oss 150 kroner!
Man trenger ikke å være en Putinist eller Kreml-agent for å spre falske påstander.
Leserinnlegg.
Da partiet FOR – Fred og rettferdighet – brøt gjennom lydmuren av krigskonsensus i den offentlige debatten, løftet de frem synspunkter som i lang tid hadde befunnet seg utenfor det som gjerne omtales som det «akseptable meningsrommet». Dette begrepet, redegjort av lingvisten og medieanalytikeren Noam Chomsky, beskriver hvordan debattklimaet i vestlige samfunn ofte formes slik at kun et snevert spekter av meninger regnes som seriøse og legitime. Innenfor denne rammen kan man gjerne diskutere høylytt, men de grunnleggende premissene – som hvem vi støtter, hva vi tier om, og hvilke verdier som er udiskutable – forblir urørte.
«Viktigheten av redaktørstyrte medier og faktasjekk blir bare viktigere og viktigere, også hos oss», skriver Stein Sneve i Avisa Nordland, før han følger opp: «Vi lever i et land med svært stor tiltro mellom styrte og styrende». En annen av hans artikler, «Media må søke sannheten, ikke la seg presse av aktører med uklare motiver», skjuler i liten grad sitt spark til partiet FOR.
At krigsmotstand utløser refleksmessig avvisning i offentligheten, sier noe vesentlig om klimaet vi diskuterer i. Når Ine Eriksen Søreide i debatt med FOR nærmest automatisk avfeier motpartens innvendinger som «vås» og slipper unna uten å parere det faktuelle ved argumentene, blir det naturlig å stille spørsmål ved hva som egentlig tillates sagt i norsk offentlighet. Er det virkelig så kontroversielt å peke på at sentrale vestlige aktører – som Boris Johnson, Marco Rubio og Keith Kellogg har omtalt Ukraina-konflikten som en proxykrig? Om Søreide ikke kjenner til disse uttalelsene, eller bevisst velger å ignorere dem, er nesten et underordnet spørsmål. Det sentrale er at de regjerende norske myndigheter insisterer på å opprettholde et narrativ som i økende grad står i kontrast til virkelighetsbeskrivelsene fra flere av våre nærmeste allierte.
I møte med krig blir også informasjon et våpen. Fakta eksisterer fortsatt, men de underordnes en større narrativ hvor hver nyhet enten bekrefter eller truer den etablerte virkelighetsforståelsen. Den frie pressen, som i prinsippet skal stille spørsmål og kontrollere makten, havner i stedet ofte i rollen som forvalter av en forhåndsbestemt narrativ.
Norske medier har de siste årene gjentatte ganger formidlet bastante påstander om russisk skyld i ulike hendelser – påstander som i ettertid har vist seg å være ubegrunnede, eller i det minste sterkt tvilsomme. Da Nord Stream-rørledningene ble sprengt, var konklusjonen umiddelbar: Russland sto bak. Først senere kom etterforskningsspor som pekte mot ukrainske aktører – en linje som i seg selv har møtt skepsis, særlig i lys av uttalelser fra den danske havnesjefen John Anker Nielsens om NATO-fartøy i nærheten av eksplosjonsstedet. Året etter, da Balticconnector-ledningen mellom Finland og Estland ble ødelagt, ble Russland nok en gang raskt utpekt som skyldig – inntil det viste seg å være et uhell forårsaket av et kinesisk lasteskip.
Det samme mønsteret har gjentatt seg flere ganger: I 2014 slo svenske og norske medier alarm om en russisk miniubåt i Stockholms skjærgård – senere viste det seg at signalene stammet fra et svensk søkefartøy. I 2015 meldte Aftenposten om mystiske overvåkingsbokser ved Stortinget som kunne være russisk spionasje. PST avkreftet senere at noen slik overvåking hadde funnet sted. Da en russisk IT-konsulent ble arrestert på Stortinget i 2018, mistenkt for spionasje, ble saken henlagt på grunn av bevisets stilling.
