oss 150 kroner!
For noen uker siden (07.09.2025) presenterte jeg en gammel artikkel fra 1995, som omhandlet overgangen fra falangistisk diktatur i Spania til demokrati, i årene 1976 til 1982: Fra Francisco Franco til Felipe Gonzalez, en støvete og utdatert historie.
19.10.2025
I introduksjonen bemerket jeg at den spanske transisjonen var et unntak i statsvitenskapen, et unntak som i etterkant ble forsøkt replikert av Gorbatsjov i Sovjetunionen 1985-1991 og av Mandela i Sør-Afrika 1990 til 1994. Transisjonen var et unntak i den forstand at det gamle regime vedtok det nye i full legalitet, uten et konstitusjonelt brudd, uten samfunnskamp og revolusjon. Hensikten med å republisere denne gamle teksten var å sondere muligheten for eventuelt å kunne gjøre unntaket til regel. (Ordet transisjon betyr overgang, og brukes i flere ulike sammenhenger. Hva begrepet viser til, avhenger av konteksten det blir brukt i. Red.) I 2025 avsluttet 1995-artikkelen slik:
2025: Transisjon til en ny verdensorden?
Transisjon har under gunstige betingelser vært et særtilfelle i statsvitenskapen. Er det tenkelig at unntaket kan bli en regel?
Dagens verdensorganisasjon FN ble dannet av seiersmaktene 24. oktober 1945 i San Francisco ved 51 stater med like rettigheter til å delta i fastsettelsen av gjeldende folkerett.
Seiersmaktene stilte som betingelse at organisasjonen skulle ha en generalforsamling bestående av likeberettigede medlemsland og et sikkerhetsråd med vide fullmakter og vetorett for de fem faste seiersmaktene. Men så inntraff nesten umiddelbart Den kalde krigen mellom øst og vest, som i stor grad har lammet FN i 80 år. Sikkerhetsrådet er med sine vide fullmakter en forutsetning for å kunne utrette noe, og vetoretten, som var en betingelse for dannelsen av FN, sørger under de rådende forhold for at nesten intet blir utrettet.
Det er ikke lengre 51 stater i FN, men 193. Etter frigjøringskriger, borgerkriger og okkupasjonskriger, etter tektoniske økonomiske sprang i mange land og uventet deindustrialisering i tidligere stormakter, er forholdene i dag helt andre enn de som i 1945 etablerte folkeretten. Verden står på randen av en ny verdenskrig, men FN er lammet.
Verdensordninger har hittil vært resultatet av store kriger. Det gjelder Westfalerfreden etter tredveårskrigen (1648), Wienerkongressen etter Napoleonskrigene (1815), Versaille-freden etter Første verdenskrig (Folkeforbundet i Genève 1919) og De forente nasjoner i 1945 etter Andre Verdenskrig.
Det spørsmål jeg gjerne vil diskutere, er om det i atomalderens tid er mulig å bringe verdensordningen i samsvar med maktforholdene på en fredelig måte, ved transisjon, uten den storkrigen som ingen stat vil vinne, og knapt noen kan overleve.
Det er i dag to poler i maktkampen. På den ene siden har vi NATO, EU og deres mer og mindre viktige små og større satellitter, som Japan, Filippinene, Palau, Paraguay, kanskje Argentina, for å nevne noen få, og ikke minst Israel, som kontrollerer USAs utenrikspolitikk i Midtøsten fordi den amerikanske Kongressen er korrupt, kjøpt og betalt.
«Det er åpenbart i disse landenes objektive interesse å ha et godt forhold til Kina, Russland og alle andre fattige og rike stater i resten av verden: økonomisk, finansielt, produktivt, handels-, transport- og forsyningsmessig, vitenskapelig og kulturelt, med rimelige doser av toleranse for annerledeshet, og litt beskyttelsestoll for utsatte økonomier, slik vi hadde det [i Norge] etter 1945 under Erik Brofoss». (Jeg siterer meg selv her, husker ikke hvorfra)
På den andre siden står de fleste gamle koloniene, u-landene, Den tredje verden, mesteparten av Midtøsten, Iran og Saudi-Arabia, hele Sentral-Asia, nesten hele Indokina, hele Vest-Asia, de viktigste delene av Stillehavsområdet (Indonesia, Malaysia, Vietnam, atommakten Nord-Korea), store deler av Afrika, betydelige deler av Latin-Amerika. De er i ferd med å etablere seg som Den første verden.
Den nye første verden er organisert i BRICS, Shanghai-gruppen (SCO), det sørøstasiatiske ASEAN, Den eurasiske union (EAU), Den kollektive forsvarspakten (CSTO), SNG («Samveldet av uavhengige stater»). Den nye første verden overgår overlegent NATO og EU i landmasse, befolkningsstørrelse, samlet brutto nasjonalprodukt, vareproduksjonskapasitet, handel og transport på sjø og land og spesielt i energiforsyning, matproduksjon og industrielle vekstrater. Den nye verden er på vei opp, den gamle verden er på vei ned.
Den nye første verden domineres av trekanten Kina, Russland og India. De tre står som en massiv fjellvegg mot USAs kraftløse forsøk på å reetablere sitt verdenshegemoni (som amerikanerne overtok fra britene), i forlengelsen av The unipolar moment fra 1989 til ca. 2010, etter Sovjetunionens implosjon. Verdensfreden koker slik ned til hva USA kan tenkes å ville finne på når landet nå er trengt opp mot veggen og har malt seg inn i et hjørne.
Donald Trump har klart å stille seg i en historisk unik posisjon: Ingen vet hva Donald Trump vil finne på i morgen. Han har fem gjensidig utelukkende svar på alle spørsmål. Og når vi ser hvordan det faktisk går, kan han alltid svare: Hva var det jeg sa?! Han er tilsynelatende helt uforutsigelig. De som tar ham på ordet, og det gjør de fleste, også blant dissidentene, må tro han er gal, dum, idiot, uvøren, uvitende, en vulgær bolighai som prøver å styre hele verden slik han styrer med sine egne leiegårder.
Det er sannsynlig at Trump er temmelig uvitende om filosofi, historie og internasjonal politikk, og dessuten vulgær som få. Men det kan ikke tenkes at han er dum. En politisk vulkan som Trump, som har klart å snu opp ned på alt vi trodde å vite om amerikansk og internasjonal politikk, som har forvandlet sine lydige vasaller til logrende pattedyr, kan ikke tilskrives lav intelligens, heller ikke sinnssykdom.
Trump har en umåtelig tung sten å rulle opp en svært bratt bakke, nemlig gjeldsbyrden på snart 40 billioner dollar under sviktende hjemmemarked og hjemmeproduksjon. Han har også noen smertefullt irriterende stener i skoen der han går og dytter stenen oppover bakken. De stenene er Ukrainas Zelenskij, Israels Netanyahu, Kinas Taiwan og det tafatte Europas smiskende trass.
Trumps motstandere er ikke Kina, Russland og India, ikke Den nye første verden. Hans motstandere er hjemmebanen, bibelhistorie-fundamentalistene og de neokonservative krigshisserne i tredje generasjon, merkbart tilstede i hans egen administasjon og representative for store deler av amerikansk folklore og barnelærdom. [Hjemmebanen er Trumps åttende front].
Spør deg selv hva som vil skje om president Trump over natten kutter støtten til Israels folkemord, tillater Iran å anrike uran eller slutter å finansiere hæren og marinen i Chiang-Kai Sheks del av Kina, som nå heter Taiwan. Det vil isolert sett være bra, men det vil koste Trump hans drøm om Amerika: Han blir fjernet fra stillingen.
JFK ble skutt av sine egne i 1963. Trump er allerede blitt skutt etter to ganger, og truffet én gang. Og det finnes mer kompliserte, men mindre kostbare måter å fjerne ham på, gjennom den korrupte Kongressen. Bare hvis han nedkjemper hjemmebanen kan Trump vise hvem han selv egentlig er, en vulgær deal-maker eller en sivilisatorisk kraft.
Paradoksalt har Trump lært seg å tale newspeak flytende. Si hva du vil i dag, for i morgen er det glemt. Han behersker woke-dialekten bedre enn sine motstandere og bruker den mot dem. I et samfunn som vårt, der ordskiftet er avskaffet, der teller handlingene, ikke fossen av tomme ord.
Min hypotese, mitt håp og mitt stalltips er altså at Trump spiller for galleriet, mot hjemmebanen, for fred på jord ved transisjon, uten et konstitusjonelt brudd. Tilsvarende spår jeg [som jeg har gjort i et par år] at krigen i Ukraina avsluttes ved NATOs østgrense, eller ved Ukrainas kapitulasjon, hvilket betyr det samme, nemlig at Ukraina gjenforenes med Russland ved hjemfall. [slutt på artikkel «Transisjon»]
Djevelens advokat: Sluttspill
De ovenstående ord, som viste seg å være profetiske, var bare avslutningen på en allerede for lang og dertil foreldet artikkel om en artikkel. I bekymring for at disse profetiske ord skulle gå leserne hus forbi på grunn av plasseringen, skrev jeg i går kveld det følgende for å drive spikeren inn.
Djevelens advokat er en jurist som på vegne av Paven har til oppgave å bevise at en god mann dog ikke er en helgen. Uttrykket kom inn i dagligspråket med Morris Wests bestselger ved samme navn på tidlig sekstitall (original utgitt 1959, Gyldendal, Oslo 1961). Men djevelens advokat har en juridisk motpart i disse kanoniske rettstvistene. Jeg har sett det som min oppgave å være Guds advokat for Donald Trump.
Underveis har jeg luftet min hypotetiske hypotese for en herværende redaktør og venn, og for en aktet professor i internasjonal politikk. De viste helst marginal interesse. Etter at Trump annonserte våpenhvile på Gaza-stripen, kom redaktøren meg halvt i møte 26.09.25: «Ja, du har fått rett i første del av argumentskjeden. Bra tatt. Men neste ledd gjenstår». Til professoren skrev jeg 05.10.25:
«Putin ser det samme i Trump som jeg ser i min «Transisjon», en president som kjemper mot og med hjemmebanen. Det var et sjakktrekk av Putin å støtte Trumps Midtøsten-utspill. Slik det var et sjakktrekk av Trump å dra til Nord-Korea. Og i dag besvarte Trump Putins forslag om å forlenge virketiden for START-avtalen med et år. Det hørtes ut som en god idé, sa Trump i dag. Trump spiller bevisst for galleriet. Han har ikke tatt verken Grønland eller Panamá. Han har ikke regimeskiftet Kina eller Iran. Hormuz-stredet er åpent».
Jeg luftet hypotesen også i kommentarfeltene under Youtube-postkassene til noen av våre ypperste vestlige dissidenter, uten å få noen reaksjon. Jeg refererer for eksempel til John Mearsheimer og Jeffrey Sachs, som Glenn Diesen utfordret til duell 16.10.2025:
Videre Colonel Lawrence Wilkerson og Colonel Douglas Macgregor noen dager tidligere:
Spesielt har jeg fulgt de to aller beste, Alex Christoforou (Kypros) og Alexander Mercouris (London), begge etter alt å dømme ortodokse og sosialdemokratiske eksilgrekere uten annen spesiell agenda enn sin generelle motstand mot NATO og EU.
Lenge etter at jeg hadde formulert min hypotese for meg selv, var det Alastair Crooke som satte meg på sporet av de siste par ukers hendelser. I en sending påpekte han, inspirert av Max Blumenthal, tror jeg, at Trumps åttende front er hjemmebanen. Slik Putin må håndtere sine hard-linere, må Trump hele tiden slenge ben til sine fanatiske, korrupte og uvitende krigshissere. Derfor tar ting tid, og derfor ser ting annerledes ut enn de er.
Samtlige av våre mest respekterte vestlige dissidenter, som vi kan takke for så mye god rapportering, har mistet den tro de måtte ha hatt på president Trump. Han finansierer et avskyelig folkemord. Han angriper Russlands atomtriade uten å blunke. Han innfører «Bone-crunching Sanctions» uten å skjele til sunn fornuft eller skikk og bruk. Han veiver med tolløksen som en fordrukken slakterlærling, han har null respekt for lov, rett, prosedyre, tradisjon og ytringsfrihet.
Mange av våre dissidenter, som har kjent Trump i mange år, og liker ham som menneske, mener han har gode instinkter og misliker krig, men at han nå er på aldeles ville veier. Det verste er at Ånden fra Alaska, som vakte et reelt håp om avspenning i august, nå er død i oktober. Dead as a doornail, som det heter i en julefortelling av Charles Dickens. Den som har gått lengst i å gå god for Trump er vel Ray McGovern, hos Judging Freedom, men selv han hadde nok gitt opp alt håp.
Alexander Mercouris 16.10.25: «Beslutningen om å sende Tomahawk-raketter til Ukraina er allerede fattet, og den ble fattet for flere uker siden, antagelig før mediene begynte å snakke om denne saken. Grunnen er at Trump ikke lenger har noen mulighet til å påvirke Russland, og fullstendig har forpliktet seg til å fryse konflikten i Ukraina langs frontlinjen, i tråd med anbefalingene til general Kellogg, uten å gjøre noen substansielle innrømmelser til russerne».
Alex Christoforou 16.10.25: «Trump annonserte i går at Zelenskij planlegger en offensiv (i Ukraina), og at han, Trump, skal vurdere å støtte ham i den offensiven .. Boy! – har russerne gått på limpinnen her! Han skal sende dem Tomahauker. Men også alle andre slags våpen, som Patriot luftvernsystemer, vil bli diskutert med ukrainske tjenestemenn. My God! Det ser ut til at Ukraina får Tomahauker, omtrent 30 til 50 stykker til å begynne med, men eskaleringstrappen (rulletrappen) går jo aldri baklengs, bare oppover!
Denne beslutningen normaliserer for det første direkte angrep på Russland fra USA/NATO, noe som har vært tabu i 80 år. For det andre kan disse Tomahaukene bare opereres av amerikanske spesialister, hvilket innebærer amerikanske boots on the ground – uten et snev av falske påskudd som «rådgivere» og «kontraktører», et påskudd som ble flittig brukt under Vietnam-krigen. Direkte militær aksjon mot Russland er altså heller ikke tabu lenger. Og «det globale sør» (hvori opptatt Russland), faller fortsatt for de samme gamle triksene. Moralen er at EU og NATO aldri gir opp, de presser på i Georgia, i Armenia, i Romania og Moldova og de vil aldri gi seg før de får i stand en full krig mot Russland».
Lawrence Wilkerson (hos Glenn Diesen, Youtube 10.10.25): «Jeg bare håper at Trump er mer enn han ser ut til å være – alle bønner i hele verden går til ham, for alt avhenger av ham nå, både i Midtøsten, i Iran, kanskje på kloden. Men Trump vet ikke noe om dette. Han er ikke smart nok, han kan for lite historie, han er ikke dyktig nok, erfaren nok. Han vet ikke noe om alt dette. Trump opererer i øyeblikket, og det øyeblikket farges av hans egne umiddelbare sanseinntrykk. Golf er den perfekte sport for Trump!»
Disse tre dissidentene er helt representative for alle våre vestlige dissidenter denne dagen. Vi var vel alle litt nervøse disse dagene, for Trump hadde begynt å snakke om å tilby Ukraina langtrekkende Tomahawk atomkompatible krysserraketter for å få fart i arbeidet med en våpenhvile.
Zelenskij var 16.10.25 på vei til offisielt møte i Det ovale kontor, hvor alle trodde man skulle sluttføre avtalen om Tomahawk-raketter, men han ble møtt på flyplassen, ikke av den amerikanske presidenten, men av sine egne, leder for presidentadministrasjonen Jermak, nasjonal sikkerhetsrådgiver Umerov og statsminister Sviridenko. Mens Zelenskij landet høyprofilert, satt Trump i en 2½ timers telefonsamtale med Putin, og det offisielle møtet ble svært kjølig.
Det utrolige var skjedd, at Ånden fra Alaska var kommet ned fra fjellene, at det ikke ville bli noen nye raketter, men derimot et toppmøte mellom Trump og Putin i Budapest!
Jeg ber leserne ta meg i beste mening. Trump er ikke min type. Jeg er mest interessert i salmesang og fiolinspill. Jeg vil slett ikke ha en Trump til å styre Norge. På den annen side tror jeg ikke at Trump ville klare å styre Norge verre enn Arbeiderpartiet gjør. Han ville ikke krøpet for sine motstandere som et slimete reptil. Han ville ikke solgt ut hele Norges banks gullbeholdning og kjøpt grønne aksjer for pengene. Og han ville garantert fått oss ut av NATO.
For å hindre justismord skal de verste forbrytere ha de beste forsvarere. Tvilen skal alltid komme tiltalte til gode, ikke legges til hans skyld. Så får vi se da, om jeg med dette får fart på statsviterne og geopolitikerne. Akkurat det er jeg litt usikker på.
