oss 150 kroner!
Når fredsprisen blir brukt som segl på en forhåndsskapt fortelling, slutter den å være et moralsk kompass og blir i stedet en stempelpute for makt. Tildelingen vi nå har vært vitne til “forklarer” Venezuela for oss i sort-hvitt: “frihet” på den ene siden, “tyranni” på den andre.
Publikum får applauslinjene, kulissene: kontrakter, sanksjoner, finansmekanismer og gamle doktriner, forblir ute av syne. Slik produseres samtykke. Og fredsprisen, som skulle være en korreks, ender som legitimering.
La oss rive i kulissene. Venezuela er ikke først og fremst en moralsk fortelling, men en geostrategisk realitet med verdens største oljereserver, betydelige gull- og mineralforekomster og en nøkkelposisjon i USAs tradisjonelle “bakgård”. Fra tidlig 2000-tall har Washingtons politikk vekslet mellom åpen regimeendringsstrategi og “maksimalt press”, finansielle blokader, sekundærsanksjoner, beslag av statlige verdier og juridiske påfunn som gir opposisjonelle de facto kontroll over utenlandske eiendeler. Kall det økonomisk beleiring med humanitær retorikk. Resultatet er forutsigbart: valutaen kollapser, inntekter tørker inn, importkanaler brytes, og den sosiale smertekontoen sendes, ikke til politikerne, men til befolkningen.
At slike virkemidler markedsføres som “ikke-voldelige” er en språklig tryllekunst. Sanksjoner rammer sykehus, strømnett, vannrensing, matimport og medisintilgang. De skaper politisk avhengighet, driver folk på flukt og inn i svarte markeder, og gir opphav til nettopp den korrupsjonen man hevder å bekjempe. Når en fredspris tildeles innenfor denne dramaturgien, blir prisen et moralsk dekke over realpolitikk: den renvasker kollektiv avstraffelse som “kamp for demokrati”.
Vi har sett det samme språket brukt i andre konflikter, mest åpenbart i Gaza, der en okkupasjonsmakt kaller sin egen ødeleggelse av et folk for “selvforsvar” og “vern av demokratiske verdier”. At slike narrativer aksepteres i den vestlige hemisfæren, skyldes ikke fravær av kunnskap, men et moralsk hierarki: lidelsen til dem som står utenfor den vestlige sivilisasjonsfortellingen, regnes som en nødvendig kostnad for å bevare dens selvbilde.
Det neste laget av bedrag er institusjonelt. Den globale finansarkitekturen, fra sanksjonsregimet rundt dollaren til Verdensbankens og IMFs økonomiske dogmer, definerer hva som er “ansvarlig” økonomisk adferd. Latin-Amerika kjenner mønsteret: betingelser, privatisering, “reformer” som prioriterer kreditorer fremfor pasienter, og et målesett hvor “suksess” betyr markedsåpning snarere enn materielle forbedringer for de fattigste. Venezuela brøt med dette regimet, delvis av ideologiske grunner, delvis av konflikt. Responsen ble ikke dialog om alternative utviklingsmodeller, men strupegrep. Når prisvinnere hylles for å “gjeninnføre normalitet”, betyr det ofte å bringe landet tilbake innenfor en finansorden der Washington, London og multilaterale institusjoner setter rammene. Fredsprisen blir da et symbolsk godkjentstempel for en politisk-økonomisk restitusjon, ikke nødvendigvis for fred.
Mediene spiller sin velkjente rolle. Norske redaksjoner, som i beste fall jobber under tidspress og i verste fall kopierer engelskspråklige nyhetsrammer, serverer oss en dramaturgi med klare helter og skurker. Vi får detaljene om “valg” og “valgobservasjon” når det passer narrativet, men sjeldnere de tekniske detaljene om frossede kontoer, tapte oljeinntekter, overtakelsen av statsselskap i utlandet, forsikringsboikotter, fraktforbud og hvordan OFAC-regler tvinger banker i tredjeland til å adlyde. Vi får ansikter, ikke tall, moralske posisjoner, ikke systemanalyse. Og slik blir “sannhet” et sett med riktige ord, ikke en redelig kartlegging av årsakskjeder.
(Norske medier, spesielt mindre redaksjoner, baserer seg i stor grad (70–80%) på nyhetsbyråer som Reuters, Associated Press (AP) og Agence France-Presse (AFP) for utenriksstoff. Kilde: Reuters Institute Digital News Report.)
Legg så til psykologien. Vestlige ledere og kommentatorer opererer ofte med en renskåret speiling: “Vi” begår strukturelle feil, men for “de andre” er feilene moralske. Når “vi” bruker sanksjoner, er det “press” for “verdier”, når “de” rasjonaliserer nødtiltak, er det “undertrykkelse”. Dette er splitting og projeksjon i politisk språkdrakt. En fredspris som appluderer den “riktige” side av dette speilet, sementerer en identitet: Vi er de gode, våre metoder er nødvendige, og deres lidelse skyldes deres ledere, aldri våre grep om halsen.
Vi må også snakke om dørvaktene: stater, tenketanker, “uavhengige” NGOer og diasporaaktører finansiert gjennom programmer som ikke er nøytrale. Når prisvinnere eksplisitt takker USA-administrasjoner, vestlige regjeringer og “demokratiske nasjoner” for støtte, forteller det noe om maktaksene prisen skriver seg inn i. Det betyr ikke at opposisjonelle stemmer er illegitime, tvert imot, de er en del av ethvert samfunns pluralisme, men det betyr at en fredspris i en slik kontekst ikke er en ren dom over demokratiske dyder. Den er en erklæring om hvilken geostrategisk løsning man ønsker: en økonomisk re-integrasjon på vestlige premisser, smurt med moralsk språk.
Norge står ikke utenfor. Vi kler oss i meglingsmyten, “den lille humanitære stormakten”, mens vår energipolitikk, finanskapital og transatlantiske orientering gjør oss forbløffende bekvemme med at oljepriser, shipping og sanksjonsregimer gir oss gevinster andre betaler for. Fredsprisen har flere ganger fungert som symbolpolitikk som bekrefter vår egen selvfortelling. I stedet for å fungere som en nådeløs målestokk på ikke-vold, rettferdighet og folkerett, har komiteen i perioder valgt prisvinnere som passer inn i en verdenskartlegging der stormaktenes interesser rammes inn som universelle verdier.
Hva ville en sannferdig tilnærming kreve? At vi begynner med årsakene, ikke med ansiktene. At vi skiller mellom intern venezuelansk maktkamp, full av reelle brudd, overgrep og feil, og ekstern økonomisk krigføring som forverrer alle konflikter. At vi kartlegger de konkrete mekanismene: hvilke kontoer er frosset, hvilke kontrakter er blokkert, hvilke forsyningslinjer er hindret, hvilke skip er stoppet, hvilke forsikringsselskaper tør ikke tegne kontrakter, hvilke domstoler legitimerer beslag. At vi spør hva “fred” betyr for moren som ikke får antibiotika til barnet sitt, eller for arbeideren som mister lønn fordi oljeinntektene ikke når statskassen.
I dypet handler dette om sannhetens økonomi. Hvem finansierer fortellingen, hvem tjener på “løsningen”, og hvem bærer kostnaden mens applausen runger i Oslo? Når en prisvinner dediserer æren til vestlige ledere som har frontet sanksjoner, er signalet ikke tvetydig: prisen er blitt et instrument i en maktlogikk som krever underkastelse før den tilbyr “normalisering”. Det er ikke fred. Det er seier med et fredstegn over.
Den ubehagelige, men nødvendige, konklusjonen er at denne fredsprisen ikke først og fremst legitimerer demokrati, den legitimerer en orden. Den hvitvasker en strategi hvor økonomisk kvelertak pakkes inn som humanitær omsorg, og hvor hele folk reduseres til statister i “vår” moralske fortelling. Om vi mener alvor med fred, må vi slutte å forveksle korrekt symbolbruk med rettferdig praksis. «𝑮𝒖𝒅 𝒃𝒆𝒇𝒂𝒍𝒆𝒓 𝒓𝒆𝒕𝒕𝒇𝒆𝒓𝒅𝒊𝒈𝒉𝒆𝒕 𝒐𝒈 𝒔𝒂𝒏𝒏𝒇𝒆𝒓𝒅𝒊𝒈𝒉𝒆𝒕», det er et krav som ikke lar seg tilfredsstille av høytidelige taler alene. Fred uten rettferdighet er teater, og i Venezuela har teppet vært nede altfor lenge.
Les også:
