oss 150 kroner!
I boka “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming” (2023) skriver Jan-Eilert Askerøi om korrupsjonen i Ukraina og om Vestens rolle. I siste kapittel omtales “Ukraina, Vesten og pengene. Noen strøtanker”. Kapittelet omfatter sju deler. Dette er sjuende og siste del. I forståelse med forfatteren vil vi publisere disse avsnittene som en artikkelserie i sju deler merket emneknaggen @Ukrainakorrupsjon. Red.
Forrige gang så vi på forholdet mellom Ukraina og EU, men da fra Ukrainas side. Nå skal dette forholdet belyses fra EUs side.
“Polen vil ikke at Ukraina skal bli EU-medlem”. Slik lyder overskriften på en artikkel av Ian Proud publisert av Strategic Culture Foundation 12.12.2024. Proud var britisk diplomat og tjenestegjorde bl.a. ved ambassaden i Moskva 2014-2019. Nylig utga han sine memoarer «A Misfit in Moscow: How British diplomacy in Russia failed, 2014-2019».
Vestens støtte til Ukraina begrunnes gjerne med at det gjelder å forsvare friheten, demokratiet og menneskerettighetene, samt Ukrainas rett til – dersom de ønsker det – å slutte seg til EU og NATO. De kjensgjerninger som denne boken minner om, viser hulheten i denne retorikken. For kan NATO-medlemskap virkelig være en reell mulighet for Ukraina? Trolig kun over Russlands lik. Og kan Ukrainas drøm om EU-medlemskap bli virkelighet? Trolig kun over EUs lik, antyder Ian Proud. Hvordan forstå dette?
I EU blir de fattigere medlemmene subsidiert av de rikere landene. Nå har det seg imidlertid slik at alle nye medlemsland i den senere tid er fattige. Men når kun fattige land kommer til, må EU bevilge mer penger for å subsidiere dem. Det betyr at de rike landene må betale mer for å holde klubben sammen. Hadde rike land som for eksempel Norge stått i kø for å bli med i EU, ville balanse-effekten gjort medlemskap lettere for fattige land.
Ukraina rangerer blant Europas fattigste land. Kievs medlemskap vil således “uunngåelig tvinge noen land som for tiden nyter godt av EU-finansiering, til å begynne å betale inn”. Med sin store, velutdannede førkrigsbefolkning på 41 millioner mennesker ville Ukraina blitt EUs fjerde største land. Det ville utgjøre 20% av EUs samlede jordbruksareal og samtidig være det mest fruktbare. Financial Times anslo i 2023 at det ville koste EU 196 milliarder euro å bringe Ukraina inn i EU. Ukrainernes årsinntekt utgjør nemlig bare 13% av EU-gjennomsnittet. Og jo fattigere du er, desto mer får du av fellesskapets penger. Men disse pengene må tas fra de rikere EU-land, faktisk fra alle EU-land. Skulle Ukraina bli medlem, vil EUs bønder oppleve 20% kutt i landbrukssubsidiene, skriver Financial Times. Proud konkluderer: “Ukrainas størrelse og fruktbarhet er en økonomisk forbannelse”.
Proud er engstelig for at Ukrainsk medlemskap vil føre til så omfattende opptøyer over hele EU at de polske bønders voldelige demonstrasjoner mot flommen av billig ukrainsk korn i mars 2024 bare vil være barnemat i sammenligning. Også Frankrike, EUs desidert største mottager av landbrukssubsidier, står i faresonen. Derfor sa da også Frankrikes president Macron bare uker etter at krigen i Ukraina begynte, at det ville ta “decennier” før Ukraina kunne bli fullverdig medlem av EU.
I tillegg antar Proud at ukrainsk EU-medlemskap vil øke støtten til nasjonalistiske partier som Nasjonal samling i Frankrike, Alternative für Deutschland og Bündnis Sahra Wagenknecht i Tyskland, for ikke å snakke om Lov og rettferdighetspartiet i Polen og andre steder.
Til syvende og sist utgjør kanskje Polen det største problemet for Ukraina, mener Proud. Polen mottar tilskudd og landbrukssubsidier fra EU på rundt 16 milliarder euro hvert år. Det utgjør en fjerdedel av totalen. Skulle Ukraina bli medlem, risikerer Polen å bli en netto-bidragsyter til EU-kassen.
Derfor trekker Ian Proud følgende konklusjon: “Polen vil ikke at Ukraina skal bli med i EU, og det vil heller ikke andre, tungt subsidierte EU-medlemsstater”.
Jeg kan ikke gå god for at Prouds oppfatning. Når han likevel trekkes frem her, skyldes det min overbevisning om at sakens kompleksitet fortjener en grundig debatt. Egentlig er hele min bok kun en oppfordring til mediene om å belyse sakene fra flere sider.
Hva nå?
Det er ingen hemmelighet at ukrainernes levestandard har sunket jevnt og trutt siden uavhengigheten i 1991. Landet hadde en befolkning på 51,3 millioner mennesker i 1989. Siden da er befolkningen blitt mindre for hvert år. Den hadde falt til rundt 41 millioner i 2014. I dag er den trolig på omtrent 31 millioner. Etter krigsutbruddet antar noen at kun 25 millioner er blitt tilbake, hvorav 11 millioner er pensjonister. For å si det forsiktig er situasjonen ikke blitt bedre av frihandelsavtalen med EU. I tillegg har krigen bidratt til å gjøre alt mange ganger verre. Hva nå? Ukrainas viseminister for økonomisk utvikling og handel, Natalja Nikolskaja, sier at Ukraina snarest mulig må leve opp til europeiske standarder og åpne nye markeder i Asia, Afrika og Amerika. Det kan i beste fall kun skje på lang sikt. For min del tror jeg at så lenge Ukraina ikke finner en måte å sameksistere med Russland på, ser fremtiden mørk ut.
KOMMENTAR
Dette er med på å forklare hvorfor Polens nye president, Karol Nawrocki, ved flere anledninger har uttalt at han er motstander av ukrainsk EU- og Nato-medlemskap, se f.eks. Euractiv 23.6.25. Denne uventede polske snuoperasjon kan antyde begynnelsen på en ny tilnærming til Russland og krigen i Ukraina.
Dette er sjuende og siste del i denne serien.
Artiklene er merket med emneknaggen @Ukrainakorrupsjon.
Les:
Russland, Ukraina og Vesten – en historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming
Boka er fortsatt å få via alle landets bokhandler.
