oss 150 kroner!
Valget er over, men for folk flest står én ting krystallklart: kursen i utenrikspolitikken ligger fast. Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet fortsetter på den samme linjen, og nesten hele Stortinget applauderer med. Ukraina skal ha milliarder, våpenindustrien skal mates, og Norge skal være NATOs lydige elev. I valgkampen ble dette knapt diskutert, og folk fikk aldri muligheten til å si tydelig nei til at Norge forvandler seg fra fredsnasjon til krigsprofitør.
Regjeringen har lagt opp til at støtten til Ukraina skal videreføres på 85 milliarder kroner i 2026, med en totalramme på svimlende 275 milliarder innen 2030. Dette skjer samtidig som norske kommuner mangler penger til skoler, sykehjem og barnevern. Mens helsesektoren skriker etter folk, eldre ligger på gangen på sykehus, og unge mister troen på fremtiden, finnes det alltid penger når NATO banker på døren. Denne prioriteringen avslører politikernes sanne lojalitet: ikke til det norske folk, men til krigsalliansen og til industrien som tjener på konflikt.
Og vi må si det så klart som mulig: norske soldater skal ikke sendes til Ukraina. Det vil være et katastrofalt steg som vil gjøre Norge til en direkte part i krigen, og som setter oss i skuddlinjen mot Russland. Støre og hans støttespillere vet utmerket godt hva det betyr. Det betyr å gamble med norske liv i en krig vi aldri har valgt, aldri har stemt over, og aldri har gitt mandat til. Det betyr å bryte med de mest grunnleggende menneskerettighetene – retten til liv, retten til å slippe tvungen deltakelse i en fremmed krig, retten til fred.
Samtidig er det et annet spørsmål som ingen tør stille på Stortinget, men som mange nordmenn stiller seg i private samtaler: hvorfor er det så mange ukrainske menn i kampdyktig alder som lever trygt i Norge, mens andre dør i deres sted? Statistikk fra SSB og UDI viser at det er mellom 20.000 og 30.000 ukrainske menn her i landet. Ukraina har mobiliseringsplikt for menn mellom 18 og 60 år, nettopp fordi landet er i krig. Hvis vi nordmenn ble stilt det samme spørsmålet – hvis Norge ble invadert og vi ble bedt om å forsvare vårt eget land – da er det liten tvil om at de aller fleste ville stille opp. Vi ville gripe til det vi hadde og gjøre alt i vår makt for å beskytte våre familier, våre hjem, vår frihet. Det er det naturlige og riktige å gjøre når et land kjemper for overlevelse.
Derfor blir det absurd at norske politikere heller diskuterer om våre egne soldater skal sendes inn, i stedet for å si tydelig til de ukrainske mennene som lever i trygghet her: dere har et ansvar. Det er deres land, deres krig, deres plikt. Norge skal beskytte kvinner, barn, eldre og syke, men vi kan ikke være et fristed for menn som i realiteten burde stå på barrikadene hjemme. Det er ikke bare ulogisk, det er urettferdig mot både nordmenn og ukrainere.
Guri Melby og Venstre er kanskje det klareste eksempelet på hvor galt det kan gå når man mister fotfestet i virkeligheten. Melby krevde at støtten til Ukraina skulle dobles, som om 85 milliarder i året ikke var nok. Hun stilte seg på barrikadene for krigen og glemte totalt de menneskene hun egentlig representerer. Resultatet ser vi nå: Venstre mistet store deler av velgerne sine i valget. Folk flest ønsker ikke politikere som roper på mer krig, flere våpen og høyere utgifter til en konflikt vi aldri kan vinne. De ønsker politikere som prioriterer velferd, trygghet og fred. Melbys fall er et tydelig signal: partier som setter krigen foran folket, mister til slutt folket.
Det er likevel ikke bare Venstre som svikter. Arbeiderpartiet, Høyre, MDG, SV og KrF står alle på rekke for å vise sin lojalitet til NATO. Rødt har nølt, men heller ikke der er motstanden klar nok. Det norske demokratiet mangler en tydelig stemme mot krigen, og mediene er intetanende medløpere. Den som våger å stille spørsmål, blir raskt stemplet som Putin-venn eller konspirasjonsteoretiker. Slik knebles den offentlige samtalen, og folket fratas muligheten til å si nei.
Men vi kan ikke tie når våre grunnleggende menneskerettigheter står på spill. Retten til liv betyr at vi ikke sender våre egne unge menn og kvinner til å dø i en fremmed krig. Retten til fred betyr at vi søker diplomati og forhandlinger, ikke evig opptrapping. Retten til trygghet betyr at vi beskytter de som virkelig trenger det, ikke gir frikort til menn som burde kjempe hjemme. Norge kan ikke lenger hevde å være en forkjemper for menneskerettighetene når vi selv tråkker på dem i praksis.
Det er på tide å si sannheten høyt: Norge har blitt en krigsprofitør. Våpenindustrien går for fullt, gassinntektene renner inn, og politikerne får klapp på skulderen i Washington og Brussel. Det er dette som styrer kursen, ikke hensynet til ukrainske sivile eller norske velgere. For de ukrainske sivile betaler den høyeste prisen, mens våre egne borgere betaler milliarder. Og de som ler hele veien til banken, er våpenprodusentene.
Hvis Norge virkelig ønsker å hjelpe Ukraina, er det bare én vei fremover: press på for fred. Våpen forlenger lidelsene, diplomati kan avslutte dem. Ingen krig varer evig, og jo lenger man venter, desto flere liv går tapt. Det er på høy tid at Norge tar tilbake rollen som fredsnasjon, ikke som krigsleverandør. Og vi må begynne her hjemme, med et klart og tydelig standpunkt: ingen norske soldater til Ukraina.
La oss heller vende blikket mot de ukrainske mennene som er her. Hvis de ble spurt på samme måte som vi nordmenn ville blitt spurt om vårt land ble angrepet, ville mange av dem sikkert også stille opp. Men de må bli spurt, de må bli oppfordret, de må forstå at ansvaret ligger på deres skuldre, ikke på våre. Norge kan ikke være stedet der man flykter fra plikten til å forsvare sitt eget land, mens man samtidig ber nordmenn risikere livet.
Dette handler ikke om å være hardhjertet, men om å være rettferdig. Kvinner og barn skal ha trygghet her. Menn i kampdyktig alder bør vende hjem. Norske soldater skal aldri sendes. Våre milliarder bør brukes til å bygge opp Norge, ikke til å rive ned Ukraina i en krig som ikke kan vinnes. Og menneskerettighetene skal ikke være et pyntet banner vi vifter med når det passer oss, men et fundament som forplikter oss til å velge fred, liv og rettferdighet.
Hvis vi nordmenn ble spurt om å forsvare vårt eget land, ville de fleste av oss stille opp. Vi ville gjøre det fordi vi vet at det er vårt ansvar. Da må vi tørre å si det samme til de ukrainske mennene som er her: ta ansvar for deres land. Det er den eneste veien som både respekterer menneskerettighetene, beskytter Norge og gir Ukraina en sjanse til å finne fred.
Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd.Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
