oss 150 kroner!
Shanghai Samarbeidsorganisasjon (SCO) ble opprettet i 2001 på kinesisk initiativ, støttet særlig av Russland og av presidenten i Kasakhstan, Nursultan Nazarbaev. Organisasjonen samordner seg med andre regionale initiativer og programmer, som BRICS, EAU (Den eurasiske union), ASEAN (Sammenslutningen av Sørøst-asiatiske land). Sammen utgjør disse organisasjonene, programmene og initiativene konkurrerende motstykker til vestlige organisasjoner som NATO, EU og ymse FN-organer, og omfatter både sikkerhet, handel/frakt og samarbeid i reaksjon mot en unipolar verden dominert av USA og tidligere europeiske kolonimakter. De avspeiler på en måte EUs og NATOs økonomisk integrerende og sikkerhetspolitiske funksjoner og er, i motsetning til Vesten, på rask organisk fremmarsj.
31. august 2025.
Shanghai-gruppen er en voksende organisasjon, med stadig økende innflytelse. Faste medlemmer er Kina, Russland, India, Iran, Pakistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan og Hviterussland. Dialogpartnere er Armenia, Aserbajdsjan, Bahrain, De forente arabiske emirater, Egypt, Kambodsja, Kuwait, Maldivene, Myanmar, Nepal, Qatar, Saudi-Arabia og Sri Lanka. Tre land har observatørstatus: Afghanistan, Mongolia og Tyrkia.
Som man ser, omfatter SCO (særlig hvis vi også inkluderer BRICS-landene) omtrent halve verden målt i befolkning, størrelse og brutto nasjonalprodukt, og leder an i vekstrater sammenlignet med Vesten.
Shanghai-gruppens primære formål er å fremme regionalt samarbeid og stabilitet gjennom følgende hovedmål:
Sikkerhetssamarbeid:
Bekjempelse av terrorisme, ekstremisme og separatistdrivende tendenser gjennom koordinerte operasjoner. Dens utøvende anti-terrororgan RATS har har hatt betydelig sukssess i form av avvergede terroraksjoner og beslaglegging av våpen og eksplosiver.
Økonomisk integrasjon:
Fremme handel, energisamarbeid og utvikling av infrastruktur. Det utøvende organ SCOEC koordinerer samarbeid mellom energiprodusenter og -konsumenter, og støtter prosjekter som gassrørledningene mellom Sentral-Asia og Kina, og energisamarbeidet mellom Asia og Russland.
Fremme kulturell og humanitær utveksling:
Styrke gjensidig forståelse og respekt for kulturelt mangfold gjennom programmer for en viss samordning av utdanning og forskning.
Fremme av en multipolar verdensorden:
SCO posisjonerer seg som et motstykke til vest-dominerte internasjonale fora og arbeider for en ny demokratisk og rettferdig internasjonal orden.
Nikolai N. Vavilov, en av de fremste europeiske spesialistene på Kina og Sørøst-Asia, er fyldig presentert her på steigan.no. Han sier for eksempel:
«Kineserne har aldri angrepet oss. Tvert imot. Selv når Kina har vært i konflikt med den sterke arabiske verden, med India og andre, har vi [russere] alltid hatt gode naborelasjoner til alle disse østlige kulturene. Det sies ofte … at det aldri har vært noen sivilisatorisk motsetning mellom Russland og Kina. Og det er helt sant. Vi gikk vår vei til dens ende i øst, til Stillehavet. Kineserne gikk sin vei til dens ende mot nord.
De underlige forestillingene som amerikanerne pådytter verden, om at Kina tørster etter steppene i Kasakhstan i vest, eller de sibirske skogene i nord, er tatt rett ut av tomme luften. Noe slikt har aldri eksistert. Vi [russere] har fristet kineserne til å komme, men de møter ikke opp. Selv i Moskva, hvor det er mulig å gjøre gode forretninger, er det få kinesere. Vi har mange fra Østen, men det er mest koreanere, japanere og sentralasiater. Kina har aldri hatt interesse for disse områdene i nord. Kina orienterer seg alltid sørover.
Da Mao Zedong kom til makten [i 1949], reiste han straks spørsmålet om Sør-Kinahavets [gamle] tilhørighet til Kina. Dette er flere millioner kvadratkilometer, på størrelse med noen av de største av våre [russiske] regioner. Få snakker om dette hos oss, men det dreier seg altså om et territorialkrav på flere millioner kvadratkilometer. Vi støtter i hovedsak dette territorialkravet, selv om det føres diskusjoner om enkelte detaljer. Amerikanerne fremstiller dette som en trussel mot Russland [hvilket det ikke er].
Dette er i realiteten en kamp mot den etablerte amerikansk-japanske koloniale eller krypto-koloniale kontrollen med disse farvannene [i realiteten en kontroll med store deler av verdens varefrakt, som USA i en gitt situasjon godt kan tenkes å ville forstyrre og kontrollere]. Kina utfordrer her USA og krever at det ikke skal være militær tilstedeværelse fra USA, Japan eller Sør-Korea i disse delene av Sør-Kinahavet.
Men vi russere har ingenting å krangle med kineserne om. Russland har visse interesser å forsvare i vest, Kina har visse interesser å forsvare i sør. Vi har et ideelt forhold til Kina. Det forholdet må vi arbeide videre med uten å stikke kjepper i noens hjul. I de siste tredve årene har vi hatt en mengde forskere ved en mengde institutter som på ulike stipendier forsker på Kinas mulige onde hensikter i nord mot vårt Sibir og i vest mot Kasakhstan. Men Kina ser ikke den veien. Kina har helt andre oppgaver og utfordringer, nemlig Taiwan, Sør-Korea og Japan».
I forbindelse med Føderasjonsrådsleder Valentina Matvienkos besøk i Beijing 10.07.2023, uttaler Vavilov [i en TV-debatt]:
«Dette er selvfølgelig et svært viktig møte, ikke minst på bakgrunn av kjeklingen mellom USA og de allierte, og det forestående NATO-toppmøtet, hvor også asiatiske land deltar, noe som for øvrig også skremmer kineserne litt [Kina ønsker å ha et stabilt og fungerende Europa i den andre enden av «Vei og Belte»]. Jeg vil gjerne bruke direkte tale i dag (for alle faktorene er jo alment kjente), og berøre tema tredje verdenskrig.
Den gjensidige handelen mellom Kina og USA er gigantisk. Sovjetunionens største handelspartner var Nazi-Tyskland, men Hitler angrep likevel [Hitler tenkte vel slik: Hvorfor kjøpe det jeg bare kan ta?]. En enorm økonomisk samhandel hindrer selvfølgelig ikke USA i å foreta en provokasjon i Taiwan-stredet. Amerikanerne planlegger virkelig tredje verdenskrig, og USA vil sannsynligvis komme til å spille Det tredje rikets rolle denne gangen. De tette relasjonene mellom Kina og USA som har utviklet seg de siste tiårene, vil antagelig bli ødelagt.
For oss er dette et konseptuelt problem. For det første: Hvor lenge vil denne tredje verdenskrig vare? Jeg tror den vil vare i flere tiår, inntil Kinas totale og fullstendige seier over USA og [Russland]. Men vi kan, hvis vi fortsetter den nåværende kursen, stille oss på den kinesiske siden, og da blir Kinas seier også vår seier. Og motsatt: En russisk seier i tredje verdenskrig vil også være Kinas seier.
Som et resultat av en tredje verdenskrig vil Europa havne fullstendig i periferien. Det foreligger en vitenskapelig studie av Angus Maddison, en anerkjent spesialist på global økonomisk historie. Han fremlegger interessante data: Så sent som for to-tre hundre år siden hadde Kina overlegent størst brutto nasjonalprodukt i verden, opp mot 80 prosent. [Nesten alt ble ødelagt gjennom opiumskrigene og kolonisering fra England og Japan. Men nå er Kina sterkt] og vil antakelig vinne en tredje verdenskrig; det er den veien pilene peker.
En seier for Russland kan innebære at ikke bare Ukraina, Hviterussland og kanskje Polen inngår i Den russiske føderasjon, men en russisk seier vil også innebære en inkludering eller samordning med den kinesiske seierherre. Det vil ikke bli slik at det bare er handel, det forutsetter også en russisk tilstedeværelse og deltakelse i kinesiske organer og organisasjoner.
Shanghai-gruppen (SCO) domineres for eksempel av Kina.
Et problem i det russiske diplomatiet er at vi har forholdt oss til Shanghai-prosessen som et slags sidespor, vi forholder oss til Kinas prosjekter som et skremmebilde for Vesten, som et slags tillegg til våre øvrige egne internasjonale bestrebelser [Kina har et øst/vest-prosjekt, «Vei og Belte», mens Russland har et konkurrerende, utfyllende nord/sør-prosjekt, «Kaspi-korridoren» fra Arktis til Det indiske hav].
Vi forholder oss til SCO som et instrument, men det vi må forstå, er at SCO er et mål. Shanghai-prosessen kan ende opp som det nye FN, med sete i Shanghai, ikke sant? Den organisasjonen vil kunne bestemme hvilke land som skal underkastes sanksjoner, Nord-Korea og Iran, eller kanskje heller stater som oppstår på ruinene av USA. Og hva driver vi på med i SCO, vi russere?
For å følge Angus Maddison: Da Kina opplevde sin [forrige] demring for noen hundre år siden, da opplevde Russland, med Ivan III [«Landsamleren»] og Ivan IV [«Den grusomme, eg. Truende»] også sin demring, med utstrakt handel og samkvem med Kina. [De to landene] går helt parallelt historisk, én til én. Da det kinesiske imperiet brøt sammen, falt også det russiske imperiet, [med verdenskrig, revolusjon og borgerkrig frem mot 1920-årene].
Vi bør øke denne innsatsen, forøke vår representasjon i SCO, vi må utnytte den innflytelsen vi har, delta i det kinesiske prosjektet, for å være med på å sette dagsorden for Kina.
Jeg sier det rett ut: Kina beveger seg helt klart i samsvar med sine imperiale tradisjoner, det skjer igjen og igjen. Hvorfor satser vi ikke på å få med andre spillere her, noen av våre samarbeidspartnere, med store prosjekter som kunne sikre oss stemmetall og overvekt for våre andeler. Syria for eksempel [sic], Serbia, ikke bare Hviterussland, hvorfor ikke Hellas, [som har vist interesse], eller Egypt, som allerede står på ventelisten?
Jeg bare fremkaster det: Vi kunne ta på oss rollen som lederen for iallfall det europeiske subkontinentet. Vi kunne hatt en som Matvienko i SCO, en tungvekter og svært dyktig politiker, med et nært forhold til Xi Jinping, med et grep om svært lovende Østersjø-prosjekter. Vi opparbeider ikke denne gode jorden. Det var i grunnen bare dét jeg ville si».
Mer om og fra Nikolai Vavilov på steigan.no finner du her:
