oss 150 kroner!
CIAs spionmester James Angleton formet det amerikansk-israelske forholdet i hemmelighet. Nylig avgraderte dokumenter kaster lys over hans hensynsløse svik mot landet sitt for å hjelpe med Israels tyveri av kjernefysisk materiale fra USA og globale spionasjeoperasjoner.
The Grayzone, 15. august 2025.
Veteransjefen for CIAs kontraetterretning, James Angleton, førte i all hemmelighet tilsyn med en spionring på toppnivå som involverte jødiske emigranter og israelske operatører, uten «noen klareringer» fra Kongressen eller CIAs ledelse, ifølge nylig avgraderte dokumenter publisert som del av Trump-administrasjonens løfte om å avsløre all tilgjengelig informasjon om attentatet på president John F. Kennedy.
Dokumentene gir et friskt og ofte urovekkende blikk på en spion, beskrevet av historiker Jefferson Morley som «en ledende arkitekt for USAs strategiske forhold til Israel», og beskriver Angletons rolle i å forvandle Mossad til et fryktinngytende byrå med global rekkevidde, samtidig som han bistod Israels tyveri av amerikansk kjernefysisk materiale og beskyttet sionistiske terrorister.
Angleton etablerte det jødiske nettverket av emigrantspioner i kjølvannet av andre verdenskrig, med det tilsynelatende målet å infiltrere Sovjetunionen. Men som dokumentene viser, anså spionmesteren sin «viktigste» oppgave å opprettholde forsyningen av jødiske immigranter som strømmet fra Sovjetunionen til den spirende israelske staten.
Ifølge Angelton var hans jødiske spioner ansvarlige for 22.000 rapporter om Sovjetunionen, noe som frembrakte flere mesterverk innen etterretning. Det viktigste blant dem var publiseringen av den sovjetiske statsministeren Nikita Kruschevs berømte hemmelige tale fra 1956 som fordømte Stalin, som spionmesteren skrøt av «praktisk talt skapte revolusjoner i Ungarn og Polen». Et annet sted skrøt Angleton av at hans avtale med Israel hadde produsert «500 polske etterretningsoffiserer som var jødiske», som «visste mer om polsk etterretning enn polakkene».
Andre passasjer ser ut til å vise at Angleton tok æren for å ha sikret «løslatelsen» av flere sionistiske terrorister tilknyttet Irgun-militsen, før de kunne bli dømt for å bombe den britiske ambassaden i Roma. Selv om gruppen hadde blitt tatt til fange av italienske myndigheter, indikerer de nylig avslørte filene at terrorcellen ble løslatt på ordre fra CIA.
Informasjonen ble opprinnelig avslørt i 1975, til senatorer som tjenestegjorde i Church-komiteen, som undersøkte utbredte overgrep fra USAs etterretning i tiårene før. Kongressen var spesielt interessert i påstandene fra New York Times’ utenrikskorrespondent Tad Szulc, som vitnet under ed om at Angleton personlig hadde informert ham om at USA besørget teknisk informasjon om atomvåpen til Israel, på slutten av 1950-tallet. De nye dokumentene viser at Angleton var villedende under avhør, og unngikk spørsmål om Israels bestrebelser innen atomspionasje.
Ytterligere frigitte FBI-dokumenter, som refererer til Israels Mossad som Angletons «primære informasjonskilde», bekrefter at CIAs sjef for kontraetterretning i stor grad stolte på Tel Aviv for å befeste sin posisjon innen CIA – og legger også til den voksende mengden bevis for at Angleton kanskje ikke opererte med USAs interesser i tankene, gjennom hele sin 21-årige periode.
Andre nylig deklassifiserte dokumenter fra FBI, har vist at Angleton opprettholdt et svært ubalansert forhold til CIA, som så føderale agenter bøye seg for CIAs sjef for kontraetterretning, etter at de tok ham i å overvåke korrespondansen til et stort antall amerikanere. Dokumentene viser at Angleton åpent innrømmet at han ville ha fått sparken hvis Langley fikk nyss om lekkasjene hans til FBI.
En side-ved-side-analyse av de nå uredigerte dokumentene fra Church-komiteen, sammenlignet med deres tidligere utgitte versjoner fra 2018, viser at selv etter 70 år følte Washington seg tvunget til å skjule detaljer om sitt virkelige forhold til Israels grunnleggere. Over et dusin referanser til «Israel», «Tel Aviv» eller beskrivelser av personer som «jødiske», som ble fjernet fra 2018-utgivelsen, kan nå sees på Riksarkivets side.
Dokumentene avslører at Angleton gjentatte ganger løy for flere kongressorganer, deriblant Church-komitéen, som etterforsket CIAs overgrep, og House Select Committee on Assassinations, som etterforsket drapene på John F. Kennedy og Martin Luther King jr.. Angleton var på samme måte unnvikende da han ble avhørt om Israels atomvåpenprogram, og om CIAs kunnskap eller medvirkning til planen.
Disse dokumentene avslører også at Angletons CIA-stab for kontraetterretning beordret fjerning av Lee Harvey Oswald fra føderale overvåkningslister, seks uker før attentatet mot Kennedy, til tross for at han ble klassifisert som en høy sikkerhetsrisiko. Overvåkningen av Oswald ble personlig fulgt av et medlem av Angletons etterretningsnettverk av jødiske emigranter, Reuben Efron, en CIA-spion fra Litauen. Angleton hadde gitt Efron ansvaret for et CIA-program kalt HT/Lingual, som fanget opp og leste korrespondanse mellom Oswald og hans familie.
Tallrike historikere har stilt spørsmål ved hvorfor CIAs sjef for kontraetterretning i flere tiår insisterte på personlig å føre tilsyn med det han beskrev som «den israelske kontoen». Selv om flere off-the-record-interaksjoner fortsatt er umulige å analysere, viser dokumentene at når Angleton ble grillet om sine «uvanlig nære» forbindelser til det israelske Mossad, erkjente han å ha inngått en «ordning» der «[israelerne] i de mest forenklede termer ble informert om at vi ikke ville samarbeide med dem mot araberne, [men] at vi ville samarbeide med dem om sovjetblokkens etterretning og kommunisme».
Løslatelse av sionistiske terrorister
Et av de tidligste eksemplene på Angletons samarbeid med sionistiske elementer, kom da sionistiske militante la ut på en terrorkampanje for å presse de britiske kolonimyndighetene til å forlate mandatområdet Palestina.
I oktober 1946, tre måneder etter at de bombet det britiske administrative hovedkvarteret på King David Hotel i Jerusalem, plantet medlemmer av den høyreorienterte Irgun-militsen eksplosiver i den britiske ambassaden i Roma, i et mislykket forsøk på å myrde Storbritannias ambassadør til Italia.
Ifølge Angleton, etter at Irgun «sprengte den britiske ambassaden i Roma» i 1946, grep CIA inn for å sikre at de unnslapp Italia uten rettsforfølgelse.
«Vi hadde medlemmene av gruppa, og så hadde vi igjen dilemmaet om vi overleverte dem til de britiske myndighetene», bemerket Angleton, som hadde tjent som sjef for kontraetterretning i den italienske avdelingen av Office of Strategic Services, CIAs forgjenger. «Og vi var i en posisjon til å ta avgjørelsen på den ene eller den andre måten. Og til slutt kom vi ned på siden av å frigjøre dem».
En hemmelig avtale med Mossad
Mens Washington forsøkte å håndtere de politiske bruddene forårsaket av opprettelsen av Israel, og overvåke bølgen av sovjetiske migranter som strømmet inn i den selverklærte jødiske staten, utformet Angleton sin overtakelse av «den israelske kontoen» som en bekvem måte for amerikansk etterretning å slå to fluer i ett smekk.
«Den andre siden av det israelske problemet var at du hadde tusenvis som kom fra Sovjetunionen, og du hadde sovjeterne som brukte immigrasjonen med det formål å sende illegale agenter inn i Vesten og bryte ned all reisekontroll, identifikasjon og så videre. Og så var det både et sikkerhetsproblem og et politisk problem».
For å håndtere disse «problemene» meglet USA og israelerne frem en avtale som involverte hemmelig utveksling av «papirer og signaler, kommunikasjonsetterretning, [og] de andre produktene av etterretningsaksjoner», uttalte Angleton. Spionsjefen hevdet at de eneste dokumentene som USA hadde om avtalen fra 1951, ville være i CIAs besittelse, og innrømmet at den amerikanske kongressen hadde blitt etterlatt i mørket, og sa til senatorene: «Jeg tror ikke det var noen klareringer oppnådd fra the Hill*». *(Kongressen. O.a.)
På spørsmål fra en lovgiver om hvordan det var «mulig for etterfølgende direktører for etterretningstjenesten å forstå hva avtalene var mellom» amerikansk og israelsk etterretning, svarte Angleton: «Veldig enkelt. De så produksjonen til å begynne med. Og de møtte direktører eller sjefen for israelsk etterretning. Og de møtte ambassadører og statsministre. Og de var veldig involvert».
Grooming av sionistiske spioner «utenfor CIAs struktur»
Angleton var spesielt beskyttende overfor det han kalte «tillitsforholdet» med Tel Aviv, og samlet en sammensveiset klikk av jødiske amerikanere med tvilsom lojalitet, for å håndtere dette, da andre verdenskrig nærmet seg slutten. «Jeg startet fra sørsiden med to jødiske menn som jobbet med meg under krigen», forklarte han. Etter å ha «sendt dem over som vanlige mennesker under dekke» for å orientere seg i det nydannede Israel, «brakte Angleton over seks andre og satte dem gjennom noen måneders trening, utenfor CIAs struktur».
«For å bryte ned tillitsforholdet – som tross alt er en personlig sak – alle mennene jeg har hatt, var menn som ble i det og kom tilbake til hovedkvarteret og dro tilbake til Tel Aviv, de gikk til Det nasjonale sikkerhetsrådet, og dro tilbake til Tel Aviv, et cetera».
«Det var sannsynligvis den mest økonomiske operasjonen som noen gang har blitt utarbeidet i den amerikanske regjeringen», skrøt Angleton. «Jeg tror ikke det var [sic] mer enn 10 personer som ble ansatt i samme prosess».
Etter å ha trent disse spionene «utenfor strukturen» til CIA, er det uklart hvordan Angleton sørget for at de forble trofaste mot USAs nasjonale sikkerhetsmål, eller om han noen gang hadde til hensikt å gjøre det.
Tilrettelegging av israelsk tyveri av amerikansk kjernefysisk materiale, spionerer på Amerika
Angletons rolle i å muliggjøre Israels hensynsløse tyveri av kjernefysisk materiale fra et av USAs anlegg, er en av de mer sjokkerende episodene i det amerikansk-israelske forholdet. Åstedet for forbrytelsen var Nuclear Materials and Equipment Corporation, eller NUMEC, et anlegg for uranbehandling i Apollo, Pennsylvania, eid av en sionistisk finansmann ved navn David Lowenthal. I 1965 omdirigerte Zalman Shapiro, en annen sionist ansatt av Lowenthal for å drive anlegget, ulovlig hundrevis av kilo kjernefysisk spaltbart materiale til Israel. Den beryktede Mossad-spionen Rafi Eitan utgav seg for å være en vitenskapsmann, som besøkte NUMEC tre år senere for å fortsette ranet.
Som Jefferson Morley dokumenterte i «The Ghost», sin biografi om Angleton, sørget den avdøde CIA-sjefen for kontraetterretning, for at CIA så en annen vei da Israel konstruerte sitt første atomvåpen av det stjålne spaltbare materialet. Ifølge Morley: «Det er rimelig å si at Angleton mente at samarbeid med Israel var viktigere enn USAs ikke-spredningspolitikk».
En undersøkelse fra 1977, utført av US Government Accountability Office, fant at CIA holdt tilbake informasjon fra FBI og Energidepartementet, om atomtyveriet fra NUMEC og «fant at visse nøkkelpersoner ikke hadde blitt kontaktet av FBI nesten 2 år inn i FBIs nåværende etterforskning».
Den siste bunken med dokumenter fra Church-komiteen, legger til nye detaljer om Angletons kompromittering av USAs nasjonale sikkerhet til fordel for Israel, og hans forsøk på å dekke over sitt svik.
Under sitt vitnesbyrd for komiteen ble Angleton presset om oppslag i media, med påstand om at han og hans enhet for kontraetterretning ga Israel teknisk støtte for å konstruere atomvåpen. Han benektet anklagene hardnakket, og insisterte på at CIA aldri hadde spilt noen rolle i å forsyne Tel Aviv med kjernefysisk materiale. Men da de spurte om hvorvidt «israelsk etterretningsinnsats» noen gang ble utført i USA, «med sikte på å skaffe seg … kjernefysisk teknologi», svarte Angleton tvetydig.