Likevel gjentas mønsteret: Teoriene, som alltid peker mot Russland som en slags altomfattende og ondsinnet aktør med tentakler overalt, løftes frem med tyngde og autoritet. Når påstandene etter hvert svekkes eller faller sammen, glir de stille ut av nyhetsbildet – umiddelbart erstattet av nye antydninger med tilsvarende funksjon. Det gir et lag på lag-effekt i opinionen: narrativer som ikke nødvendigvis bekreftes, men sjelden eller aldri tilbakevises med samme kraft som de ble introdusert med. Resultatet er et mentalt bakteppe hvor fiendebildet aldri egentlig trenger bevis – det bare er.
Og nettopp her oppstår den moderne lojalitetsprøven: Den som gjentar det riktige, er på «vår side»; den som stiller spørsmål, risikerer å bli plassert blant fiendens apologeter. Slik glir informasjonsstrømmen fra å handle om innsikt, til å handle om tilhørighet.
Vi har sett nok eksempler i historien at når denne typen virkelighetsforståelse først får fotfeste, åpner det døren for at enkelte – ofte velmenende, men lett påvirkelige – begynner å opptre som selvutnevnte voktere av samtalen. I stedet for å argumentere, griper de inn. Ikke som borgere i et åpent ordskifte, men som håndhevere av en ny form for ideologisk konformitet.
Et tydelig eksempel på dette så vi da partiet FOR satte opp reklameplakater i Oslos T-banevogner, med det enkle budskapet: «Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina!» Plakatene fikk knapt henge før privatpersoner tok affære – rev dem ned med egne hender, filmet det, og la det ut som en seier. Mest profilert var influenseren Halvor Harsem, kjent som «Kong Halvor», som omtalte aksjonen som en «dugnad mot russisk propaganda».
FOR valgte å anmelde forholdet som hærverk. Partileder Marielle Leraand beskrev hendelsen som et angrep på ytringsfriheten og selve grunnpilaren i demokratiet: retten til å mene noe annet.
Selvfølgelig kan man være uenig i budskapet. Man kan til og med avsky det. Men det er likevel verdt å stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål til dem som mener slike fysiske inngrep er berettiget:
Hvordan skiller denne formen for politisk mobbmentalitet – forkledd som sivil motstand – seg fra de metodene tatt i bruk av Brunskjorte-bevegelsen i mellomkrigstidens Europa?
«Er det rom for uenighet om krigen i Ukraina?» spør Amund Osflaten, hovedlærer i landmilitær teori og doktrine ved Krigsskolen, i et betimelig innlegg som treffer selve kjernen i problematikken beskrevet ovenfor.
Han peker, i likhet med tidligere statsledere som Kåre Willoch og Thorbjørn Jagland, på at diplomati nettopp forutsetter evnen og viljen til å forstå motpartens perspektiv. Å forsøke å analysere Russlands verdenssyn – dets legitime sikkerhetsbeskymringer og historiske referanserammer – er ikke det samme som å «spre russisk propaganda», skriver han.
Da Jens Stoltenberg, i rollen som NATOs generalsekretær, uttalte at «vi har ansvaret for sikkerheten til én milliard mennesker», ligger det en ubesvart problemstilling mellom linjene: Hvem har ansvar for livsinteressene til de resterende 7,2 milliardene? Den såkalte «regelbaserte verdensordenen», et mantra som gjentas til det nærmer seg liturgi, og ofte fremstilt som selve fundamentet for vestlig sivilisasjon – fremstår i praksis som en ensidig affære. For selv om den hevdes å være universell og rettferdig, er det vanskelig å overse at det i stor grad er NATO som definerer reglene, krever at andre følger dem, men selv føler seg fritatt fra dem når det passer. Det som omtales som «angrep på den regelbaserte orden» fra russisk hold, skjer ofte i en virkelighet der den samme ordenen allerede er uthult av de som hevder å forsvare den.
