oss 150 kroner!
Har du noen gang undret deg over hvorfor politikken som føres i Norge er ganske så lik, uansett parti vi bytter på til å «styre» Norge? Eller er du en av dem som fortsatt stemmer av gammel vane uansett, uten å tenke så mye over det som skjer i landet vårt, ihvertfall inntil du kjenner det på pengepungen?
Vi liker jo å tro at vårt «demokratiske» system fungerer når vi taktfast går til stemmeurnene, i troen på at våre egne vil det beste for oss og landet vårt. Den grimme sannheten synes derimot å være en helt annen:
Europabevegelsen i Norge ble stiftet ved møte i Stortinget den 30. mai 1949 som Europabevegelsens Norske Råd, og skiftet navn til Europabevegelsen i Norge i 1965. Den internasjonale Europabevegelsen ble stiftet etter en konferanse i Haag i 1948. Der deltok 12 nordmenn. (Europabevegelsen.no)
Så kommer det unevnelige, det som ikke kan uttrykkes med ord eller på noe som helst måte skal omtales i det offentlige rom: Europabevegelsens stortingsgruppe. Denne gruppen ble dannet ved et konstituerende møte 7. mai 1969 i selveste stortingsbygningen. Les gjerne siste setning en gang til, for Europabevegelsen har altså sin egen lille stortingsgruppe. En hemmelig sådan, og det er disse som egentlig styrer landet vårt, uavhengig av hvem du og jeg stemmer på. Leser en Europabevegelsens årsberetningen for året 1969/70 så fremkommer informasjonen der. Mer utfyllende informasjon står å lese i boka «Sentrumsalternativet» fra 1979, av Eiliv Bakke. Flere andre har tatt opp temaet senere, bl.a Nationen den 30.12.03 og Fredrikstad blad den 19.2 04. Lars Rønbeck har også informasjon om emnet. I en av sine videoer redegjør Rønbeck for at de pr i dag er minst 140 stykker. Det betyr at i alle saker som blir behandlet, får alltid de unevnelige flertallet, mens de norske velgerne alltid taper.
Europabevegelsen beskriver seg som en tverrpolitisk organisasjon som mener at Norge skal være medlem i EU.
Noen som ser en smule konflikt her med minst 140 medlemmer på Stortinget, der de samtidig skal ivareta Norges interesser og ikke minst respektere folket som 2 ganger har sagt nei til EU-medlemskap?
Av norsk media presenteres denne Europabevegelsen som en hvilket som helst organisasjon, der de unevneliges aktiviteter inne på Stortinget glatt overses av dem som burde følge med i timen, nemlig norsk presse. Pressestøtten ble forøvrig innført i Norge i 1969. Det het den gangen at støtten kom på plass for å motvirke avisdød og sikre et mangfold av medier. Jeg må innrømme at jeg finner det noe merkelig at pressestøtten oppsto akkurat samme år som Europabevegelsens stortingsgruppe ble dannet. Siden sist på 80-tallet har jeg skjønt at ingenting er tilfeldig, så også her tenker jeg.
Jeg har også lyst å nevne noe som mange ikke er klar over. Frem til 1939 hadde Norge valg hvert 3. år. Da endret noen få stortingspolitikere dette til 4 år, uten at det norske folk fikk uttale seg slik Grunnloven krever. Høyesterett advokat Arne Fliflet skrev en avisartikkel om dette i Firda i 1940. Folk må gjerne reflektere litt rundt denne opplysningen også.
Det har tegnet seg et mønster lenge, om en tør å se
Norge har 4 ganger søkt om EU-medlemskap. Ved de to første i 1962 og 1967 la Frankrike ned veto mot britisk, og dermed også norsk medlemskap.
I 1961/62 foregikk det også en debatt om hvorvidt Grunnloven skulle endres sånn at Stortinget kunne overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger. (Arbark.no 19.4.12) Nå burde jo det norske folk snart undre seg over hvor vår egne politikere egentlig har sin lojalitet, og hvor det kommer fra.
