
Hvordan skal vi ha tillit til forvaltningen og demokratiet når den politiske eliten behandler stat og presse som en familiebedrift?

Sissel Kruse Larsen er i dag statssekretær for Jens Stoltenberg i Finansdepartementet. Hun var tidligere hans medarbeider i NATO. Hun er også datter av Jan-Erik Larsen, tidligere statssekretær i Stoltenbergs første regjering og nå PR-rådgiver og medeier i Kruse Larsen – et byrå med interesser tett på politikk og forvaltning. Hennes ektemann er minoritetseier i familieselskapet som eier deler av PR-byrået – og hun har dermed direkte familiær og økonomisk tilknytning til virksomheten.
Dette er ikke enestående:
I 2008 forsøkte Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, med hjelp av Knut Brundtland, å påvirke A-pressen (nå Amedia) til å ansette nettopp Jan-Erik Larsen som toppsjef.

Stoltenbergs forlover og nære venn, Rune Bjerke, ble utnevnt som konsernsjef i DNB – Norges største bank – av Stoltenbergs egen regjering.
Dette handler ikke om én enkelt sak. Det handler om en kultur der makten sirkulerer blant de samme navnene – og hvor profesjonelle vurderinger viker for nettverk, vennskap og lojalitet.
Når makten er konsentrert og kontrollen fraværende, oppstår et demokratisk underskudd.
Forvaltningsloven er tydelig: Alle i statsforvaltningen skal vurderes for habilitet. Det gjelder også Sissel Kruse Larsen – og det gjelder også de som peker ut PR-topper, bankdirektører og redaktører etter personlige bånd.
Les:
oss 150 kroner!