Først brølte han: «Det har vært mange anstrengelser fra mange land for å tilegne seg teknisk kunnskap i dette landet, og det utelukker ikke israelerne». På spørsmål om CIAs kontraetterretning hadde «sikker kunnskap» om israelske agenter «som forsøker å skaffe seg atomhemmeligheter i USA», bønnfalt Angleton: «Må jeg svare på det?»
Komitéen gikk deretter «off record» på senatorenes forespørsel, noe som gjorde Angletons svar umulige å granske.
I et hemmelig notat fra 1975 til FBI, avslørte den avsatte CIA-sjefen for kontraetterretning, at han hadde «unngått noe direkte svar» under sitt vitnesbyrd i Senatet om Israels spioner som utførte «etterretnings-innsamling», for å samle «nukleær informasjon» i USA.
Bare dager senere avslørte en FBI- rapport om «israelske evner innen etterretningsinnsamling», at Angleton hadde «hyppige personlige forbindelseskontakter» med Mossad-representanter, ved Israels Washington DC-ambassade, mellom februar 1969 og oktober 1972. Dette «spesielle forholdet» involverte «utveksling av ekstremt sensitiv informasjon».
Videre har FBIs notat fra 1975 om Angleton avslørt den israelske ambassadens etablering av et «teknisk etterretningsnettverk» syv år tidligere, som ble ledet av en israelsk forsker som jobbet med Tel Avivs atomprogram. Dette kan forklare hvorfor Angleton var så forsiktig under Senatets utspørring.
«Israelske saker» utløser Angletons fall
Church-komiteens arkiver viser at Angleton fnøs av daværende CIA-direktør William Colbys innsats for å anvende et minimum av åpenhet om byråets aktiviteter, spesielt når de var relatert til Israel. Spionmesteren advarte om at hvis Sovjetunionen noen gang fikk nyss om Langleys bruk av den selverklærte jødiske staten som et de facto midtpunkt for kommunistiske overløpere, ville de nesten helt sikkert avslutte sin politikk med å oppmuntre østeuropeiske jøder til å migrere til Israel:
«Denne ideen om å åpne dørene og slippe lyset inn, og bryte ned oppdelingen, og bryte ned begrenset behov for å vite, ville uunngåelig sette immigrasjonen i fare, hvis sovjeterne skulle få vite omfanget av aktivitetene», sa Angleton.
Colby sparket Angleton i 1974 etter at New York Times avslørte at han utarbeidet et ulovlig program for innenlandsk spionasje rettet mot amerikanske antikrigs-dissidenter. I sitt vitnesbyrd fremstilte Angleton deres sammenstøt som en mellommenneskelig konflikt, og beskrev Colby som «ikke min kopp te profesjonelt eller på noen annen måte».
Likevel erkjente Angleton også overfor Senatet at en «tvist i forbindelse med disse israelske sakene», mellom ham og Colby, bidro til at han forlot byrået. Var dette en referanse til den tidligere spionens involvering i israelsk tyveri av USAs atomhemmeligheter, som gjorde det mulig for Israel å skaffe seg bomben?
Uansett var det klart hvorfor Angleton ville bli husket mer kjærlig i Israel, enn i landet han tilsynelatende tjente.
4. desember 1987 ble direktørene for Israels etterretningstjenester, Mossad og Shin Bet, samlet i hemmelighet på en åsside i Jerusalem, for å plante et tre til ære for Angleton. Der fikk de selskap av fem tidligere israelske spionsjefer og tre tidligere militære etterretningsoffiserer.
Til tross for forsøk på å holde seremonien skjult, klarte to lokale reportere å unngå sperringen for å ta opp seremonien for den tidligere sjefen for CIAs kontraetterretning, som hadde dødd syv måneder tidligere. Sammen la de israelske spionene ned en minnestein der det sto: «Til minne om en kjær venn, James (Jim) Angleton».
Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:
Israel’s man inside the CIA betrayed the US, new files show
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
Wyatt Reed er redaktør i The Grayzone. Som internasjonal korrespondent har han dekket historier i over et dusin land. Følg ham på Twitter/X på @wyattreed13.
