oss 150 kroner!
Krigshissing har blitt det dominerende politiske spørsmålet i de fleste vestlige kapitalistiske land. USA sitter som vanlig i førersetet for denne gruppen land. Ifølge politikerne er det andre, fiendtlige land, som er skyld i denne krigshissingen. USA snakker om Kina, mens europeiske liker å holde seg til det vante, og plasserer Russland i denne rollen. Enkle søk på internett viser at politikernes fiendebilde er ganske merkelig i forhold til militære styrker, oppbygging og ressurser. Kanskje er det heller utviklingen i disse landene i seg selv som er grunnen til krigshissingen.
Det som er tydelig er at de vestlige kapitalistiske land ikke siden 1970-80 tallet har klart å skape nok overskudd gjennom produksjonen i de ulike land. De har siden 1980-tallet vært avhengig av et stadig økende gjeldsberg, for å holde kapitaleiernes fortjeneste oppe. Hvis vi ser på økningen i det samlede (offentlig og privat) gjeldsberget i USA, har det økt med rundt 60 trillioner (amerikansk tallsystem), fra 25 trillioner i år 2000 til 85 trillioner i 2024.
Vi ser at det er et lite hopp i 2020, det skyldes overgangen fra finansiering av gjeldsberget via private banker, til at en større andel ble overtatt av det offentlige. I 2019 nådde styringsrenten i de fleste vestlige kapitalistiske land null, noe som gjorde videre gjeldsoppbygging via de private bankene vanskelig. Det offentlige var nødt til å overta. Det offentlige innledet sin videre oppbygging av gjeldsberget med Covid-støtten. Det er denne som sees i grafen som et hopp i 2020.
Parallelt med den støtten, bygget kapitaleierne opp en politisk forståelse rundt offentlig subsidiering av sin versjon av det grønne skiftet. Den innebar en videre offentlig oppbygging av gjeldsberget, for å kunne subsidiere ulike deler av kapitaleiernes virksomheter; batterifabrikker, vindmøller, elbiler, osv. Det ble i løpet av 2021-2024 klart at kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet ble politisk vanskelig å gjennomføre. Den voldsomme satsingen på det grønne skiftet ble derfor tonet ned, forskjellige investeringsfond gikk fra sine tidligere grønne forpliktelser osv. Inn, som den store nye offentlige forklaringen på videre offentlig oppbygging av gjeldsberget, kom militærproduksjonen.
I den samme perioden som gjeldsberget i USA økte med 60 trillioner dollar (2000-2024), har BNP i USA økt med 19 trillioner dollar, fra 10 til 29 trillioner. Hvis vi fordeler veksten årlig, ser vi at i løpet av 24 år har BNP i USA vokst med (19:24=) omtrent 0,8 trillioner dollar årlig. Hvis vi ser på gjeldsberget, ser vi at det har vokst med (60:24=) 2,5 trillioner dollar årlig i den samme perioden. Gjeldsberget har vokst 0,7 trillioner dollar raskere enn BNP årlig. Regnet mot BNP i 2000 utgjør det 7% raskere vekst enn BNP, regnet mot BNP i 2024 utgjør det 2,5% raskere vekst enn BNP. (Regnet som prosentvis vekst år for år vil tallene bli noe annerledes.) Poenget her er imidlertid å vise at uten vekst i gjeldsberget er det tvilsomt om det ville vært noe vekst i BNP i USA overhodet. Den samme utviklingen ser vi i de fleste vestlige kapitalistiske land. Den vestlige kapitalismen har blitt avhengig av vekst i gjeldsbergene for å kunne fungere.
Det finnes unntak som for eksempel Tyskland. De har, som kanskje eneste land, forholdt seg til regelen for gjeldstak i EU, som tilsier at statlig gjeld bare kan utgjøre 60% av BNP. Krigshissingen har gitt Tyskland en kjærkommen politisk begrunnelse for å kunne se bort i fra gjeldstaksregelen, slik at de har kunnet heve gjeldstaket.
Regelen NATO landene har innført er at de skal bruke 3,5% til militær opprustning, og 1,5% til infrastruktur relatert til militær virksomhet, av BNP hvert år. Det utgjør sånn sett en stor del av behovet for økning av det offentlige gjeldsberget i årene som kommer.
