oss 150 kroner!
Investorer prøver nå å dumpe tapsbringende vindkraft i Nord-Sverige – men det finnes ingen kjøpere. En aktør oppgir at markedssituasjonen i Sverige er «absurd» og bemerker at desperate aktører nå i utgangspunktet gir bort prosjektene. «De har i utgangspunktet ingen verdi i dagens marked», sier Elin Akinci, administrerende direktør i ELS Analysis til Affärsvärlden.
Inntil nylig ble Sverige fremhevet som kanskje Europas mest attraktive land for investering i vindkraft. Kombinasjonen av politisk stabilitet, gode vindressurser og en lovet utvidelse av industrien i nord gjorde Sverige til en favoritt for store grønne investeringer.
Dramatisk endring
Utviklere av vindprosjekter som OX2 og Ørsted pekte på Sverige som et nøkkelmarked, og den svenske energimyndigheten fremhevet landbasert vindkraft som den mest kostnadseffektive krafttypen.
«Vindkraft er en attraktiv investering som ikke lenger krever subsidier», uttalte for eksempel OX2s daværende ledelse i 2021.
Men på bare noen få år har bildet endret seg dramatisk. Spesielt for aktørene i Nord-Sverige hvor man ser:
- En kraftig økning i ekstremt lave og negative strømpriser.
- Svak etterspørsel.
- Mangel på utbygging av strømnettet, noe som hindrer tilgang til de attraktive markedene i Sør-Sverige.
- Ny uforutsigbar metode for balansering av strømnettet som innebærer skyhøye balanseringskostnader.
- Økt politisk risiko.
Prosjekter til salgs – men ingen vil kjøpe
Dette har skapt en situasjon der investorer nå ikke bare velger bort Sverige. Eksisterende prosjekteiere prøver nå å selge tapsbringende vindparker til rekordlave priser, bemerker Elin Akinci, administrerende direktør i energikonsulentfirmaet ELS Analysis.
Gone with the Wind: Is This the End for Wind Energy?
Under denne treffende overskriften skriver Carbon Credit:
Havvindsektoren står overfor økende utfordringer, og lønnsomhetsbekymringer fører til betydelige tilbaketrekninger. Nylig trakk fem energiselskaper, inkludert Shell og Lyse, seg fra Norges første store flytende havvind-anbud. Prosjektet, som er planlagt for 1,5 GW kapasitet, har blitt ansett som for risikabelt på grunn av lønnsomhet, tidslinjer og bekymringer om industriell modenhet.
Den norske regjeringen satte et tak på statsstøtten til 35 milliarder kroner (3 milliarder euro), noe kritikere hevder er utilstrekkelig til å tiltrekke seg store investeringer. Energiminister Terje Aasland forsvarte taket og sa at det ville være nok til å lansere 500 MW flytende vindkapasitet.
Energiselskaper som Fred. Olsen Seawind og Hafslund har imidlertid valgt å trekke seg, med henvisning til Norges begrensning på fastlandsforbindelser, noe som igjen begrenser lønnsomheten ved å eksportere energi til andre land.
Dette følger et mønster sett andre steder i Europa, hvor økende kostnader og regulatoriske begrensninger driver selskaper til å revurdere havvindprosjekter. Danske Ørsted, en global leder innen fornybar energi, har også forlatt flere havvindmuligheter, noe som fremhever bredere utfordringer i sektoren.
Why wind farm developers are pulling out at the last minute
The Conversation skriver:
Den britiske regjeringas strategi for å håndtere klimaendringer fikk et stort slag i mai da det danske utvikleren Ørsted kunngjorde at ugunstig økonomisk utvikling hadde stoppet deres 2,4 gigawatt (GW) store Hornsea 4 vindpark i Nordsjøen.
Den britisk regjeringa har som mål å generere minst 43 GW havvindkraft (nåværende kapasitet er 14,7 GW) og 95% av all energi fra fornybare kilder innen 2030.
Disse målene er nå i fare. Kanselleringen av Hornsea 4 følger en lignende beslutning fra det svenske utvikleren Vattenfall, som stoppet arbeidet med sin 1,4 GW store Norfolk Boreas vindpark i 2023.
Det grønne skiftets elendighet
Det «grønne skiftet» viser igjen sin elendighet. Det er ikke verken bedriftsøkonomisk eller samfunnsøkonomisk forankret, men drives av en teknokratisk ideologisk katastrofetenkning. Teknokratene, ikke minst i Brussel, bruker sine dommedagsvisjoner til å stille krav til «nullutslipp» innen 2035 eller 2050. Og så har man iverksatt verdens største økonomiske eksperiment som igjen har utløst en massiv ødeleggelse av natur og lokalsamfunn for en teknologi som aldri vil bli verken lønnsom eller bærekraftig. Industrien har gladelig fulgt med så lenge de kunne vasse i subsidier. Finanskapitalen har elsket dette fordi det er enda et pyramidespill å gå inn i for å selge seg ut på topp. Men for samfunnet som helhet er det katastrofalt.
