Forsvar normalarbeidsdagen

”Ettersom de er av forskjellig natur, må motsigelsene mellom oss og fienden og motsigelser i folket bli behandlet på forskjellig måte. For å si det kort, i de førstnevnte er det spørsmål om å skille klart mellom oss selv og fienden, og i de sistnevnte er det et spørsmål om å skille klart mellom riktig og feilaktig». – Mao Zedong.

Klassekampen, 19. november 1988.

– «God morgen. Jeg skulle losse to paller her».

 -«Ja, vi begynner ikke før halv åtte vi, men du kan få en kopp kaffe så lenge».

Jeg er på Gjøvik, klokka er såvidt over halv sju. Gutta er kommet men har en eller annen avtale som sier at lossinga først begynner halv åtte. Sjølsagt kan jeg begynne å stresse og mase for å få av pallene, men jeg velger kaffikoppen, en hyggelig prat og respekt for normalarbeidsdagen deres. Min er på tjuefire timer.

Ti over halv åtte er jeg på veien. Fire paller skal av i Skien, seks i Arendal, fem i Lillesand og resten i Stavanger og Haugesund. Klarer jeg Lillesand før kvelden kan jeg få natta hjemme. Det er femti mil og tre lossinger på sju timer. Kjøringa har jeg kontroll over sjøl, men lossinga er verre.

– «Dø, vi har frokostpause her nå».

– «Det verste vi veit her er sjåfører som stresser».

Den raskeste måten er derfor ofte å opptre korrekt, høflig, og ikke mase.

I Skien er jeg litt uheldig. Formannen er sidrumpa, jovial og har jææævelig god tid. Langt inni meg forbanner jeg alle gamle sosialdemokrater som har fått retrettstillinger for lang og tro tjeneste og bare ser verden fra bunnen av sin brønn – og ikke fra min.

– «Hør du, jeg har det litt travelt. Det gjelder bare fire paller».

– «Øøøh, og dem vil du ha av her? He,he».

Pallene skal av på baksida. Jeg har kjørt rundt, rygga til, og venta fem minutter før han kommer. Det tar sin tid å gå de 20 meterne gjennom lageret.

– «Der er du ja, du ville losse noen paller? Ja, jekketralle finner du et sted her. Du får hjelpe deg sjøl».

Han slår ut med neven. Jekketralle finner jeg, men rampa er for lav for bilen, og jeg trenger hjelp. Hun som skulle losse er sagt opp, for å bedre konkurranseevnen. Slik det etterhvert er på ethvert engroslager i Norge. Det ender med at formannen sjøl kanter en pall, til stor munterhet for resten av gjengen. Vi skilles som venner, men det tok en time. Nå er det tida og veien til Lillesand.

Jeg ringer Arendal på mobiltelefonen, forklarer situasjonen og får unna lossinga i en fart.

Ti over tre svinger jeg inn i Lillesand. Åpner opp og rygger inntil. Nytt, fint anlegg liksom i Arendal med justerbar kjørelem, så den elektriske jekketralla, «snila» kan kjøre rett inn.

Godt fornøyd med meg selv løper jeg inn. Jeg har ikke hatt frokost enda, men nå er iallfall kveldsmaten redda.

– «Hva i helvete gjør du her på denne tida? Åsså med frysevarer?»

Den gamle lagerarbeideren er så sinna at han skjelver.

– «Åsså ein heil semi. Veit du ikkje at vi slutter halv fire? Hvor mange ganger skal vi fortelle dere at dere får komme tidligere? Jeg skal hjem å ete middag nå for faen. Og jeg skal dusje og skifte før halv fire. Du kan komme igjen i morra du, din helvetes trailersjåfør».

Det er da det gjelder å huske at denne gamle, sure, kødden faktisk er en folkets mann, så her gjelder det å skille mellom rett og galt. Jeg gir ham inn så øra flagrer, og det samler seg fire tilskuere. Etter fem minutter tusler han sur og taus til sitt hjørne og jeg får glatte flir fra gjengen som hiver seg over bilen og losser på tre minutter. Et minutt på halv fire svinger jeg ut.

All right type denne Mao.