oss 150 kroner!
Utrolig opplysende å lese Stoltenbergs bok om sin tid som generalsekretær for NATO.
6. oktober
The Guardian har nettopp postet et langt utdrag av Stoltenbergs memoarer. Her er hva boka blant annet avslører:
- NULL strategisk tenkning og NULL framsynthet.
- Ifølge Stoltenberg selv trodde han Hillary ville vinne i 2016 basert på «instinkt» og ble «overrasket» da Trump vant.
- Trumps seier gjorde ham veldig «engstelig».
Tenk på galskapen i dette i 2 minutter. Du er generalsekretær for verdens største militærallianse, ansvarlig for sikkerheten til nesten en milliard mennesker. Et land finansierer 80-90% av budsjettet ditt. Det er valg med 2 mulige utfall, og en kandidat har offentlig kalt alliansen din for «foreldet». Likevel legger du ikke planer for hans mulige seier, og du prøver heller ikke å gå utover mediautsagnene for å forstå hva han mener. Du vil heller bare anta at han taper basert på ditt «instinkt», og når han vinner, er du «engstelig».
Du er i bunn og grunn ikke annerledes enn noen som ser på CNN i stua si, du gir ingen verdi, dette er strategisk tåpelighet av høyeste klasse. Som ordtaket sier, «å styre er å forutse»: det betyr helt spesifikt at verdens viktigste militærallianse ikke ble styrt i det hele tatt – og Stoltenberg innrømmer det i memoarene som om det var helt normalt. Sprøtt!
Og ut fra utdraget er det veldig tydelig at Stoltenberg ikke var alene: ingen var forberedt, alle de europeiske lederne var i rent reaksjonsmodus.
Stoltenberg beskriver et NATO-toppmøte med Trump i juli 2018, da han truet med å forlate ikke bare toppmøtet, men NATO selv dersom andre medlemmer ikke umiddelbart økte utgiftene.
Scenen, som Stoltenberg beskriver den, er utrolig patetisk: I bunn og grunn, en pappa som kunngjør at han kunne kutte lønna di og barn som kjemper for å forverre saken. Merkel forteller Trump om tyske soldater drept i Afghanistan «til tross for den intense opposisjonen i landet mitt, hvor mange lurte på hva Afghanistan hadde med oss å gjøre». «Danmarks statsminister ba også om sitt lands ofring av blod for USA, og fortalte Trump med en «skjelvende stemme» at Danmark har mistet flere soldater i Afghanistan enn USA, i forhold til folketallet».
Alle konkurrerer om å fortelle pappa Trump hvor gode disse gutta var, emosjonell tigging fra en posisjon av total avhengighet. Det er total mangel på forberedelser og en reell strategisk respons.
Når dette kunne vært ditt livs mulighet.
Husk at det er 2018, år før Ukraina og ett år etter at Macron hadde begynt å påberope seg behovet for «strategisk autonomi» for Europa: Trump tilbød i hovedsak strategisk autonomi på et gullfat, i en periode med fred i Europa, det var perfekt! I stedet for å benytte anledningen som den var, kastet europeere – inkludert Macron – bort all sin energi bare på å prøve å bevare status quo og la oss se hva det bringer i årene etter…
Det er utrolig knusende, og verre er at Stoltenberg skriver om det som om han hadde håndtert en krise bra, uten å være klar over at han hadde skrevet en tilståelse om strategisk konkurs.
Kolonisering av sinnene
Det som virkelig slår til i utdraget er hvor kolonisert Europa har blitt, fra og med natt til det amerikanske valget, da Stoltenberg «organiserte en fest med venner og kolleger på sin bolig i Brussel. «Vi satte opp en stor TV i stua og de serverte hamburgere».
Faktisk handler hele utdraget, og sannsynligvis mye av boken, om USA: Den er besatt av hva amerikanere mener, hva amerikanere vil, hva amerikanere kan gjøre. Europa eksisterer knapt som et emne med egne interesser, mål eller handlingsevne: det er bare et objekt som reagerer på amerikanske trekk. Boken lyder som dagboken til en engstelig evnukk i det keiserlige palasset, besatt av keiserens humør og definerer suksess som å opprettholde velvilje.
En annen del av utdraget er ekstremt viktig i den forbindelse. Stoltenberg beskriver hvordan han instruerte alle i Nato til å ha «selvdisiplin» overfor Trump, «ikke reagere på Trumps tweets eller offentlige opptredener, ikke le av video, ingen vitser om golf eller hans manerer». Nulltoleranse var grunnleggende. Selv en liten gruppe individer som gjør narr av ham kan spre seg i en organisasjon og spre seg som en oljeflekk. Og hvis Washington visste at NATO-personell stod der og lo av Donald Trump, ville det vært ruin.
Dette er hans besettelse: ikke strategisk planlegging, ikke europeiske interesser, men tenk hvis noen i Washington kan få vite at europeere ikke er ærbødige nok overfor keiseren.
Slik ser vellykket imperialisme ut: de koloniserte blir de mest ivrige eksekutørene av koloniseringen. I enda større grad enn i den keiserlige kjernen, blant annet: sist jeg sjekket, var det tillatt å se på og lage Trump-vitser i USA. Men de er forbudt i Brussel.
Europa er dødt som en politisk enhet
På et enda dypere nivå er det boken avslører ikke bare at europeere mangler strategisk selvstyre eller er mentalt kolonisert, men at de ser ut til å ha mistet selve konseptet om hva politisk etat er, hva politikk er.
Stoltenberg og EU-ledere, som han kaller seg selv og andre, er ikke politikere med stort «P», men enkle administratorer, små byråkrater.
Se hvordan Stoltenberg formulerer sin «suksess»: han hindret møtet fra å mislykkes, overbeviste Trump til å akseptere en ansiktsreddende formel, klarte å ikke irritere sjefen. Men det er ingen involvering i substansen: hva er det for noe? Hva ønsker Europa egentlig å oppnå? Disse spørsmålene ser ikke ut til å eksistere i hans mentale univers.
Dette er mer enn vanedannende. De sammenligner ofte dagens Europa med slutten av Qing-imperiet i løpet av ydmykelsens århundre. Men til tross for alle Qings feil, var de faktisk klar over tilstanden sin, visste at de ble ydmyket og forstod at det var et større politisk mål: nasjonal gjenreisning. Politikken var levende selv under koloniseringen.
Men hva er det europeiske tilsvarende? Hvor er bevisstheten om at noe grunnleggende er galt? Stoltenbergs memoarer viser en mann som tror han har lykkes basert på en fullstendig ubalansert definisjon av suksess. Pasienten vet ikke engang at han er syk. Den europeiske eliten har i dag mistet selv den mest grunnleggende politiske bevisstheten.
Franske intellektuelle Emmanuel Todd snakket nylig om en «prosess av intellektuell og moralsk degenerasjon» hvor «alle forestillinger om sannhet, ære, refleksjon» går tapt i Europa.
Denne boken er en perfekt demonstrasjon: en mann som dokumenterer sin manglende evne til å forberede seg eller reagere politisk, beskriver scener med forkastelig underordning og ydmykelse, og presenterer det hele som en suksesshistorie. Degenerasjon er total når det beskrives som en godt utført jobb.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Arnaud Bertrand.
Kommentar:
Og hva sier det om norske journalister, medier og politikere når de legger seg nesegruse og tilber evenukkens tilståelse som det rene gull?
Les også:
