Integrering av pro-EU-propaganda i klasserommet: Jean Monnet-programmet

19. september 2025

jean monnet i kopi — Jean Monnet-programmet korrumperer forskningen. Fra Thomas Fazis rapport.

Thomas Fazi har utgitt en ny rapport om hvordan EU hvert år kanaliserer store pengesummer til universiteter over hele verden, og forvandler akademiske institusjoner til redskaper for institusjonell propaganda.

17. september 2025

I en ny, eksplosiv rapport for MCC Brussel avslører jeg hvordan EUs Jean Monnet-program, tilsynelatende et akademisk initiativ, faktisk er et skattefinansiert, globalt propagandanettverk som er utformet for å forankre pro-EU-narrativer, knuse dissens og forme opinionen langt utover klasserommet. Dette programmet, som er en del av Erasmus+, kanaliserer anslagsvis 25 millioner euro i offentlige midler hvert år inn i universiteter over hele verden, og forvandler akademiske institusjoner til verktøy for institusjonell propaganda.

Et eksplisitt politisk prosjekt – utover akademiske studier

Selv om tilhengere ofte fremstiller Jean Monnet-programmet som noe som fremmer fortreffelighet i akademia, viser rapporten min at kjerneformålet, slik det åpent erkjennes av Europakommisjonen selv, ikke bare er å studere europeisk integrasjon – men å «fremme» den. EUs egne direktiver krever at Jean Monnet-sentre for fremragende forskning og utpekte institusjoner opprettholder «kontinuerlig og hyppig samsvar» med EUs politiske prioriteringer og fremmer europeisk identitet. Dette går langt utover nøytral akademisk forskning.

Enorm rekkevidde og finansiering for politisk innflytelse

Programmet kanaliserer rundt 25 millioner euro per år til universiteter og forskningsinstitutter globalt og når rundt 500.000 studenter årlig i mer enn 70 land.

Dette er ikke for åpen forskning; det er en investering som er eksplisitt utformet for å påvirke akademiske læreplaner, tilpasse utdanningsinnhold til EUs politiske agenda og fremme Brussels legitimitet. Som tidligere Jean Monnet-leder Joseph HH Weiler åpenhjertig innrømmet: «En del av vårt oppdrag som Jean Monnet-professor er å formidle verdiene av europeisk integrasjon. EU-kommisjonen ser åpent på oss som intellektuelle ambassadører for Unionen og dens verdier». Dette utfordrer direkte ethvert krav om upartisk akademisk frihet.

Eksplisit pro-EU-agenda

Direkte sitater fra finansierte prosjekter avslører det ideologiske oppdraget med å støtte EU-institusjoner: finansierte prosjekter har åpenlyst som mål å «fremme EU-integrasjon», «fremme europeisk identitet», «håndheve EU-verdier» og «utfordre fremveksten av euroskepsis og populistiske, høyreekstreme partier». De er også utformet for å «motvirke EU-fiendtlig desinformasjon og propaganda» og «reversere dynamikken i aveuropeiseringen».

Å gjøre akademikere om til aktivister

Mottakere av Jean Monnet-finansiering forventes ikke bare å produsere EU-tilpasset forskning, men å fungere som «oppsøkende agenter», organisere offentlige arrangementer, engasjere seg med media og frivillige organisasjoner, og formidle EU-godkjente fortellinger til offentligheten. Dette skaper en selvforsterkende tilbakemeldingssløyfe der EU-finansiert forskning legitimerer EUs politikk.

Akademisk frihet truet

Finansieringsstrukturen stimulerer til samsvar med EUs prioriteringer, motvirker kritiske perspektiver og fremmer forskning med forhåndsbestemte politiske utfall. Dette undergraver Humboldtianske prinsipper om akademisk autonomi og forvandler studenter til subjekter som skal formes til «retttenkende» borgere.

(Den humboldtianske modellen for høyere utdanning (tysk: Humboldtsches Bildungsideal) eller bare Humboldts ideal er et konsept for akademisk utdanning som dukket opp tidlig på 1800-tallet, hvis kjerneide er en helhetlig kombinasjon av forskning og studier. Noen ganger kalt bare den humboldtianske modellen, og den integrerer kunst og vitenskap med forskning for å oppnå både omfattende generell læring og kulturell kunnskap. Red.)

Narrativ kontroll

Selv om EU hevder å bekjempe «desinformasjon», viser rapporten min at dette ofte er en strategi for å begrense avvikende synspunkter, snevre inn spekteret av offentlig debatt og befeste institusjonell kontroll over informasjonsflyten. Prosjekter retter seg eksplisitt mot «euroskeptisk innramming av EU-aktiviteter» og det som er stemplet som «fornektelser og konspirasjonsteorier» knyttet til EUs politiske standpunkter i spørsmål som klimaendringer og covid-19. Jeg fremhever hvordan dette gir akademisk begrunnelse for EUs stadig mer utbredte rammeverk for nettsensur, eksemplifisert ved blokkens vedtakelse i 2022 av Digital Services Act (DSA), som tar sikte på å i hemmelighet kontrollere nettfortellingen.

Som jeg skriver i rapporten:

Rapporten konkluderer med at Jean Monnet-programmet på alle nivåer er eksplisitt strukturert som et akademisk verktøy som har som mål å projisere og fremme EUs politiske preferanser. Det er et tydelig eksempel på hvordan EUs politisering av høyere utdanning ikke bare representerer en forvrengning av akademiske prioriteringer, men en direkte utfordring av selve den akademiske friheten. Dette er ikke utdanning; det er indoktrinering.

Rapportoversikt

Jean Monnet-programmet, som ble lansert i 1989 og nå er en del av Erasmus+, ble opprinnelig utformet som et initiativ for å fremme fremragende undervisning
og forskning på europeisk integrasjon. Det har siden utviklet seg til et kraftig instrument for å forankre EUs politiske prioriteringer og integrasjonsagenda i akademia og samfunnet generelt.

Omfang og rekkevidde

Jean Monnet-programmet kanaliserer rundt 25 millioner euro per år.
til universiteter og forskningsinstitutter over hele verden gjennom professorater, moduler, kompetansesentre og utpekte institusjoner.
Aktivitetene strekker seg utover klasserom til media, sivilsamfunnet og politiske beslutningstakere.
Jean Monnet-aktivitetene er spredt over mer enn 70 land, med over 1500 professorer og rundt 500 000 studenter årlig.

Ideologisk tilpasning

Mange finansierte prosjekter har eksplisitt som mål å «fremme EU-integrasjon», «fremme europeisk identitet», «håndheve EU-verdier», «utfordre fremveksten av euroskepsis og populistiske, høyreekstreme partier», «reversere aveuropeiseringsdynamikken i EU og utover» og «motvirke EU-fiendtlig desinformasjon og propaganda».
Disse er tydelig utformet for å forme studentenes oppfatninger av EU og forsterke pro-EU-narrativer, ved å integrere dem i alle samfunnsvitenskapelige felt: historie, jus, statsvitenskap, økonomi osv.
Jean Monnet-aktivitetene er strukturelt i tråd med EUs strategiske prioriteringer – fra Den grønne avtalen og «motvirkning av desinformasjon» til rettsstatsinitiativer og global styring.
Samlet sett omdanner programmet akademisk forskning – som bør være åpen, fri for politisk påvirkning og i siste instans rettet mot å fremme kunnskap og forståelse – til forskning på interessearbeid, som starter med en verdiposisjon («EU er gunstig») og har som mål å produsere «bevis» som støtter dette.

Topputøvere

Jean Monnet-sentre for fremragende forskning og Jean Monnet-utpekte institusjoner er de sentrale knutepunktene for EUs akademiske propagandaavdeling. De er formelt pålagt å opprettholde «kontinuerlig og hyppig samsvar» av sin undervisning og forskning med EUs politiske prioriteringer og å fremme europeisk identitet.
De sju utpekte institusjonene, som Det europeiske universitetsinstituttet og Europakollegiet, samarbeider tett med EU-institusjoner og mottar betydelig finansiering.

Fra klasserommet til samfunnet for øvrig

Jean Monnet-aktiviteter er ikke rettet mot å fremme EUs politikk og mål bare innen utdanning – men i samfunnet generelt. Mottakere av Jean Monnet-midler forventes ikke bare å produsere forskning som er i samsvar med EUs normative og geopolitiske agenda, men også å fungere som oppsøkende aktører – organisere offentlige arrangementer, engasjere seg med media, frivillige organisasjoner og andre sivilsamfunnsorganisasjoner, og spre innholdet i «forskningen» sin til publikum. Dette er et annet varemerke for interesseforskning, i motsetning til akademisk forskning.
Dette kan beskrives som en form for «propaganda via stedfortreder», der forskning finansieres og formes i henhold til EUs prioriteringer, som deretter produserer EU-godkjente fortellinger som deretter formidles til allmennheten gjennom konferanser, medieengasjement og oppsøkende aktiviteter.

Offentlig diplomati

EUs bruk av akademiske institusjoner for politiske mål er ikke begrenset til selve unionen. Jean Monnet-programmet opererer i dag i over 70 land, og er en uløselig del av EUs bredere offentlige diplomati eller myk makt, og former hvordan EU oppfattes internasjonalt og fremmer blokkens geopolitiske interesser.
Programmets utenlandsoperasjoner har en tendens til å fokusere på land som er sentrale for EUs geopolitiske strategi: I de senere årene har for eksempel hundrevis av Jean Monnet-prosjekter blitt implementert i Ukraina, mange eksplisitt rettet mot å fremme Ukrainas integrering i EU og den euro-atlantiske blokken mer generelt.
Jean Monnet-programmet brukes også til å fremme EU-utvidelsen ved å forhåndstilpasse de nasjonale juridiske, regulatoriske og utdanningssystemene i potensielle medlemsstater til EU-standarder.

Integrering i et bredere propagandanettverk

Disse akademiske enhetene er en del av et større kompleks mellom EU, NGO, media og akademia, der hver sektor forsterker og legitimerer den andres narrativer.
Partnerskap med media og sivilsamfunnet om initiativer som det europeiske observatoriet for digitale medier mot desinformasjon visker ut linjene mellom forskning, påvirkningsarbeid og institusjonell propaganda.

Erosjon av akademisk frihet

Finansieringsstrukturer stimulerer samsvar med EUs prioriteringer, motvirker kritiske perspektiver og fremmer forskning med forhåndsbestemte politiske resultater – dvs. forskning på interessearbeid.
Dette undergraver Humboldt-prinsippene om akademisk autonomi og jakten på kunnskap fri fra politisk innblanding.

Viktigste funn

Jean Monnet-programmet er langt fra bare et utdanningsinitiativ, men er eksplisitt strukturert, på alle nivåer, som et akademisk verktøy som tar sikte på å projisere og fremme EUs politiske preferanser – ved å integrere pro-EU-innhold i læreplaner, forme diskursen rundt europeisk integrasjon og utvide EUs ideologiske rekkevidde langt utover EUs grenser.

Politiske anbefalinger

Å ivareta akademisk integritet krever at man avvikler politisk styrte finansieringsmekanismer, gjenoppretter institusjonell uavhengighet og bekrefter Humboldt-modellen som hjørnesteinen i høyere utdanning, for eksempel ved å:
Avpolitisering av forskningsfinansiering.
Respekt for akademisk frihet og autoritet.
Tildeling av stipend basert på vitenskapelig og intellektuell kvalitet.
Oppmuntre til mangfold av synspunkter og kritisk undersøkelse.
Avviser bruken av akademia som et propagandaverktøy.
Fremme åpenhet og ansvarlighet i forholdet mellom EU og akademia.

Introduksjon

Jean Monnet-programmet ble lansert av Europakommisjonen i 1989 for å oppmuntre til undervisning og forskning om europeisk integrasjon ved universiteter. Siden den gang har det utviklet seg til et av EUs mest effektive – og minst granskede – verktøy for å forme måten Europa undervises, forskes på og forstås på. Under den respektable banneren «å fremme fremragende undervisning og forskning om EU-saker» kanaliserer det millioner av euro til universiteter og forskningsinstitutter, og belønner de som samsvarer med Brussels politiske agenda.

Det som startet som et akademisk initiativ har vokst til et vidstrakt nettverk av professorater, moduler, kompetansesentre og utpekte institusjoner som nå fungerer som EUs akademiske utadrettede arm – de integrerer pro-integrasjonsnarrativer på tvers av læreplaner, produserer forskning som speiler offisielle prioriteringer og utvider innflytelse langt utover campusveggene til media, sivilsamfunnet og politiske kretser.

Denne artikkelen undersøker hvordan programmet fungerer, de ideologiske forutsetningene som er innebygd i finansieringsmekanismene, og dets rolle i det som kan beskrives som EU-NGO-media-akademi-komplekset – et selvforsterkende økosystem som visker ut grensen mellom utdanning og politisk påvirkningsarbeid. Den forklarer også hvorfor denne politiseringen av høyere utdanning ikke bare representerer en forvrengning av akademiske prioriteringer, men en direkte utfordring for selve den akademiske friheten.

Les hele rapporten her .

Kort kommentar:

Min oppfatning er at Thomas Fazi her gjør en presis og korrekt framstilling av hvordan EU-systemet fungerer for forskning og undervisning, og derfra videre ut i samfunnet. Jeg var så heldig å få innsyn i disse mekanismene da jeg i tre år var leder for noe som het Info2000 på vegne av Næringsdepartementet. Jeg deltok da på en serie møter i Luxemburg og møtte folk helt til topps i EU-systemet. Og jeg organiserte møter i Oslo der EU-byråkrater møtte norske akademikere. Og beskjeden fra fra norsk hold var klar: Norge skulle bevilge penger til EUs forskningsprogrammer og så skulle norske akademikere skaffe tilskudd til sin forskning ved å søke på disse programmene. Og fra EUs side var beskjeden like klar: Hvis de vil ha penger må de bekrefte og forsterke EUs verdier.

Min favorittopplevelse var da jeg arrangerte et møte i Oslo mellom EU-toppen Massimo Garribba og norske forskere og næringslvsfolk.

Jeg spurte ham: Caro Massimo: Hva gjør dere hvis det er konflikt mellom virkeligheten og det dere ønsker å oppnå?

Og Garribba svarte: Caro Pål: Du skjønner det at våre politikere vil ha visjoner og våre revisorer vil ha tall, så vi lyver litt for politikerne og så lyver vi litt for revisorene, så får vi det som vi vil.

Massimo er i dag nestkommanderende for EURATOM. Vi får anta at han praktiserer sin lære der også.

Hvis jeg var politiker ville jeg ha foreslått at Norge tok tilbake kontrollen over egne forskningsmidler fra EU slik at forskning kunne foregå i Norge på norske premisser.

Pål Steigan