Som eksempel på denne selektive rettsordenen kan nevnes at konsensusen er at enhver tomme ukrainsk jord nå skal forsvares til siste mann – med Norge alene som bidragsyter av opptil 200 milliarder kroner, hvorav 85 milliarder bare i 2025. Og mens vi spytter inn milliarder på forsvar av Ukrainas ukrenkelighet, produserer vi våpendeler til F‑35-fly som jevner boligblokker med jorden i Gaza, leverer sprengstoff til Hellfire-missiler og lar statseide Nammo utruste okkupasjonsmakten Israel som okkuperer områder i to av sine naboland– alt mens Oljefondet, på sin side, investerer tungt i selskaper involvert i bygging og drift av ulovlige israelske bosettinger – et folkerettsbrudd anerkjent av både FN og Den internasjonale domstolen.
Norge har dermed i praksis støttet okkupasjonen av Palestina i årevis – lenge før Ukraina‑krigen startet. Så når Norge sender kampfly til Sør-Kinahavet, som del av en allianse hvor hovedaktøren USA gjentatte ganger har uttalt et eksplisitt mål om å «begrense» Kinas vekst, er det vanskelig av åpenbare grunner å forstå dette i resten av verden utenom NATO som noe annet enn en maktpolitisk frontlinje. Siste i en uavbrutt rekke av deltagelser i konflikter folk ville ha blitt stemplet «folkerettstridig» og «aggresjonskrig» hadde det vært noen andre aktører som var pådriverne.
Det er liten tvil om at flere av disse konfliktene har blitt igangsatt på falske premisser – det være seg «masseødeleggelsesvåpen i Irak» eller «kuvøsebarn drept på sykehus» i Kuwait. Kriger uten FN-mandat, og dermed – etter folkeretten – ulovlige. Likevel er dette et aspekt som sjelden vies særlig oppmerksomhet i norske medier. Brudd på internasjonal rett er noe man i hovedsak anklager motstandere for, ikke allierte. Fokuset på internasjonale lovbrudd er, i praksis, blitt en selektiv øvelse – forbeholdt bruk mot aktører utenfor den «milliarden» Stoltenberg snakker om.
Når Ine Eriksen Søreide i Debatten sier at “Russland kan stanse denne krigen”, vet hun selvsagt at Russland – i tråd med all tidligere omtale – fører en krig de selv anser som eksistensiell. På den andre siden vet alle, inkludert den palestinske ambassadøren Marie Antoinette Sedin – som uttalte seg i podcasten Krig, fred, religion og politikk og sånt – at Israels krig mot Gaza kunne vært stanset av USA på under en time, dersom viljen fantes. Så hva er likheten? Begge krigene har utviklet seg til gullgruver for norsk og vestlig våpenindustri. Og det stopper ikke der.
Dagligvarebransjen har blitt et mikrokosmos for den bredere økonomiske modellen der kriser fungerer som profitthjul. Klassekampens Jo Skårderud – som selv kaller seg «surjournalist» – har vist hvordan Rema, Coop og NorgesGruppen har brukt inflasjonen som dekkhistorie for systematiske overprisinger. Det handler ikke om nødvendighet, men om mulighet. Dagligvarebaronene har økt sine marginer i ly av geopolitisk uro og renteoppgang. Skårderud beskriver dette som en slags tillitsdrevet inflasjon: et marked der folk aksepterer prisene fordi de tror på forklaringen.
Samme prinsipp gjelder i energisektoren. Mens Europa slet med gassmangel da Ukraina-krigen brøt ut – og prisene steg i været – ble det norske kraftmarkedet gjort om til en eksportmotor. Mens Equinor kunne tjene grovt på økt etterspørsel etter norsk gass, ble våre egne strømreserver tappet via utenlandskablene, til priser mange nordmenn aldri før hadde sett maken til. Influencer og energikommentator Sindre Wiig Nordby har i årevis advart mot dette: At kablene, som ble solgt inn som «grønt skifte» og europeisk solidaritet, i praksis ble kanaler for å sende billig, regulerbar norsk vannkraft ut – og dyr, uforutsigbar strøm tilbake. Resultatet? I 2023 tok Statkraft ut over 17 milliarder kroner i utbytte – drevet frem av en krig i Øst-Europa og et kraftmarked rigget for eksport, ikke forsyningssikkerhet.
La oss bare nevne at DNB – landets største bank – rapporterte rekordresultater på 10,8 milliarder kroner i første kvartal 2025 takket være nettopp renteprisøkninger og økt låneaktivitet.
Mens Nettavisen allerede i 23 skreiv at «Etter snart tre år med skyhøy inflasjon og raskt stigende rente må en nokså gjennomsnittlig tobarnsfamilie nå tåle over 177.000 kroner mer i utgifter.» Samtidig viser tall fra SSB og NAV at over 115 000 barn i Norge vokser opp i husholdninger med vedvarende lav inntekt (SSB, 2024), at antallet som søker sosialhjelp har økt med 14 prosent på ett år (NAV, 2025), og at 85 000 pensjonister lever under EUs fattigdomsgrense (Fri Fagbevegelse, 2024). Flere kommuner har måttet legge ned skoler og barnehager for å få budsjettene til å gå opp (NRK 2024), men merk at kun det å antyde at 85 milliarder kroner i militær- og økonomisk støtte til Ukraina, som forsvarsskjefen Eirik Kristoffersen allerede i 2023 konkluderte ikke kunne vinne militært, kunne vært omprioritert til å hjelpe landets egne utsatte grupper er nok til å bli uglesett og stigmatisert som illojal.
Dette er ikke bare bivirkninger av krise. Det er en modell. En krigsproffit-økonomi, velsmurt og velorganisert, hvor butikkhyller, strømledninger og bombefabrikker alle inngår i samme kretsløp. Vi selger moral så lenge marginene er gode, og setter inn mediekampanjer når opinionen begynner å knirke. Joe Biden sa det etter 20 år i Afghanistan: «It was never about democracy.» Det var aldri det. Og her hjemme? Vi kaller det dugnad når vi skal betale regningen – og nasjonal sikkerhet når noen andre høster gevinsten.
Så dersom man fortsatt tror på idealene vi vokste opp med – demokrati, folkets rett til selvbestemmelse, likeverd mellom nasjoner – er det ikke vanskelig å forstå hvorfor stadig flere i vestlige samfunn tyr til alternative nyhetskilder, medier og podcastere. Ikke fordi de er illojale, men fordi de gjenkjenner hykleri når de ser det.
Mussolini skal ha sagt at fascisme egentlig burde kalles korporatisme, fordi det innebærer en sammensmeltning av statsmakt og selskapsmakt. Når store medier blir grensesvakter for hva som er «tillatte meninger», og samtidig blir finansiert eller påvirket av aktører med sterke geopolitiske interesser, bør vi stille spørsmålet: Hvor langt er vi egentlig unna en slik sammensmeltning også her hjemme?
I sentrum av det hele står en medieoffentlighet som ikke bare informerer, men aktivt patruljerer grensene for hva som kan sies. Kritikere blir stemplet som fremmedagenter, sikkerhetsrisikoer eller spreder av «desinformasjon». Hva er det som skiller palestinernes kamp for selvstendighet fra ukrainernes i følge «folkerettseksperten» Cecilie Hellestveit? Jo, det må være at palestinerne, i sin ufattelige naivitet, ikke er sinte fordi amerikanerne legger veto i FN mot enhver resolusjon som kunne stanset massakrene, utruster den okkuperende part Israel til tennene, ikke fordi de blir drept av våpen helt eller delvis laget i Norge eller at landet deres blir fratatt med norske myndigheters velsignelse – I stedet er det Russisk etterretning som trekkes inn som forklaringsramme – igjen.
I tillegg til hetsen mot Wolfgang Wee, en podcaster som intervjuer folk fra enhver side av det politiske spekteret, advarer Helsingforskomiteens Åge Borchgrevink og Berit Lindeman mot utenlandsk påvirkning og langer ut mot norske akademikere for angivelig å spre russisk propaganda. Det hadde vært mindre ironisk om deres egen organisasjon ikke hadde mottatt støtte fra NED, den amerikanske «NGO-en» som Allen Weinstein, en av grunnleggerne, selv innrømmet at «vi gjør åpent i dag det CIA tidligere gjorde i skjul».
Det er en form for projeksjon som burde hatt en egen diagnose. For Norge er allerede utsatt for omfattende utenlandsk påvirkning, og da ikke nødvendigvis fra øst. Nylig avslørte NRK i dokumentarserien «Agenten – pappas liv og løgner» at profilerte medarbeidere som Bjørn Hallstrøm i årevis hadde samarbeidet med CIA. Hallstrøms virke ble finansiert direkte av CIA med flere millioner kroner, og innholdet han produserte ble sendt ukritisk på norske skjermer, ifølge NRKs egne avsløringer. Videre ble det i 2021 kjent at våre internettkabler ble avlyttet av NSA i samarbeid med dansk militær etterretning (FE). Dette samarbeidet ga amerikansk etterretning tilgang til kommunikasjonen til politikere og beslutningstakere i Norge, Sverige, Tyskland og Frankrike, noe som ble omtalt iblant annet Reuters og The Guardian. Dessuten overvåkes våre politikeres telefoner, akkurat som Angela Merkels mobiltelefon, som NSA ble tatt i å overvåke gjennom avsløringer fra Edward Snowden i 2013. Snowden-papirene viste at dette ikke var enkelttilfeller, men del av et systematisk mønster hvor NSA hadde avlyttet kommunikasjonen til minst 35 stats- og regjeringssjefer verden over. Til tross for alvoret i disse hendelsene glir slike avsløringer forbausende stille under radaren i norsk offentlighet.
Et annet avslørende eksempel på skjult utenlandsk påvirkning er det britiske prosjektet «Integrity Initiative», som ble avslørt gjennom lekkasjer i 2018. Dette var et program finansiert av det britiske forsvarsdepartementet og ledet av Chris Donnelly, som eksplisitt uttalte at nordmenn – særlig i Nord-Norge – tradisjonelt har hatt et pragmatisk og vennlig forhold til Russland som nabo. For Donnelly og hans britiske nettverk var dette en utfordring som krevde målrettet påvirkning. Målet var å snu norsk opinion i NATO-vennlig retning gjennom psykologiske operasjoner og hemmelige informasjonskampanjer rettet mot både befolkningen og beslutningstagere. Donnellys møte med norske forsvarsmyndigheter i 2016 ble holdt bak lukkede dører, og temaet var hvordan man kunne «samordne klassifisert og ikke-klassifisert innsats» for å forme opinionen. Til tross for at dette representerte en direkte utenlandsk innblanding i norsk offentlighet, ble det møtt med øredøvende stillhet i redaktørstyrte norske medier.
Når da Stein Sneve i Avisa Nordland skriver om viktigheten av «redaktørstyrte medier og faktasjekk», må vi huske at også norske medier kan være både uvitende og villige verktøy for utenlandsk propagandakrigføring. De som sterkest roper varsku om propaganda, er ofte selv de mest effektive formidlerne av akkurat den narrativen de påstår å bekjempe.
«Her ligger også nøkkelen til å bekjempe hemmelige påvirkningsoperasjoner; sannheten. Det er grunnen til at redaktørstyrte medier er så avgjørende i demokratiers forsvar. Ved å søke sannheten uansett, ikke ved å la seg presse av aktører med uklare motiver og koblinger til de sum vil undergrave demokratiet».