I denne sammenheng må en også nevne at EU-unionen ikke var en europeisk idé, slik den presenteres i media. Det var OSS/CIA som var fødselshjelper til denne unionen i 1945. Etter krigen ønsket USA et mest mulig forent Europa, et eget EU-parlament de kunne ha herredømme over, og ACUE ble dannet. (American commitee for a united Europe). Det var USA som sponset Europabevegelsen også, for slik å skape opinion for prosjektet. Resultatet kan leses i et 24 siders dokument kalt Completing Europes Economic and Monetary Union. Planens sluttfase startet i 2016 og består blant annet av en felles bankunion, opprettelse av et europeisk finansmarked samt opprettelse av en fiskalunion der statsbudsjettet godkjennes av EU, og ikke stortinget. Dette skal fullføres i nåværende år kjære godtfolk. I realiteten har dette vært en plan for å avskaffe de ulike nasjonale demokratiene i Europa. Landegrensene skal viskes ut, og slik blir EU en superstat.
På veien inn i superstaten vedtar våre såkalte folkevalgte EØS-avtalen i 1992. Da har Stortinget allerede avvist forslag om folkeavstemning ifm nevnte avtale.
I paragraf 1 i EØS-loven står det at: «EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov».
I paragraf 2 uttrykkes at: i tilfelle konflikt om Norges forpliktelser etter avtalen, skal denne ha forrang foran norske avtaler og lovverk.
Dette gjentas også i protokoll 35 til EØS-avtalen: «Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverk forrang hvis norske regler er i strid med en norsk EØS-lov».
Lovens §2 sier altså at der det er konflikt mellom norske lover og regler på den ene siden, og EØS-avtalens bestemmelser på den andre, skal EØS gå foran.
Intet annet land har en slik ordlyd der en fremmed makt sitt lovverk overkjører landets eget. La det synke skikkelig inn.
Jeg har lyst å nevne tidligere Straffelovens § 83. «Den som rettsstridig søger at bevirke eller at medvirke til, at Norge eller noget del av riget bringes under fremmed herredømme eller innlemmes i anden stat, eller at nogen del av riget løsrives, straffes med hefte i minst 8 år eller med fengsel fra 8 år inntil 21 år».
Denne gjelder ikke lenger. Det er lov å undre seg.
EU/EØS-jussen som nevnt over setter det såkalte handlingsrommet sjakk matt. Det finnes i realiteten ikke, og det var nok aldri meningen heller. Det er forøvrig dette handlingsrommet som skulle ivaretatt det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett.
Til sammenligning kan en nevne at Islands EØS-lov sier at deres lover skal «tolkes» i tråd med EØS-avtalen«der det er passende». Island forbeholder seg altså retten til både å tolke EUs regler og lovverk selv, og lar egne lovverk gå foran, dersom de finner det passende. Dette bruker Island aktivt for å verne om sine nasjonale interesser. Mens Europabevegelsens stortingsgruppe på sin side ikke kan få Norge fort nok under denne EU-unionen. Slik vinner i realiteten EU hele tiden, mens norske velgerne taper uansett hvem de stemmer på av de på Stortinget.
Med mindre Europabevegelsen byttes ut i sin helhet ved neste valg, så er nok Norge et tapt land.
§1 i Grunnloven vår sier: «Kongeriket Norge er et fritt udelelig og uavhengig rike». De fleste nordmenn tror fortsatt at det er slik, der de nylig feiret vår Grunnlov og frihet på 17 mai. Fakta derimot er at våre politikere har jobbet for å få Norge under EU-unionen i mange tiår, og sikret denne suverenitetsavgivelsen til fremmed makt juridisk ved EØS-avtalen i 1992.
Vi er under angrep slik jeg ser det. En krig uten kuler og krutt denne gangen. Et stille kupp innenfra, godt planlagt mange tiår tilbake, der vi sakte mister landet vårt til fremmed makt. Stikk i strid med Grunnloven, og på tross av folkets nei x 2.
«Alltid freidig når du går» fikk stor betydning for danske motstandsfolk under okkupasjonen under 2. verdenskrig, jamfør tredje vers: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært [= vanskelig], døden ikke heller.» Her hjemme hadde vi «gutta på skauen» som ytet motstand mot overmakten.
Hvor er «gutta på skauen» nå? Hvor er de robuste, sterke og selvstendige norske vikinger som setter Norge først, når våre politikere ikke gjør det? Hvem skal frigjøre landet vårt når det nå rakner innenfra?
Det er helt klart at en må samle krefter når en står ovenfor en så sterk motstander som Europabevegelsens stortingsgruppe. Folket må samle seg. Det synes som vi er kommet dit at det er velgerne som nå må være de etterspurte «gutta på skauen» ved neste valg.
Nå trengs det en kraftsamling av kvinner og menn som setter Norge først, om en skal greie å redde gamle Norge. Er du en av «gutta på skauen» ved dette valget?
Siri Hermo
ihuga EØS-motstander
