Når omstilling blir en permanent tilstand

Å omstille samfunnet eller bedrifter kan være nødvendig, men når store samfunnsendringer blir en permanent tilstand og de som rammes ikke lenger tror på begrunnelsene som presenteres, er det på tide å stille følgende spørsmål:

Hvem tjener på alle omstillingene?

Hvem har mistet makt og innflytelse underveis?

Hvem tør å si stopp og kreve at et samfunn skal bygges på tillit, faglighet og demokrati, og ikke bare styring fra toppen? 

I et intervju med Tucker Carlson uttaler han følgende: 

«Jeg hater endringer!» Carlson, som beskriver seg selv som superkonservativ, kan ikke fordra alle samfunnsendringer som blir prakket på befolkningen. Det er vanskelig å være uenig, for hva er egentlig hensikten med alle omstillingene? Hvorfor endre på noe som i utgangspunktet fungerer aldeles utmerket? 

Den offisielle forklaringen er modernisering og effektivisering. Politikere og byråkrater begrunner omstillinger med behovet for å 

• tilpasse seg teknologisk utvikling,
• forbedre kvaliteten på tjenester,
• møte nye økonomiske realiteter,
• gjøre systemene mer «brukervennlige og effektive».

Dette høres i utgangspunktet fornuftig ut. Et samfunn må naturligvis tilpasse seg. Men når reformer skjer kontinuerlig, og mange opplever at ting ikke blir bedre, snarere tvert imot, så vokser mistanken om at det finnes dypere drivkrefter bak.

I realiteten er det ideologi, kontroll og markedslogikk som driver denne utviklingen. Siden 1980-tallet har nyliberal ideologi preget av konkurranse, privatisering og «markedseffektivitet» fått fotfeste i Norge. Mange omstillinger handler egentlig om å innføre markedsmekanismer i offentlig sektor gjennom at: 

• Skoler og sykehus får «resultatmål» og «kundeperspektiv».
• Stat og kommune drives etter bedriftslogikk.
• Kontroll, rapportering og «målstyring» har blitt viktigere enn faglig autonomi.

På overflaten gir det inntrykk av modernisering, men i praksis fører det til mer byråkrati og fremmedgjøring.

Et annet perspektiv er at omstillinger ofte brukes for å svekke lokal selvråderett og sentralisere makt i departementer, direktorat eller storkommuner ved at: 

• lensmannskontorer legges ned,
• sykehus og helsetjenester sentraliseres,
• små kommuner slås sammen.

Den offisielle begrunnelsen er effektivisering, men i realiteten blir det større avstand mellom beslutninger og innbyggere, og dermed svekket demokratisk kontroll.

Hyppige reformer kan også være et uttrykk for at eliter og byråkrater ønsker mer kontroll over et komplekst samfunn gjennom at: 

• systemer gjøres digitale og automatiserte,
• regelverk og standarder blir så omfattende at vanlige folk og fagpersoner mister oversikt,
• eksperter og konsulenter får større makt enn folkevalgte.

Dette fører til et teknokratisk samfunn der alt skal måles, telles, og styres ovenfra.

Så hvem tjener på alle omstillingene? Konsulentselskaper som McKinsey, Deloitte og PwC tjener stort på å «hjelpe staten med reformprosesser og effektiviseringsprosjekter». En annen gruppe er private selskaper som får stadig større innpass i offentlig sektor – fra velferd og skole til infrastruktur og helse. En tredje gruppe er politiske ledere som får synliggjort prosjekter som viser «handlekraft» – uten nødvendigvis å ta ansvar for langsiktige konsekvenser. En fjerde gruppe er byråkrater. Jo flere reformer, jo mer behov for styring, kontroll og evaluering. Og på denne måten sikrer byråkrater seg mer makt og karriere i forvaltningssystemet. 

Konsekvensene for folk flest er ikke nødvendigvis like positive. Uro og utmattelse blant lærere, sykepleiere, politifolk og andre som aldri får «ro til å gjøre jobben» er ikke uvanlig. Mange opplever et tillitstap ved at det stadig gjøres “forbedringer” som bare gjør alt mer komplisert. Det er heller ikke uvanlig at ansatte opplever fremmedgjøring og avmakt fordi de opplever å ha lite innflytelse på endringer som angår dem direkte. Sist, men ikke minst; faglig autonomi ofres for målstyring og rapportering.

Hva er den egentlige hensikten med alle omstillingene? Det korte svaret er å gjøre samfunnet styrbart og kompatibelt med økonomiske modeller og globale markedskrefter. Med andre ord, omstilling handler ikke bare om “effektivitet”, men om makt, kontroll og ideologi. Det betyr at borgeren skal formes til en «bruker» eller «kunde» som tilpasser seg systemet – ikke omvendt. 

I et slikt perspektiv er det ikke rom for tillit og fellesskap. 

Nina Cappelen

Forfatter