oss 150 kroner!
I årevis var Ulrike Guérot en av Tysklands mest respekterte statsvitere. Men etter at hun kritiserte pandemiresponsen og proxykrigen i Ukraina, ble hun fremstilt som en offentlig fiende.
Mange lesere har kanskje aldri hørt om Ulrike Guérot – men når de har lest denne artikkelen, vil de lure på hvordan det er mulig, gitt at hun står i sentrum for en av de mest forbløffende sakene om politisk forfølgelse i Europa i nyere historie.
For bare noen få år siden ble Guérot hyllet som en av Tysklands – og Europas – mest respekterte statsvitere og ledende stemmer innen europeisk integrasjon. For alle som har fulgt debatten om EUs fremtid de siste to tiårene, ville det ha vært nesten umulig å ikke komme over Guérot og hennes ideer om «Den europeiske republikk». Som en produktiv akademiker og offentlig intellektuell ble hun ofte invitert til å snakke om ulike aspekter ved EU-politikk.
Jeg møtte Guérot første gang i Helsingfors i 2018, hvor vi deltok i en livlig offentlig debatt om EU. Selv om vi var enige om blokkens mangler i sin nåværende form, var vi sterkt uenige om løsningen: Jeg tok til orde for å oppløse EU og gjenoppta suverene nasjonalstater, mens Guérot kjempet for en radikal demokratisering av unionen. Guérots visjon var inspirerende, men den passet også perfekt inn i en langvarig tradisjon med progressiv europeisme – et perspektiv som, spesielt i akademiske kretser, lenge har representert mainstream.
Faktisk var Guérot gjennom store deler av karrieren sin et fullverdig medlem av Tysklands (og Europas) intellektuelt-politiske etablissement. Hun startet på nittitallet og jobbet under ledelse av høyprofilerte politikere som Karl Lamers, den gang utenrikspolitisk talsperson for det tyske kristelig-demokratiske partiet, og Jacques Delors, tidligere president i EU-kommisjonen.
Fra tidlig på 2000-tallet og utover tok hun først på seg rollen som utenrikspolitisk direktør for det tyske Marshallfondet og deretter som direktør for Det europeiske råd for utenriksrelasjoner – to av Europas viktigste transatlantiske tenketanker. I 2013 var Guérot til og med en del av den offisielle delegasjonen til den tyske presidenten Joachim Gauck på hans statsbesøk i Frankrike.
Midt på 2010-tallet, da hun var med på å grunnlegge European Democracy Lab, som er tilknyttet European School of Governance i Berlin, hadde Guérot etablert seg som en av de fremste ekspertene på europeiske saker, og hun publiserte mye i tyske og europeiske aviser og opptrådte ofte på talkshow i hjemlandet.
Etter møtet vårt i Helsingfors fortsatte Guérot og jeg å utveksle ideer om Europa fra tid til annen – helt til pandemien slo til. Mens jeg strevde med å forstå galskapen som oppslukte verden i 2020, fant jeg meg selv i å gli bort fra den europeiske (dis)integrasjonsdebatten som lenge hadde definert arbeidet mitt.
Dessuten, som en skribent fra venstresiden som tok et svært kritisk standpunkt til Covid-regimet, markerte denne opplevelsen et definitivt brudd med det politiske fellesskapet jeg en gang hadde ansett som mitt eget. I pandemiens hyperpolariserte atmosfære ble det felles grunnlaget jeg fortsatt delte med den vanlige venstresiden – som en gang hadde gjort dialog med liberale progressive som Guérot mulig – feid bort for godt. Jeg må faktisk innrømme, litt beskjemmet, at jeg ganske enkelt hadde antatt at Guérot hadde alliert seg med Covid-ortodoksien – slik praktisk talt alle hennes jevnaldrende i det intellektuelle og akademiske etablissementet hadde gjort.
