oss 150 kroner!
Ny rapport avslører et enormt, tidligere lite kjent system der EU årlig utbetaler 80 millioner euro i året til medieprosjekter over hele Europa og utover.
I en eksklusiv ny rapport for MCC Brussels – Brussels mediemaskin: EUs mediefinansiering og utformingen av den offentlige diskursen – avslører jeg et enormt, tidligere undergransket system der EU årlig utbetaler nesten 80 millioner euro til medieprosjekter over hele Europa og utover.
I den argumenterer jeg for at denne omfattende finansieringen, ofte presentert som støtte til mediefrihet, faktisk ofte tjener til å fremme eksplisitt pro-EU-narrativer og marginalisere kritiske stemmer, noe som reiser alvorlig bekymring for redaksjonell uavhengighet og demokratisk integritet.
Rapporten hevder at EUs økonomiske innflytelse skaper et «semistrukturelt forhold» til store mediehus, særlig offentlige kringkastere og nyhetsbyråer, noe som visker ut linjene mellom uavhengig journalistikk og institusjonell kommunikasjon – og i alvorlig grad kompromitterer medienes evne til å holde makten ansvarlig.
Viktige funn og eksempler fra rapporten:
Massiv, undervurdert finansiering: EU-kommisjonen og Europaparlamentet utbetaler til sammen nærmere 80 millioner euro årlig til medieprosjekter. Dette anses som et konservativt anslag, og det totale beløpet over det siste tiåret overstiger sannsynligvis 1 milliard euro. Dette tallet inkluderer ikke indirekte finansieringsstrømmer – for eksempel reklame- eller kommunikasjonskontrakter tildelt markedsføringsfirmaer som deretter omfordeler midler til store mediehus.
Fremme pro-EU-narrativer: Finansieringsprogrammer er ofte formulert med moteord som «bekjempelse av desinformasjon» eller «støtte av faktaprogrammer», men rapporten presenterer bevis for at de har klare strategiske mål om å forme offentlig debatt og fremme EUs agenda. Mange prosjekter, for eksempel, fremmer eksplisitt pro-EU-narrativer, inkludert «fremme europeisk integrasjon», «avmystifisering av EU» og «bekjempelse av ekstremistiske og euroskeptiske nasjonale bevegelser». I geopolitisk sensitive spørsmål – særlig Russland-Ukraina-konflikten – fremmer disse prosjektene et miljø der mediehus får økonomiske insentiver til å gjengi offisielle EU-NATO-posisjoner, noe som ytterligere begrenser rommet for uavhengig journalistikk.
Skjulte propagandakampanjer: Programmet Informasjonstiltak for EUs samhørighetspolitikk (IMREG) har siden 2017 kanalisert rundt 40 millioner euro til mediehus og nyhetsbyråer for å produsere innhold som fremhever «fordelene» med EU-politikken. Rapporten fremhever eksempler der denne finansieringen ikke er tydelig opplyst, noe som i praksis tilsvarer «skjul markedsføring» eller «skjult propaganda». Andre prosjekter har eksplisitt som mål å «øke bevisstheten om fordelene» eller «bidra til en bedre forståelse» og styrke borgernes «følelse av tilhørighet til EU». Disse eufemismene maskerer det som i realiteten er et ovenfra-og-ned-forsøk på å produsere et europeisk demos – en samlet politisk bevissthet som under nåværende politiske og kulturelle forhold fortsatt er mer en ideologisk ambisjon enn en demokratisk virkelighet.
Nyhetsbyråer som narrative portvoktere: EU samarbeider strategisk med store nyhetsbyråer som ANSA (Italia), EFE (Spania) og Lusa (Portugal) gjennom programmer som IMREG, noe som sikrer at pro-EU-budskap spres til hundrevis av kanaler som er avhengige av byråenes innhold. Det EU-finansierte European Newsroom-prosjektet til 1,7 millioner euro, for eksempel, som samler 24 nyhetsbyråer i Brussel, utgjør i praksis et forsøk på å standardisere og samkjøre budskap om EU-saker.
«Faktasjekking» og kontroll av diskurs: Initiativer som European Digital Media Observatory (EDMO), finansiert med minst 27 millioner euro, involverer nyhetsbyråer og medier i nettverk for å «bekjempe desinformasjon». Rapporten advarer om at når enheter involvert i markedsføringsfinansiering også deltar i å definere desinformasjon, risikerer det å bli et verktøy for å overvåke grensene for akseptabel diskurs og stemple dissens som desinformasjon.
Undersøkende journalistikk fokusert utover, aldri innover: rapporten gransker EU-finansierte undersøkende journalistikkprosjekter, og bemerker et mønster der mye av fokuset er rettet mot ikke-EU-land som Russland eller Kasakhstan, med lite gransking av selve EU til tross for de mange dokumenterte skandalene i unionen.
Europaparlamentets egen propaganda: Europaparlamentet har, gjennom sitt generaldirektorat for kommunikasjon, bevilget nesten 30 millioner euro til media for kampanjer siden 2020, inkludert eksplisitt selvreklameinnhold i forkant av valg. Målet er å «øke rekkevidden til målrettede målgrupper mer effektivt med budskap knyttet til Europaparlamentets arbeid», og legge til «legitimitet til EP-kampanjer». Dette bør sees på som et forsøk på å produsere demokratisk legitimitet på grunn av mangel på organisk støtte.
Rapporten konkluderer med at bevisene peker mot at EU systematisk investerer i å skape et «vennlig» mediemiljø som styrker dens legitimitet og politiske mål, snarere enn bare å støtte en fri presse. Den etterlyser et raskt offentlig oppgjør og at institusjonelle koblinger mellom politisk makt og journalistikk granskes – og til slutt brytes.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
