oss 150 kroner!
Regjeringens strategi mot desinformasjon og Eus Digital Service Act vitner om en politikerklasse som forsøker å sette enda trangere rammer for den offentlige debatten.
I de siste årene har man sett økt engasjement fra vestlige stater som forsøker å påvirke informasjonsstrømmene. I forbindelse med covid-19 la den amerikanske staten føringer for twitter og facebook, og EU innførte i 2022 Digital Service Act. DSA er kort sagt en forordning for sosiale medier og den blir sannsynligvis også innført i Norge, hvor regjeringen 16. juni la frem sin strategi mot desinformasjon. Ikke overraskende vektlegger også dette strategidokumentet farene ved sosiale medier.
Forståelig med regulering
Siden sosiale medier, sammen med andre store tech-giganter, ikke har respektert folks personvern og har solgt brukerdata, mens de heller ikke har gitt brukerne særlig med klagemuligheter, er det også naturlig at de blir forsøkt regulert. Det er derfor heller ikke ensidig negativt at EU forsøker å gi de største sosiale mediene rammer med hensyn til personvern og brukerrettigheter. I tillegg er det forståelig at veksten i KI-generert innhold skaper økt bekymring, og at dette er innhold som lettere kan spres på sosiale medier. Samtidig kan man ikke se vekk ifra hvordan reguleringene inngår i en trend, hvor stater og EU forsøker å hemme mulighetene for å spre visse synspunkter.
Mer enn desinformasjon
Tilfellene med Twitter (X) fra lockdown-perioden, er klare eksempler på en slik hemming, da den amerikanske regjeringen la press på sosiale medier for å begrense innhold som ikke samsvarte med den offentlige pandemi-strategien. Dette medførte ifølge forskeren David Zweig at faglige påstander, som stemte med fakta men ikke med det offisielle synet til regjeringen ble sensurert bort.
Det man ser i den norske regjeringens «strategi mot desinformasjon» er ikke like åpenbart, noe som dog ikke nødvendigvis gjør saken så mye bedre. For vagheten til dokumentet er i seg selv potensielt hemmende. Det er nemlig ikke bare desinformasjon, falsk og villedende informasjon, som er en utfordring ifølge dokumentet, men også «annan informasjonspåverknad». Når regjeringen i tillegg skriver at den norske befolkningen er et mål for russisk påvirkning som «freistar å svekkje støtta vår til Ukraina», så får man en klart inntrykk av at dette ikke er et akseptabelt standpunkt. Tanken løper fort til det kasserte uttrykket anti-statlig tankegods. Samtidig kan man ikke beskylde regjeringen for å stemple noen som meningsforbrytere. Det er heller snakk om å legge til rette for andre som er villig til å stemple, mens regjeringen selv nøyer seg med å antyde hvem samfunnet trues av.
Overlagt vagt
Et annet eksempel på en slik antydning er når regjeringen skriver at det allierte fellesskapet i Europa og en omstillingsdyktig økonomi er grunnleggende for Norges trygghet, og at disse forholdene trues av desinformasjon og andre informasjonstrusler. Det hadde selvsagt vært mer klargjørende å skrive «utenlandsk påvirkning» om det bare var dette var trusselen man mente å sikte til. Når det derimot står at landet trues av «andre informasjonstrusler» er det lett å tolke dette som en fraråding mot å uttrykke Nato-motstand. I tillegg til en oppfordring om å være forsiktig med å mene for mye om det økonomiske systemet, som kan trues av et for regulert og ufleksibelt strømmarked.
Digital Service Act
I forbindelse med regjeringens strategi mot desinformasjon vil Norge gjennom EØS-avtalen sannsynligvis innføre Digital Service Act, som er en forordning fra EU. Regjeringen skriver følgende om den:
«DSA skal fylle det juridiske «tomrommet» og erstatte dagens praksis der plattformeierne selv regulerer hvilke innhold som tolereres. Reguleringen tar sikte på å gi større demokratisk kontroll og tilsyn med plattformene, og redusere risiko for manipulasjon og ulovlig innhold. Målet er å sikre et tryggere internett for forbrukerne, med mer åpne, gjennomsiktige og pålitelige plattformer».
Større demokratisk kontroll og mer åpne plattformer høres unektelig bra ut. Når man ser hvilke følger forordningen har ført til i EU-land får man imidlertid helt andre assosiasjoner. Ifølge en studie utført av Vanderbilt University i 2023 er 87.5 til 99.7% av alle kommentarer som slettes på Youtube og Facebook i Sverige, Frankrike og Tyskland lovlige. Tatt i betraktning av at 88.8 til 94.8% av de slettede kommentarene ifølge Metas egne rapporter blir slettet av dem selv, er det tydelig at selskapet føler et sterkt behov for å slette lovlige kommentarer. Kanskje ikke så rart når de risikerer bøter på opp mot 6% av selskapets inntekter ved eventuelle brudd på DSA.
Tech-giganter som etterretningsbyrå
DSA krever også at de største selskapene årlig leverer en rapport om hvordan de kan ha negativ virkning på blant annet folkehelsen, den offentlige debatten og valgprosesser. Ordbruken «negativt virkning» er direkte hentet fra den norske regjeringens egne gjengivelse av forordningen, og er svært interessant da den rommer langt mer enn det som er ulovlig. De største sosiale mediene må altså forholde seg til omtrentlige krav fra EU, all den tid det i lovteksten er vanskelig å finne noen definisjon eller forklaring på hva «negativ effekt på den offentlige debatten og diskursen» er. Med andre ord blir noen av de største tech-gigantene pålagt å gjøre etterretningsarbeid, som går langt utover å registrere og sanksjoner ulovlige ytringer.
Ikke lengre nok å kunne sette dagsorden
Å pålegge de største sosiale mediene å gjøre arbeidet til e-tjenestene er et kapittel for seg selv, som også omfatter andre forsøk på å styrke båndene mellom staten og mediene. Disse forsøkene som man også ser i regjeringens oppfordring til å styrke de redaktørstyrte mediene, er i den grad de lykkes med på å undergrave medienes funksjon som en vaktbikkje, som går staten kritisk etter i sømmene.
For øvrig viser DSA og den norske regjeringens kamp mot desinformasjon at det ikke lengre er nok for tilhengerne av Nato og nyliberalismen å kunne sette dagsorden og vinkle saker på en måte som er fordelaktig for seg selv. Den rådende orden trenger tydeligvis også hjelp til å begrense ytringsrommet. Ikke ved en juridisk begrensning av ytringsfriheten, men gjennom antydninger og vage definisjoner, som oppfordrer selskaper og individer til selvsensur. Samtidig utsettes befolkningen for en form for utpressing, hvor man må velge mellom personvern og et mer tolerant ytringsklima. Et falskt kompromiss som man blir påtvunget av en stadig mindre selvsikker politikerklasse.