Derfor ble jeg sjokkert over historien hun hadde å fortelle da hun ringte meg helt ut av det blå for to år siden – og litt skamfull over at den hadde utfoldet seg fullstendig under radaren min. Hun fortalte hvordan hun, siden vi sist snakket sammen, hadde blitt en av Tysklands mest utskjelte skikkelser – avskjediget fra universitetsstillingen sin, svertet i media, utstøtt av det akademiske etablissementet og til og med stemplet som en fiende av staten. Jeg var målløs. Hvordan kunne dette ha skjedd med en av landets mest ærede offentlige intellektuelle?
Guérots fall fra nåde begynte i oktober 2020, da hun offentlig begynte å kritisere pandemitiltakene, det voksende klimaet av ideologisk konformitet og den alarmerende innsnevringen av akseptable meninger som fulgte med det – en kontekst der alle som stilte spørsmål ved covid-politikken raskt ble møtt med fiendtlighet av det politiske og mediemessige etablissementet.
Fra Guérots liberal-progressive perspektiv – kanskje litt naivt – opprettholdt hun bare Habermasianske* prinsipper om åpen diskurs: troen på at den offentlige opinionen burde komme fra kraften til det beste argumentet. Til å begynne med forsto ikke engang hun fullt ut omfanget av den autoritære «nye normalen» som pandemien hadde innledet – eller at hun, ved å stille spørsmål ved pandemiens restriksjoner og advare om demokratisk tilbakefall, hadde krysset en usynlig rød linje. Nesten over natten endret hennes offentlige persona seg i institusjoners, medias og store deler av offentlighetens øyne – fra en berømt tenker til en «problematisk figur».
(*Jürgen Habermas er en tysk filosof og sosiolog. O.a.)
Etter kritiske kommentarer og essays ble Guérot mål for intens mediegranskning og harme på sosiale medier. Artiklene diskuterte ikke lenger argumentene hennes; de angrep henne personlig, stemplet henne som «kontroversiell» og avfeide henne som en «konspirasjonsteoretiker». Det faktum at hennes prinsipielle holdning gjorde henne stadig mer populær blant anti-lockdown-demonstranter, som organiserte store demonstrasjoner i Berlin og andre byer sommeren 2020 – raskt stemplet som «høyreekstrem» av det politiske medieetablissementet – forverret bare motreaksjonen mot henne. I manges øyne var Guérot, en livslang progressiv, nå en «fascist ved assosiasjon».
Likevel virket hennes akademiske status fortsatt intakt tidlig i 2021. Våren 2021 ble hun ansatt ved det prestisjetunge universitetet i Bonn – kroningen av årevis med akademisk forskning på europeiske politiske spørsmål. Til tross for kontroversen rundt hennes holdning til covid, ble Guérot varmt mottatt av sine kolleger ved universitetet, som tydeligvis var glade for å ønske en så høyprofilert og dyktig skikkelse velkommen i sine rekker.
Det året, i juleferien, formulerte Guérot kritikken av pandemipolitikken. Resultatet ble Wer schweigt, stimmt zu – Taushet betyr samtykke – utgitt i mars 2022. Boken, som skarpt kritiserte uforholdsmessigheten i myndighetenes Covid-respons og etterlyste et presserende sosialt og offentlig oppgjør, ble en stor suksess. Den ble liggende på bestselgerlisten i flere uker, og Guérot ble oversvømt av brev og e-poster fra folk som takket henne for å ha gitt stemme til en stor del av det tyske samfunnet som hadde blitt holdt nede eller bakvasket i den offisielle offentlige diskursen.
Akademikerverdenen, derimot, vendte seg kraftig mot Guérot: én ting var å skrive artikler eller gi intervjuer – men å publisere en hel bok, og en bestselgende bok attpåtil, som åpent kritiserte dem som, med hennes ord, var «villige til å ofre demokratiet til et virus og gamble bort sin frihet for angivelig sikkerhet», var noe helt annet. Hun hadde krysset nok en usynlig rød linje. Fremtredende akademikere angrep henne på Twitter. Invitasjoner til konferanser begynte å avta. Selv på hennes fortsatt relativt nye arbeidsplass ved Universitetet i Bonn begynte studenter og kolleger å sky henne – eller aktivt mobilisere mot henne. Pandemien hadde avslørt en stadig økende kløft mellom akademikerverdenen og den bredere offentligheten, og Guérot befant seg fanget midt imellom.