Sektoren i sammfunnet som har størst behov for denne type gjeldsøkning er finanssektoren. Offentlig subsidiering er denne sektorens eneste vekstmulighet etter at økningen i den private delen av lånemarkedet har blitt sterkt redusert. Den andre sektoren som har stort behov for denne type gjeldsøkning er produksjonssektoren, særlig den delen som produserer militært materiell. I USA er det først og fremst HighTec firmaene som drar nytte av dette.
Elon Musks Space-X får store offentlige kontrakter, Peter Thiels Palantir det samme. Men også mer ordinære produksjonsselskaper drar fordeler av dette. Entreprenører i bygg og anlegg vil dra nytte av de 1,5% til infrastruktur. Volkswagen kan produsere tanks i stedet for biler, flyprodusenter får mere å gjøre, rakett og ammunisjonsfabrikker får gylne tider. Disse virksomhetene får gjennom økt aktivitet behov for å øke sitt forbruk fra andre deler av næringslivet i det aktuelle landet, så den økte virksomheten vil spre seg som ringer i vannet. Så både produksjonskapitalen og finanskapitalen vil ha interesser av den massive krigshissingen.
I tillegg påvirkes USA sterkt av sin rolle i den internasjonale økonomien. USA har basert seg på det vi kan kalle finansiell imperialisme. I 1950 hadde USA nærmere 80% av verdens gullreserver. Så startet de Koreakrigen, som de måtte finansiere via gullreserver. I tillegg begynte de å bygge amerikanske baser rundt i verden. Etter hvert økte de også sin import. Dette førte etter hvert til underskudd på den amerikanske handelsbalansen, som de måtte dekke opp med gull. I 1971 var det ikke lenger dekning i gull for alle dollarene de hadde trykt opp. Da avsluttet amerikanerne gullstandarden, dvs plikten til å veksle inn dollar i gull. De sørget da for at oljehandel og etter hvert det meste av annen internasjonal handel ble notert i dollar. De som solgte olje, og etter hvert andre land med eksportoverskudd ble dermed sittende med en stor mengde dollar.
Det eneste de kunne bruke dollarene til var å kjøpe amerikanske statsobligasjoner, altså låne pengene tilbake til USA. Amerikanerne ble dermed i stand til å betale for sin import gjennom å trykke dollar, mens landene som solgte varer til USA måtte investere dollarene i amerikansk gjeld. Denne runddansen er mulig så lenge det ikke finnes noe reelt alternativ, og så lenge folk har tillit til systemet.
Den amerikanske statsgjelden rundet 37 trillioner dollar i disse dager, og vil med Trumps nye budsjett øke i en ennå hurtigere takt enn tidligere. Det vi ser i dag er kanskje at tilliten begynner å bli frynsete. Renta på amerikanske statsobligasjoner har holdt seg stabilt høyt i terrenget rundt 4,5-5%. På tross av dette har kursen på amerikanske dollar sunket med 10% i løpet av 2025. I realiteten kommer aldri den amerikanske statsgjelden til å bli betalt tilbake. Den amerikanske økonomien gir ingen reelle muligheter for det, hverken nå eller i framtiden. En del land har søkt mot gull i stedet for dollar, noe som reflekteres i at gullprisen steg med 38% fra januar til mai 2025. Men gullmengden i verden er ikke i nærheten av å være så stor at den kan dekke behovet. Etter hvert som land forstår at USA aldri kommer til å betale tilbake det de har lånt, får vi se hvordan utviklingen blir.
Den tredje gruppen med sterke interesser i krigshissing er politikerne selv. Særlig i Europa har de «styrende» politikerne arbeidet intens med dette. Sånne som Keir Starmer, Emmanuel Macron og Friedrich Merz forsøker det de kan å distansere seg fra trivielle problemer i egne land, og framstå som internasjonale statsmenn som fortjener et samlet land bak seg. En trenger ikke se lenger enn til Norge for å se hvordan Støre og Arbeiderpartiet har profitert på krigshissingen. Oppsummeringsvis ser vi at både finanskapitalen og produksjonskapitalen, godt hjulpet av en politikerkaste har store interesser i krigshissing og opprustning. I tillegg kommer at USA sin finansielle imperialisme er i ferd med vise svakhetstegn, noe som gjør at man kan se for seg et endepunkt for USAs «gratis lunsj».
Krig har aldri vært i det arbeidende folkets interesse, det er borgerskapet som ønsker seg krig.