Norge elsker å slå seg på brystet som en suveren, fredelig småstat med uavhengige verdier og en fri presse. I virkeligheten uthules norsk selvstyre bit for bit – og det det ties om er at Gjennom EØS-avtalen er Stortinget redusert til et ekspedisjonskontor for EU-direktiver, og vedtaket om å underlegge Norge EUs energibyrå ACER – på tross av massiv folkelig motstand – avslørte hvor lite folkemeningen betyr når Brussel gir ordre. På forsvarssiden har vi gått enda lenger. Med baseavtalen har Norge åpnet døren for amerikanske styrker – ikke som gjester, men som herskere over egne soner, egne lover og full immunitet. Dette er ikke samarbeid – det er overgivelse.
I tilfelle krig overføres kommandoen over det norske forsvaret direkte til NATO, altså Washington. Norske soldater vil adlyde fremmede generaler, ikke norske politikere. Dette omtales som «partnerskap», men det minner mer om et protektorat. Og det stopper ikke ved lover og militærmakt. Som den ovenfor nevnte Snowden-avsløringene dokumenterte tapper NSA millioner norske mobilsamtaler med hjelp fra skandinaviske aktører data og samtaler fra sine egne allierte. Det burde vært en nasjonal skandale. Det ble en notis.
Det verste? Ikke bare skjer dette i det stille – det skjer med komplisitet. Norske medier har ikke varslet. De har bidratt. De samme journalistene som iherdig leter etter «russisk påvirkning», ser – av selvoppholdende og karrierefremmende grunner, – mellom fingrene når det er vestlige aktører som trekker i trådene. Som den tidligere Frankfurter Allgemeine-redaktøren Udo Ulfkotte advarte i boken Gekaufte Journalisten, Kjøpte Journalister, har CIA i årevis brukt vestlige journalister som kanal for amerikansk propaganda. Han innrømmet selv å ha publisert CIA-styrt innhold og hevdet det var normen, ikke unntaket, i europeisk presse. Etter Hallstrøm-avsløringen er det da urimelig å spørre hvilke vestlige etterretningsnettverk fortsatt opererer i norske redaksjonslokaler – og hvorfor har ingen sagt seg villig til å etterforske det?
Dette handler ikke om å være «Russland-vennlig». Det handler om å være norsk. Det handler om å forsvare nasjonal suverenitet, ytringsfrihet og demokratisk kontroll mot press fra alle kanter – også fra våre såkalte allierte. Å insistere på norsk selvbestemmelse er ikke ekstremisme, men patriotisme i sin reneste form. De som fortsatt tror Norge er en fri og selvstendig nasjon, bør spørre seg: Hva er igjen av vår frihet når vi følger ordre fra Brussel og Washington – uten debatt, uten motstand, og uten vilje til å stå opp for våre egne interesser?
De som reiser kritiske spørsmål til NATO, EØS og utenlandsk styring, er ikke Russland-vennlige – de er norske patrioter. Det er de som tror at vi kan gjøre mer, stå sterkere, og spille klokere – ikke som en klientstat i en stormaktsallianse, men som en selvstendig nasjon, med egen dømmekraft og reell demokratisk kontroll.
Tross alt, «Demokratiers eneste våpen i kampen er sannhet, oppriktighet og mot», står det svart på hvitt i Avisa Nordland. Det er et edelt ideal – og et vi gjerne stiller oss bak. Men da må det også gjelde når fakta rammer våre egne allianser, vår egen utenrikspolitikk, og vår egen medieflokk. Når redaktørstyrte medier velger bort skandaler som svekker deres narrativ, dekker over folkerettsbrudd begått av våre allierte, og tier når suverenitet gis bort uten debatt – da må vi spørre: hvor ble det av motet? Jeg tillater meg derfor å avslutte med forfatterens egne ord, rettet ikke mot partiet FOR, men mot hele det mediepolitiske kompleks han selv står i: «Løgn må møtes med fakta, og propaganda med enda flere fakta. Høstens valg blir en første test – og det eneste vi med sikkerhet vet er at det vil komme flere.»
