oss 150 kroner!
«Jeg registrerer at de ukrainerne jeg treffer ikke vil snakke om krigen. Men det var en som sa: det var ikke riktig av Russland å invadere, men det var fryktelig stygt av NATO å provosere i 20 år» – norsk Facebook-venn.
Stikk i strid med det inntrykket norske medier og politiske konkurrenter har skapt av Fred og Rettferdighet (FOR), https://partiet-for.no/ finnes det ukrainere blant partiets medlemmer og sympatisører. Det betyr at de forstår og sympatiserer med politikken til angivelig ’anti-ukrainske’ FOR, der andre ikke en gang prøver å forstå.
Her kommer den første av to artikler med intervjuer av norsk-ukrainere for Fred og Rettferdighet (FOR). «Alina» gjorde det lett for meg, ved å svare med en liten novelle, såpass utfyllende og flytende at jeg presenterer henne i en egen artikkel:
«En personlig beretning fra øst-Ukraina: Korrupsjon, konflikt og håp om fred.
Jeg er 40 år og kommer fra Donetsk, har norsk statsborgerskap, er opptatt med både jobb og studier og er medlem av FOR.
Problemet med systematisk korrupsjon og ran av statlige ressurser startet allerede i 1991 etter Sovjetunionens fall. Lokale kriminelle grupper tok gradvis kontroll, også over politiet. Det fantes ingen effektive institusjoner til å beskytte statens eiendom. Mineraler, fabrikker, gruver – alt ble tilegnet av enkeltpersoner gjennom maktmisbruk, ran og til og med drap. Dette var mer enn bare ’bandittenes tiår’; det la grunnlaget for et system der korrupsjonen rant fra presidentens kontor og nedover, som en pyramide, til og med i de organene som skulle håndheve loven. Vanlige folk levde i fattigdom og under vanskelige forhold».
Kommentar: dette ligner på Russland på 1990-tallet. Putin klarte imidlertid å snu trenden der, slik at russerne fikk bedre levekår og slapp å skamme seg over presidenten, slik de gjorde da Jeltsin var president.
«Under Viktor Janukovytsj-perioden (2010-2014) opplevde vi en viss stabilisering, i hvert fall i min by. Økonomien bedret seg litt, folk hadde flere muligheter til å tjene penger, og den daglige kriminaliteten – ran og overfall fra mindre kriminelle – avtok betydelig. Det føltes tryggere».
Kommentar: Det var han som ble styrtet i et kupp 22. februar 2014, et kupp som også regjeringen og Stortinget støttet.
«Men så kom statskuppet i 2014, før Janukovytsj’ periode var over. Jeg er overbevist om at de amerikanske styresmaktene spilte en nøkkelrolle her. Visepresident Joe Biden opptrådte personlig på Maidan og oppfordret til å felle regjeringen. Alt tydet på at dette var finansiert utenfra. Den nye makten som kom gjennom revolusjonen ble ikke anerkjent av alle. Flere byer i øst, inkludert min, protesterte. Vi hadde ikke valgt dette selvutnevnte styret og var uenige i deres planer om medlemskap i EU og NATO. Noen regioner erklærte sin autonomi og ba om anerkjennelse.
Svaret fra de nye makthaverne i Kyiv var brutalt. De kalte oss separatister og terrorister. Uten forvarsel eller evakuering av sivile, ble min by angrepet med kampfly, helikoptre og stridsvogner. Jeg og mine to små barn befant oss midt i bombingen. Vi måtte flykte på egen regning til Kyiv.
I hovedstaden møtte vi en annen virkelighet: systematisk diskriminering mot oss fra øst. Russisktalende ble trakassert. Det var nesten umulig å leie bolig eller få jobb. Mine barn ble ydmyket på skolen og tvunget til å snakke ukrainsk. Våre rettigheter ble tråkket på.
Siden 2016 har jeg bodd i Norge, hvor jeg nå er gift. Men jeg følger fortsatt med på situasjonen i hjemlandet og min by. Jeg ser få tegn til forbedring.
Det forbløffer meg at norske og internasjonale medier dekker konflikten så ensidig. Ukrainske flyktninger fra 2022 har traumer fra den russiske hærens angrep. Men vi som måtte flykte allerede i 2014, bærer på sår skapt av vår egen ukrainske hær. Dette skaper naturligvis ulike perspektiver blant befolkningen.
Jeg er dypt overbevist om at en militær løsning på konflikten er katastrofal. Den vil føre til enorme tap av ukrainske territorier og direkte involvering av NATO, med uoverskuelige konsekvenser.Krigen kunne vært unngått. To realistiske løsninger ble ignorert: enten å gi de østlige regionene det selvstyret de ba om, eller å anerkjenne de faktiske forholdene for noen områder. Men Ukraina handler etter ordre fra USA og EU, ikke etter sitt eget folks vilje.
Resultatet er en tragedie: Vanlige mennesker dør. Menn blir tvangsutskrevet rett fra gata – fra butikken eller når de går med hunden – og sendt til fronten. Befolkningen lever i frykt. Loven er fraværende. Folkets stemme teller ikke. Ukrainerne er gissel for Zelenskyjs regime og de vestlige interessene som styrer det.
Jeg spør dere i Norge: Hvis dette hadde skjedd her, hvis norske myndigheter hadde ført en slik krig mot egne borgere og tvangsutskrev folk, ville det vært akseptabelt? Med sin ukritiske støtte til dagens ukrainske regjering signaliserer Norge at slik adferd er greit. Hva sier det om norske myndigheter og hvordan de kunne finne på å behandle sin egen befolkning under press?
Det er i alle ukraineres interesse å stoppe denne meningsløse blodsutgytelsen. Russland har et klart militært overtak. I stedet for å eskalere og forberede seg på krig mot Russland, burde NATO-land presse på for en diplomatisk løsning og kompromiss. Bare det kan sikre en varig fred og redde ukrainske liv. Militær seier er en illusjon som vil koste alt for mye».
I samme mail sier «Alina» følgende om hvorfor hun vil være anonym:
«Siden alle medlemmene i FOR blir ’mobbet’ vil jeg ikke ha mer traumer enn jeg har fra før. Den diskriminering som skjer i Norge nå ligner mye på den som er i Ukraina».
Bilde: Grok.
Mvh Lars Birkelund – førstekandidat for FOR i Innlandet.
