oss 150 kroner!
Mandag ga USAs president Donald Trump beskjed om stans i all diplomatisk virksomhet med Venezuelas president Nicólas Maduro.
Det var det kontante svaret på Maduros invitt til å ha samtaler om USAs folkerettstridige militære operasjoner og utenomrettslige likvideringer når de senker antatte smuglerbåter i Karibia. Fire dager etter blir den høyreekstreme opposisjonspolitikeren María Corina Machado som hele tida har vært imot at Trump-administrasjonen og andre administrasjoner i Washington i det hele tatt har kontakt med Maduro og president Hugo Chávez før ham. Det gjentok seg da Richard Grenell, Trumps spesialutsending, kom til Caracas i slutten av januar for å etablere avtalen om tilbakesendinga av venezuelanske migranter fra USA til Venezuela, ikke til USA-basen i Guantánamo på Cuba eller til det beryktede terrorismeinterneringssenteret Cecot (Centro de Confinamiento del Terrorismo) i Tecoluca i El Salvador som bitcoin-president Nayib Armando Bukele fikk anlagt i 2022. Da venezuelanere havnet i Bukeles torturkammer, rykket Machado ut med støtte til Trump.
(Se bloggen: “Trumps deportasjoner. Vil dumpe venezuelanere”, 5. februar)
I stedet har hun ved flere anledninger oppfordret USA til å intervenere militært, helt tilbake til president George W. Bush som mottok henne i Det ovale rom, en høyst uvanlig gest, da hun bare var leder for Sumaté (Slutt opp!), en dekkorganisasjon for kuppforsøk.
Hun var aktivt med å organisere de ekstremt voldelige protestene, brennende guarimbas (barrikader) utstyrt med stålvaiere på tvers av gata i hodehøyde, i 2012 og i 2016 som leder for det høyreekstreme partiet Vente Venezuela (Kom igjen, Venezuela) i allianse med partiet til den aktive kuppmakeren Leopoldo López, Voluntad Popular (Folkets vilje). De utgjorde sammen den mest høyreekstreme falangen av opposisjonsfronten Rundebordet for demokratisk enhet (Mesa de la Unidad Democrática, MUD) som nå er redusert til Plattformen for demokratisk enhet (Plataforma Unitaria Democrática, PUD).
Machado har vært motstander av forhandlingene mellom Maduro og opposisjonen, hun vil at USA og EU intensiverer sanksjonene som har sendt millioner av venezuelanere ut av landet, og hun øyner nå et håp om at Trump, i spann med utenriksminister Marco Rubio og krigsminister “Pistol-Pete” Hegseth, gjør alvor av å gjennomføre operasjoner “til lands” som vil ha som mål å gjennomføre regimeskiftet som hun lenge har bønnfalt om.
Likevel hevder Nobel-komiteen, ved komiteens leder Jørgen Watne Frydnes, at Machado har vært samlende for demokratiet som om ikke flertallet av chavistas eksisterer – og til tross for at Machado, med hennes krav og posisjoner, står i grell kontrast med hva venezuelanere mener om faren for amerikansk inngrep og sanksjoner og dessuten splitter opposisjonen.
Redegjøringene fra komiteens leder, statsviter Frydnes som er generalsekretær i Norsk PEN og tidligere styremedlem i Leger uten grenser, for prisen etter annonseringa er som sakset fra Fox News, blottet for selvstendige, kritiske undersøkelser. Machado ble ikke nektet å stille til presidentvalget 28. juli i fjor, i 2024. Hun ble fradømt retten til å stille til politiske verv for femten år i 2015, fram til 2030, fordi hun hadde fått plass i delegasjon til Panama (!) til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) da Venezuela sto på dagsordenen.
Likevel ble hun nominert av PUD, som selvsagt var en politisk provokasjon mot valgavtalen med Maduro-administrasjonen som ble inngått, med mekling fra blant annet Norge.
Det fins mange spørsmål rundt presidentvalget, men Nobelkomiteen har slukt Machado-opposisjonens udokumenterte påstander med hud og hår som om de skulle være dokumenterte. De har retusjert hennes politiske rulleblad.