I mellomtiden, rett før boken ble utgitt, hadde Russland invadert Ukraina, noe som ytterligere forgiftet og militariserte den offentlige debatten. Den manikeiske* tenkningen og moralske absolutismen som hadde definert Covid-æraen intensiverte seg ytterligere. Å støtte Ukraina ble en borgerlig lakmusprøve; kritikk av regjeringens politikk ble ikke lenger sett på som en «trussel mot folkehelsen», men ble nå framstilt som på grensen til forræderi. Nok en gang befant Guérot seg i sentrum av alt dette.
(*manikesisk, her: svart-hvitt, o.a.)
I første halvdel av 2022, i et par, på det tidspunktet sjeldne TV-opptredener, etterlyste hun fred, dialog og diplomati – noe som førte til hysteriske reaksjoner fra de andre gjestene på programmene, alle kategorisk i pro-krigsleiren. Nok en gang befant Guérot seg i medias søkelys – og nok en gang kastet inn i en rolle hun ikke hadde valgt, denne gangen som en såkalt «Putin-apologet». Dette utløste en ny massiv bølge av angrep mot henne, inkludert fra høyprofilerte politikere. I økende grad ble anklagene mot Guérot på sosiale medier også rettet mot Universitetet i Bonn – et klart forsøk på å offentlig bringe skam over ikke bare henne, men også arbeidsgiveren hennes. Ulike fakultets- og studentgrupper i Bonn kom med uttalelser mot Guérot.
Guérot lot seg imidlertid ikke avskrekke. Tvert imot begynte hun å jobbe med en bok om krigen mellom Russland og Ukraina, fast bestemt på å utgi den så raskt som mulig. I mellomtiden, sommeren 2022, begynte de første anklagene om plagiat å dukke opp i media. Selv om de skapte overskrifter, var disse faktisk relativt små av natur, og involverte parafrasert eller delvis sitert materiale i to av hennes bøker. I noen tilfeller hadde hun til og med erkjent feilene i senere utgaver av boken. Mønstrene beskrevet i artiklene – spredte fotnoter, vag kildehenvisning og løst parafraserte ideer – peker i verste fall på forglemmelse på grunn av tidsbegrensninger, ikke bedrag.
Langt mer bekymringsfullt er det faktum at noen tyske medier brukte betydelige ressurser på å gjennomføre en rettsmedisinsk undersøkelse linje for linje av hele Guérots arbeid i et desperat forsøk på å avdekke enhver feil eller inkonsekvens, uansett hvor liten. Dette var ikke journalistikk; det var en orkestrert etterforskning. Faktisk startet Universitetet i Bonn nesten umiddelbart en etterforskning av Guérot for påstått vitenskapelig uredelighet. I mellomtiden begynte merkelige ting å skje som antydet at noe større lå bak denne svertekampanjen – mer enn bare arbeidet til noen få journalister med en øks å slipe.
For eksempel var den første plagiatanklagen, som dukket opp i Frankfurter Allgemeine Zeitung 4. juni, allerede lenket til på Guérots Wikipedia-side kvelden 3. juni. Enten fulgte noen nøye med, eller så var dette en del av en mer samordnet kampanje for å ødelegge Guérots rykte – en kampanje som potensielt involverte mektige elementer innen etterretnings- og sikkerhetsetablissementet.
På den tiden ville Guérot selv ha ledd av slike påstander som paranoide fantasier. Det var helt til hun fikk en uventet telefon tidlig i august 2022 fra en gammel venn som jobbet for BND, Tysklands etterretningstjeneste. Han foreslo et møte – men ba henne legge igjen telefonen hjemme. Det han hadde å si hørtes ut som noe tatt rett ut av en roman av Frederick Forsyth. «Du må være forsiktig, Ulrike», sa han til henne. «Du har blitt et mål. De vil ødelegge deg». Han fortsatte med å si at de nylige endringene på Wikipedia-siden hennes kunne spores tilbake til en håndfull IP-adresser – alle plassert på den andre siden av Atlanterhavet, i Washington. Budskapet var umiskjennelig: Guérots aktivisme hadde vakt oppmerksomhet fra folk høyt oppe i NATO-kretser – i Tyskland og utenfor.
Først var Guérot skeptisk. «Hvorfor skulle slike mektige institusjoner være så redde for noen som meg?», spurte hun. «Jeg har ingen makt, ingen politiske verv». «Du har karisma, Ulrike, folk beundrer og respekterer deg», svarte venninnen hennes. «I tider som disse er det akkurat den typen ting som kan påvirke opinionen». Guérot forlot møtet i sjokk, selv om en vedvarende tvil gjensto: kanskje hadde venninnen hennes overdrevet ting. Tross alt er det bare naturlig for etterretningsagenter å se konspirasjoner rundt hvert hjørne. Hendelsene skulle imidlertid snart fjerne hennes siste gjenværende illusjoner – eller håp.
Sent i september, kort tid etter at hun sendte inn manuskriptet til boken sin om krigen mellom Russland og Ukraina, ble Guérots invitasjon til å være jurymedlem for den prestisjetunge NDR-sakprosaprisen – offentlig annonsert samme morgen – brått trukket tilbake i løpet av få timer. I løpet av få dager ble Ulrike avvist fra alle gjenværende foredrag i kalenderen hennes, inkludert lenge planlagte forelesninger i Milano, Brussel og Wien. Det var tydelig at det var en samlet innsats i gang for å få Guérot kansellert fra den offentlige sfæren – ikke bare i Tyskland, men over hele Europa. I ett tilfelle informerte en ansatt i en østerriksk næringslivsforening – en av arrangørene av arrangementet – Guérot privat om at avlysningen hadde fulgt «en oppfordring fra en høyere myndighet».
Guérot ble nå tvunget til å konfrontere den skremmende muligheten for at venninnen hennes hadde fortalt sannheten. Fiendene hennes brente jorden rundt henne. Hun ble selv litt paranoid og kunne ikke la være å lure på om denne plutselige bølgen av avlysninger bevisst hadde blitt tidsbestemt til å sammenfalle med den forestående utgivelsen av hennes nye bok, som kom i hyllene bare dager senere. Endspiel Europa – Endgame Europe, som hun skrev sammen med Hauke Ritz, satte Ukraina-krigen i kontekst som en stedfortrederkrig mellom NATO og Russland, delvis provosert frem av amerikansk innblanding i Ukraina. Dette synspunktet er i økende grad anerkjent i dag, til og med av Donald Trump selv – men på den tiden boken kom ut, var det en vederstyggelighet i Tyskland (og er det i stor grad fortsatt den dag i dag).
Som med Covid-teksten utløste bokens utgivelse en ny bølge av offentlig bakvaskelse mot Guérot – denne gangen mer intens og aggressiv enn noe hun hadde møtt før. Ved å ta opp kampen mot NATO hadde Guérot sannsynligvis krysset den ultimate røde linjen. Hennes eget universitet utstedte en offentlig uttalelse der de distanserte seg fra både Guérot og boken hennes – men uten å navngi noen av dem eksplisitt. Kort tid etter ble Guérot sykemeldt: to år med nådeløse angrep – nærmere 200 ondsinnede artikler skrevet mot henne siden slutten av 2021 – og økende psykologisk press hadde satt sine spor. Man kan hevde at kampanjen hadde oppnådd sitt mål: hun hadde blitt knust, følelsesmessig og psykologisk. På dette tidspunktet hadde de fleste av vennene hennes også unngått henne. Og likevel var den siste avlysningen fortsatt i vente.
Bare noen få måneder senere, i februar 2023, fikk Guérot beskjed om at hun var blitt oppsagt fra Universitetet i Bonn på grunn av plagiat – uten varsel eller mulighet til å rette opp mulige feil, slik det er vanlig i slike tilfeller. Hun var klar over forundersøkelser, men på grunn av sykefraværet hadde hun ikke vært i stand til å forsvare seg ordentlig. Avgjørelsen var uten sidestykke: aldri før i etterkrigstidens Tyskland hadde en professor blitt oppsagt utelukkende på grunn av plagiat. Det som gjorde det enda mer absurd, var arten av de påståtte overtredelsene – mindre siteringsfeil spredt over et dusin sider, som utgjorde omtrent 1% av det totale innholdet i verk som ikke engang var akademiske avhandlinger, men polemiske essay ment for et generelt publikum.
Det kan være liten tvil om at dette var en politisk motivert avgjørelse – en som ikke hadde noe med Guérots akademiske kvalifikasjoner eller vitenskapelige integritet å gjøre. Som en tysk kommentator uttrykte det: «Er det ikke klart at anklagene – selv om de delvis var sanne – bare tjente som et påskudd? I kjernen handlet dette om å straffe en ubeleilig person, sannsynligvis med det ekstra målet å avskrekke andre». Dette blir enda tydeligere når man tenker på at universitetets ombudsmann for mistenkte tilfeller av vitenskapelig uredelighet, professor dr. Klaus F. Gärditz, en konstitusjonsadvokat, hadde vært en høylytt tilhenger av regjeringens tiltak under pandemien – og dermed var tydelig forutinntatt mot Guérots standpunkter.
Men å fokusere på et enkelt individ i denne historien ville være misvisende, for det som gjør Guérots fall fra nåde så slående er den tilsynelatende koordineringen mellom flere aktører – media, universitetet og, hvis man skal tro venninnen hennes, til og med elementer av NATOs etterretningsapparat. Når man ser på hendelsesforløpet, kan man faktisk ikke unngå å lure på om «plagieringsskandalen» som ble pisket opp av media var en del av en bredere strategi, som la grunnlaget for en oppsigelse under dekke av akademisk uredelig oppførsel.
Mens jeg skriver dette, er jeg fullstendig klar over ironien: å forsøke å gi mening til Guérots fall ved å påberope seg det noen vil kalle en «konspirasjonsteori», til forsvar for noen hvis rykte ble svekket for angivelig å ha fremmet slike teorier selv. Men nettopp derfor skylder vi henne – og intellektuell integritet – å følge bevisene uansett hvor de fører, uavhengig av hvordan de måtte bli mottatt i vanlige kretser.
Og det er god grunn til å tro at dette ikke bare var en heksejakt, men et tilfelle av politisk forfølgelse – at Guérot var mål for mektige krefter, inkludert elementer fra den tyske staten, fordi hun var en innflytelsesrik offentlig intellektuell som representerte en trussel mot status quo. For å oppnå dette måtte hun ikke bare kanselleres, men ødelegges. I løpet av to år ble alt Guérot hadde bygget opp over flere tiår systematisk fjernet: hennes rykte, hennes troverdighet, hennes vennskap og til slutt hennes posisjon – sammen med hennes levebrød. Man kan til og med argumentere for at straffen hennes var så streng nettopp fordi hun mesteparten av livet hadde vært en del av etablissementet – og ble sett på som å ha forrådt det ved å begå den ultimate vranglæren: å tenke selvstendig.
Hennes sak står som et skremmende vitnesbyrd om den autoritære driften i det tyske samfunnet, og vestlige samfunn mer generelt, hvor dissens ikke lenger debatteres, men straffes – til og med i den grad at man går etter fast ansatte professorer, som pleide å være nesten urørlige. Det er en historie som burde knuse eventuelle gjenværende illusjoner om den sanne tilstanden til vestlig liberal demokrati. Til syvende og sist trenger man imidlertid ikke bevis for en konspirasjon for å bli forferdet over Guérots behandling. Hvis alle involverte aktører faktisk opererte uavhengig, er bildet uten tvil enda mer urovekkende – et etablissement som er så intolerant overfor dissens og motsetninger at det instinktivt beveger seg for å utrydde det uansett hvor det oppstår.
