisk og truet militært fordi den ikke følger stormaktens ordrer. De som virkelig ønsker demokrati i Latin-Amerika burde støtte folkets rett til å bestemme over egne ressurser og egen politikk, ikke militær inngripen fra utsiden. Sanksjonene må oppheves, og diplomatiet må få tilbake sin plass. Hvis ikke vil vi se en ny bølge av ustabilitet, migrasjon og lidelse, alt for å tilfredsstille økonomiske og strategiske interesser i Washington.

Det vi nå ser er ikke isolerte hendelser, men en kontinuitet i USAs politikk. Fra kuppet i Chile i 1973, via invasjonen av Grenada, til sanksjonene mot Cuba og presset mot Venezuela, mønsteret er det samme. Hver gang et land forsøker å gå en egen vei, svarer USA med straff. Denne logikken må brytes. Latin-Amerika trenger samarbeid, ikke sanksjoner. De trenger investeringer i helse, utdanning og infrastruktur, ikke bombefly og blokader. Og de trenger internasjonal solidaritet, ikke moralisering fra land som selv tjener på urettferdige økonomiske systemer.

Hvis verdenssamfunnet virkelig bryr seg om fred, må vi si nei til enhver oppladning til krig. For når skipene ligger klare i Karibia og bombeflyene flyr lavt over regionen, vet vi alle hva som står på spill. Det handler ikke bare om Venezuela. Det handler om hvem som skal ha rett til å bestemme over framtiden til et helt kontinent. Skal det være folket i Latin-Amerika selv, eller maktene som alltid har ment de vet best?

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

Oversikt over Venezuelas naturressurser

Venezuela er rikt på naturressurser, først og fremst kjent for sine enorme oljereserver. Landet har verdens største påviste oljereserver, noe som påvirker økonomien betydelig.

Olje og gass

Påviste oljereserver: Omtrent 298 milliarder fat, noe som gjør Venezuela til en ledende oljeprodusent.
Oljeproduksjon: Per 2023 var produksjonen rundt 761 000 fat per dag, selv om dette har sunket de siste årene.
Naturgass: Betydelige reserver utfyller oljesektoren og bidrar til energiproduksjon.

Mineraler

Jernmalm: Venezuela har betydelige jernmalmforekomster, med påviste reserver anslått til 4,1 milliarder tonn.
Bauxitt: Landet er en betydelig produsent av bauxitt, som er viktig for aluminiumsproduksjon.
Gull: Utnyttbare gullreserver er anslått til 10 000 tonn, hovedsakelig lokalisert i sørøst.