Machado har aldri vært en “sentral person” (“key unifying figure”) som har forent opposisjonen på et «felles grunnlag i kravet om frie valg». Det er det mange “sentrale figurer” i opposisjonen som kan underskrive på, for eksempel Henrique Capriles fra Primero Justicia (Rettferdighet først) som var MUDs presidentkandidat, først mot sittende president Chávez 7. oktober 2012 da han fikk 44,32 prosent mot 55,07 prosent for Chávez’, og deretter mot Maduro 14. april 2013 da han fikk 49,12 prosent mot 50,62 prosent for Maduro.
Hun har, på trumpsk vis, skjelt ut Capriles og en annen tidligere presidentkandidat for MUD, Manuel Rosales, for å være “kollaboratører”, mens hun selv opptrer som femtekolonist.
Rosales fra Un Nuevo Tiempo (Ny tid) var guvernør i oljedelstaten Zúlia fram til 11. juli i år, en markant skikkelse i den ikke-voldelig opposisjonen som Machado ikke tilhører. Hun har snarere vært en drivkraft i å skjerpe motsetningene mellom de som står sammen med henne på konfrontasjonslinje og de som ønsker å komme til en politisk ordning med Maduro og hans forente sosialistparti PSUV (Partido Socialista Unido de Venezuela, PSUV) som ofte framstår som mer det dominerende enn enhetlig i chavista-valgfronten Simón Bolívars store patriotiske sammenslutning (Gran Polo Patriótico Simón Bolívar).
Venezuela er “diktaturet” som holder seg med valg, mer enn tjue på 25 år, og som har “gitt fra seg” seieren de gangene chavismo har tapt i folkeavstemning eller parlamentsvalg som i desember 2015. Machado sto i spissen for å få opposisjonen til å boikotte presidentvalget i 2018, der en annen profilert opposisjonspolitiker, Henri Falcón, med den kjente økonomen Rodríguez som rådgiver, fikk 20,93 prosent mot Maduro 67,85 prosent. Det samme skjedde i parlamentsvalget i 2020 der de tidligere monopolmaktkameratene, det kristeligdemokratiske Copei og det sosialdemokratiske Acción Democrática (AD) stilte med utbrytergrupper sammen med Falcóns Avanzada Progresista (Progresivt framskritt), pastor Javier Bertuccis religiøse Esperanza por el Cambio (Håp for forandring), Primero Venezuela (Venezuela først) som var blitt ekskludert fra PJ, og kommunistpartiet PCV som nå er splittet.
Dette var under korona-pandemien og USAs nye, tilskrudde sanksjonsregime i Trumps første periode (2017-21).
Venezuelas politiske virkelighet gjør at uttalelsene til Frydnes er ugjenkjennelig langt unna holdningene i boka hans “Ingen mann er en øy” om gjenreisinga av Utøya som kom ut i 2021. Igjen stiller Nobelkomiteen seg på den søramerikanske høyresida side. Sist var i 2016 da prisen gikk til Colombias president og tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos uten at frigjøringsorganisasjonen Colombias revolusjonære væpnede styrker-Folkets hær (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo, Farc-EP) ble inkludert og dermed kunne ha oppnådd større trygghet under den videre politiske prosessen – og med tanken på at Colombias væpnede styrker og deres paramilitære dødsskvadroner sto for de groveste og overveldende fleste drapene på sivile siden FARC ble opprettet i 1964.
Nobelkomiteens begrunnelse, full av faktiske feil, bevisste unnlatelser og politisk vridde fortolkninger opphevet til “sannheter”, kunne vært forfattet i Det ovale kontoret i Det hvite hus. Den ble ledsaget av NRKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen og tidligere USA-korrespondent Tove Bjørgaas som velvillig øste av sin kunnskapsløshet i uskjønn forening.
Begrunnelsen synes å være ført i pennen av komitémedlemmene Kristin Clemet fra Høyre og professor Asle Toje, som har bakgrunn i Fremskrittspartiet, to partier som lenge har pleid forbindelser med Machado og de høyreekstreme partiene i Venezuela helt tilbake til president Hugo Chávez som døde av kreft 5. mars 2013.
De politiske forbindelsene har nå betalt seg, og regninga kan kvitteres ut i Washington og Miami, som nettopp har økt prisen til 50 millioner dollar på president Maduros’ hode.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
En kommentar fra Glenn Diesen:
