oss 150 kroner!
Norge omtaler seg selv som et fritt og demokratisk land. Likevel ser vi gang på gang at viktige beslutninger tas over hodene på befolkningen, uten offentlig debatt, uten reell parlamentarisk behandling og uten at konsekvensene diskuteres åpent. Det siste eksemplet er Verdens helseorganisasjons nye pandemiavtale, vedtatt i mai 2025, og godtatt av Norge.
Myndighetene kaller den et historisk fremskritt for global helse. Jeg kaller det en overlevering av suverenitet til en organisasjon som i stadig større grad fungerer som et redskap for private interesser og globale teknokratiske prosjekter.
For å forstå alvoret må vi først se på hvem WHO egentlig er. Organisasjonen ble opprettet i 1948 som FNs spesialorgan for helse, med oppdrag å koordinere arbeidet mot sykdom og å styrke folkehelsen på tvers av landegrenser. Men det som i utgangspunktet var et edelt prosjekt, har i dag utviklet seg til noe ganske annet. WHO er ikke et nøytralt, faglig organ. I dag er organisasjonen finansiert av en kombinasjon av statlige bidrag og private donasjoner, hvor sistnevnte stadig utgjør en større andel. Bill & Melinda Gates Foundation er nå blant de aller største bidragsyterne, og pengene er i stor grad øremerket spesifikke programmer. Det betyr at donorene i praksis bestemmer hva WHO skal prioritere. Når finansiering blir styrt av private interesser med tette bånd til farmasøytisk industri, er det naivt å tro at WHO kun representerer uavhengig vitenskap.
Denne utviklingen skjøt fart da Gro Harlem Brundtland tok over som generaldirektør i 1998. Hun satte seg fore å gjøre WHO mer synlig, mer relevant og mer maktfull. Et av de viktigste grepene var å endre definisjonene av hva som kunne kalles en epidemi eller en pandemi. Tidligere måtte et sykdomsutbrudd ha svært høy dødelighet og omfattende spredning for å utløse en pandemi-erklæring. Under Brundtland ble terskelen senket betraktelig. Også mildere sykdommer kunne nå utløse en pandemi-erklæring. Dette høres kanskje teknisk ut, men det fikk enorme konsekvenser. Med ett slag kunne WHO erklære globale kriser langt oftere, mobilisere enorme ressurser og sikre seg en stadig sterkere posisjon som global maktaktør.
Det var nettopp denne endringen som la grunnlaget for WHO sin håndtering av COVID-19. Da viruset ble erklært som en pandemi i mars 2020, skjedde det ikke fordi dødeligheten var spesielt høy sammenlignet med tidligere pandemier, men fordi WHO nå hadde definisjonene på sin side. Dermed ble hele verden satt i krisemodus, og unntakstilstanden ble den nye normalen.
COVID-perioden ble en generalprøve for noe langt større. World Economic Forum snakket åpent om pandemien som et vinduspunkt, en unik mulighet til å sette i verk det de kalte en Great Reset. Poenget var ikke først og fremst å bekjempe viruset, men å teste hvor langt man kunne gå i å omforme samfunnene etter teknokratiske prinsipper. Lockdowns, vaksinepass og digitale kontrollsystemer ble innført i rekordfart. Kritiske røster ble systematisk skjøvet ut av offentligheten, sensurert eller latterliggjort. Det som ble presentert som smittevern, viste seg i praksis å være et sosialt eksperiment i lydighet. Og Norge stilte opp som lydig prøvekanin, ivrig etter å være best i klassen.
Resultatet ser vi nå. WHO har sikret seg en ny pandemiavtale som plasserer organisasjonen i sentrum for fremtidig krisehåndtering. Offisielt heter det at WHO ikke får makt til å påtvinge land lockdowns eller tvangsvaksiner. Men vi vet hvordan slike avtaler fungerer i praksis. Når WHO definerer hva som er beste praksis, blir det nærmest politisk umulig for små stater som Norge å gå imot. Akkurat som vi ser med EØS-regler: på papiret kan vi si nei, men i realiteten bøyer vi oss.
Norge har lenge vært et lydig eksperimentland. Vi er raske til å adoptere nye ordninger, enten de kommer fra EU, NATO eller WHO. Det gir oss hederlig omtale på internasjonale arenaer, men det fratar oss stadig mer av den nasjonale kontrollen vi tror vi har. Vi innbiller oss at vi tar selvstendige beslutninger, mens vi i virkeligheten bare tilpasser oss en global orden vi ikke har noen innflytelse over.
Enda mer alvorlig er den rollen vaksinepolitikken spiller i dette bildet. Under COVID-perioden ble hele verdens befolkning utsatt for et eksperiment uten sidestykke. Nye vaksiner, utviklet på rekordtid og med begrenset testing, ble presset gjennom som eneste utvei. Det ble sjelden nevnt at for mange mennesker var sykdomsrisikoen minimal, mens bivirkningene kunne være alvorlige. I ettertid har vi sett en eksplosjon av rapporterte vaksineskader, fra hjertesykdommer til autoimmune lidelser. For store deler av befolkningen ble vaksinen mer skadelig enn selve viruset. Likevel ble kritiske forskere og leger møtt med sensur og karrieremessige represalier.
Dette er ikke tilfeldig. WHO har lenge hatt tette bånd til farmasøytisk industri. Avtalene mellom WHO og legemiddelkonsernene er gjennomsyret av korrupsjon og interessekonflikter. Når WHO erklærer en pandemi, utløses milliardkontrakter for vaksineproduksjon og distribusjon. Jo flere pandemier, jo større profitt for industrien. Og jo mer penger som strømmer inn i systemet, desto sterkere blir WHO. Det er en ond sirkel hvor folkehelsen reduseres til en forretningsmodell, og hvor befolkningen fungerer som testobjekter og markeder for nye medisiner.
At Norge stiller seg bak dette uten spørsmål, er et svik mot demokratiet. Vi har et politisk system som later som om det handler om solidaritet og global rettferdighet, men i realiteten dreier det seg om å sikre plass ved bordet når de store beslutningene tas. Norske politikere viser mer lojalitet til WHO og WEF enn til sitt eget folk.
Det er på høy tid at vi våkner. Vi trenger en grundig granskning av COVID-periodens tiltak. Vi trenger åpenhet om hva WHO-avtalen innebærer for norsk suverenitet. Vi trenger politikere som tør å stille spørsmål, selv om det betyr å gå imot det internasjonale presset. Og vi trenger en offentlighet som ikke lar seg skremme til stillhet, men som insisterer på at demokrati betyr å kunne si nei.
WHO er ikke verdens leger. WHO er et byråkrati som har gjort seg avhengig av pengesterke sponsorer og korrupte avtaler med medisinindustrien. WEF er ikke en samling idealister, men en klubb for verdens økonomiske og politiske elite som ser pandemier som en mulighet til å omforme samfunn etter sine egne interesser. Norge er ikke et suverent land hvis vi fortsetter å bøye oss for disse kreftene uten å stille spørsmål.
Har Norge blitt lurt? Svaret er ja. Men det verste er ikke at vi er blitt lurt, det er at vi gang på gang lar oss lure. Og det skjer fordi vi ikke tør å konfrontere realiteten: demokratiet er i ferd med å uthules, og vi risikerer å miste friheten vi tar for gitt.
Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd.Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteranarbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