En fersk studie fremhevet faktisk en kraftig økning i oppsigelser av professorer i Tyskland for å ha uttrykt meninger som gikk imot vanlige fortellinger – eller, med forfatternes egne ord, for «ideologisk ulydighet». Dette er et bemerkelsesverdig skifte sammenlignet med den tidligere nærmest ukrenkeligheten til faste akademiske stillinger. Tiltakene er selvfølgelig heller ikke begrenset til den akademiske verden – det er en del av et bredere mønster av Stasi-lignende undertrykkelse og forfølgelse som har festet seg i Tyskland. I de senere år har mennesker fra et bredt spekter av samfunnet – inkludert forskere, leger, advokater, dommere, embetsmenn og vanlige borgere – blitt svertet, sparket, brakt til taushet eller til og med tiltalt for å ha uttrykt avvikende synspunkter på to av vår tids definerende kriser: Covid-19-pandemien og krigen i Ukraina.
Leger som Wolfgang Wodarg og Sucharit Bhakdi, som tidlig reiste spørsmål om proporsjonaliteten og det vitenskapelige grunnlaget for pandemipolitikk, ble offentlig kritisert og utsatt for institusjonell (og noen ganger juridisk) motstand. Forsikringssjef Andreas Schöfbeck mistet jobben etter å ha offentliggjort data som stilte spørsmål ved sikkerhetsprofilen til vaksiner. Artister og underholdere som Lisa Fitz og Eva Herzig opplevde at forestillinger ble avlyst og kontrakter ble trukket tilbake for å ha gitt uttrykk for kritiske meninger. Den kjente journalisten Gabriele Krone-Schmalz og gravejournalisten Patrick Baab ble angrepet og profesjonelt marginalisert for å ha oppfordret til diplomatiske løsninger på Ukraina-konflikten.
Ikke en gang dommere og advokater ble spart. Christian Dettmar, en familierettsdommer, ble stilt for retten etter å ha gått mot covid-tiltak i skolene. Forfattere som CJ Hopkins (jeg har skrevet om saken hans her), kunstnere som Simon Rosenthal og politiske aktivister som Michael Ballweg – grunnleggeren av Querdenken-anti-lockdown-bevegelsen – ble også tiltalt eller varetektsfengslet under påskudd som virker stadig mer politiske.
Dette mønsteret av undertrykkelse viser få tegn til å avta. Faktisk er det under Friedrich Merz’ ledelse klar til å intensiveres. Den nye tyske kansleren, kjent for sin standhaftige atlantisme og krigerske holdning overfor Russland, har ikke lagt skjul på sitt ønske om å posisjonere Tyskland som en ledende militærmakt innenfor NATO. Retorikken hans antyder en dreining mot en enda mer konfronterende utenrikspolitikk – en som ikke bare krever militær opprustning, men også ideologisk innrømmelse på hjemmefronten. I denne sammenhengen kan man forvente at dissens i økende grad vil bli fremstilt som en trussel mot nasjonal sikkerhet.
Men historien om Guérot – og om andre samtidige dissidenter som henne – er ikke bare en historie om undertrykkelse. Den er også en om motstand og utholdenhet. Etter hennes egen innrømmelse ble hun drevet til et veldig mørkt sted og var veldig nær bristepunktet, men hun fant styrken til å slå tilbake. Denne styrken kom delvis fra den enorme støtten hun fikk fra det som kan kalles den nye tyske motstanden: millionene over hele landet som avviser etablerte partier til fordel for «populistiske» alternativer som AfD og BSW. Faktisk utfordrer Guérot for tiden avskjedigelsen sin gjennom rettssystemet.
Neste høring er satt til 16. mai i Bonn arbeidsrett. Man kan bare håpe at dommerne endelig vil erkjenne det som lenge har vært tydelig: at Guérots oppsigelse var politisk motivert og uten legitimt grunnlag. En kjennelse i hennes favør ville ikke bare tilby et visst mål av rettferdighet etter alt hun har gjennomgått, men også sende et viktig signal – at et uavhengig rettsvesen fortsatt fungerer i Tyskland, og at landets demokratiske grunnlag ennå ikke er fullstendig svekket.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
