oss 150 kroner!
1. mai rapporterte The Times at Storbritannias etterretnings- og sikkerhetskomité (ISC), et parlamentarisk organ som har til hensikt å overvåke og vurdere arbeidet til Londons diverse spionbyråer, sto overfor en finansieringskrise så alvorlig, at den rett og slett kan bli tvunget til å slutte å fungere. Videre, i en bemerkelsesverdig uttalelse, sa nåværende ISC-leder Lord Beamish, at komiteens arbeid «ble undergravd av fortsatt innblanding fra kabinettkontoret», den britiske regjeringens mektigste komponent, som ISC er basert på, men også ment å granske:
Global Delinquents, 15. mai 2025.
«Roten til problemet ligger i kontrollen som utøves over komitéens stab og ressursene fra kabinettkontoret … Et tilsynsorgan bør ikke sitte innenfor, og stå i gjeld til, en organisasjon som det fører tilsyn med… Det britiske etterretningssamfunnet har vokst i en ekstraordinær hastighet … Det er nå rundt 3 milliarder pund av offentlige midler som det ikke er noen tilsynsevne for … Hvis komiteen ikke får en økning i ressursene, vil den ikke kunne holde dørene åpne».
Beamish la til at dette problemet «går til selve kjernen av parlamentets evne til å holde regjeringen ansvarlig for de handlingene som blir tatt i hemmelighet, bak lukkede dører, finansiert av statskassen». Hans uttalelse bemerket at den konservative regjeringen til Rishi Sunak gikk med på et «nødløft» for å kompensere for ISCs fatale finansieringsunderskudd, før parlamentsvalget i juli 2024, men «embetsrepresentanter [har] nektet å implementere det» helt siden Labour seiret i et valgskred.
Times anstrengte seg for å fremstille ISCs «robuste kritikk av regjeringens indre arbeid» som «sjelden», og komitéens klager som bare en «administrativ sak». I mars uttrykte imidlertid Beamish tilsvarende alvorlig bekymring for «etterretningsaktivitet» som ble utført i Storbritannia, «uten demokratisk ansvarlighet», og slo alarm om at ISC var «på randen», med «alvorlige hull som må adresseres». Han kritiserte det etablerte rammeverket som komiteen opererte under som «sørgelig utdatert», og brutale nedskjæringer i kabinettkontoret i den allerede utilstrekkelige arbeidsstyrken:
«Vi har ikke nok ansatte til å holde oss operative for øyeblikket … Dette er en krise … Vårt antall ansatte [har] blitt desimert av regjeringskontoret. Vi har krympet. Vi er nede i en skjelettstab … Vi er i krise. Dette er ikke en oppblåst organisasjon som har vokst jevnt og trutt det siste tiåret: dette er et lite team som allerede var overlesset med arbeid og nå har blitt kuttet ytterligere».
Bekymringer om hvorvidt komiteen er egnet til formålet har florert nesten helt siden den ble opprettet i 1994, under Intelligence Services Act – som for første gang formaliserte i loven, MI6s «lisens til å drepe» – og med god grunn. I motsetning til andre parlamentariske utvalgskomiteer, deler ISC sine rapporter med regjeringen og spionbyråene de angivelig holder til ansvar, før publisering, for å sikre at ingen detaljer Storbritannias politiske ledere eller etterretningssamfunn ønsker skal forbli hemmelige, siver inn i offentligheten.
Vi må spørre oss selv om ISCs stadig økende mangel på kapasitet til å holde øye med aktivitetene til Storbritannias apparat for spionasje er tilsiktet, og komiteen er samordnet klar for utryddelse. Etter hvert som den innenlandske undertrykkelsen øker på grunn av stadig større offentlig forargelse over folkemordet i Gaza, og London kommer stadig nærmere full krig med Russland, har det fra perspektivet til MI5, MI6, GCHQ og andre, aldri vært viktigere at deres aktiviteter forblir kamuflert fra offentlighetens innsyn.
‘Rimelig mistenkt’
I februar 2015 advarte det konservative parlamentsmedlemmet David Davis – som bidro til å opprette ISC, eksplisitt for å bryte opp Londons sikkerhets- og etterretningstjenester for større gransking og åpenhet – offentlig om at komiteen hadde blitt «fanget opp av byråene den skal føre tilsyn med». Han anklaget daværende ISC-leder Malcolm Rifkind for å «opptre nesten uten unntak som en talsmann for spionene». Davis la til at britiske spioner hadde videreformidlet til ham privat, at de «aldri har tatt ISC på alvor», og at komitéen «bare vet hva vi forteller dem».
Davis refererte til eksemplet med NSA-varsleren Edward Snowdens bombeavsløringer, om omfanget av GCHQs globale spionasje på nivå med hele befolkninger, som et illustrerende eksempel. Rifkind hadde «gang på gang» rettferdiggjort denne aktiviteten, og sa at den var «lovlig og de handler innenfor loven», i stedet for å «ringe til lederen av byrået og si ‘hvorfor ble jeg ikke fortalt om dette?’» I 2018 og 2021 fant Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at GCHQs masseovervåking var fullstendig ulovlig, i motsetning til Rifkinds latterlige påstander.
To måneder før EMDs første skjellsettende kjennelse mot GCHQ, publiserte ISC en etterlengtet rapport om Storbritannias innenlandske og utenlandske etterretningstjenesters medvirkning til CIAs globale torturprogram, etter 9/11. Utgivelsen ble forsinket da Washington krevde endringer i innholdet, akkurat som det amerikanske senatets egen rapport om emnet ble redigert, for å skjule Londons involvering i den kriminelle medvirkningen. Perverst nok avgjorde ISC i februar 2015, at disse endringene var motivert av legitime «nasjonale sikkerhets»-bekymringer.
Innledningen til ISC-rapporten om «Detainee Mistreatment and Rendition: 2001–2010», sier tydelig at dens funn «ikke [er] og må ikke tas for å være, en endelig redegjørelse», ettersom «vilkårene og betingelsene var slik at vi ikke ville være i stand til å gjennomføre en autoritativ granskning og produsere en troverdig rapport». Komitéen ble samordnet hindret i sin etterforskning av daværende statsminister Theresa May, som påla tyngende restriksjoner, som ISC mente var i strid med de «større fullmaktene og beskyttelsene» den angivelig er gitt fra standard parlamentariske komitéer.
Mays forbud inkluderte å nekte ISC tilgang til alle offiserer eller personell som var direkte involvert i tortur av fanger, og nøkkelvitner, som betydde at bare fire britiske etterretningsoperatører kunne intervjues totalt. For øvrig fikk de som ble grillet ikke lov til å kommentere «detaljene i operasjonene de var involvert i, og heller ikke fylle ut noen hull i tidslinjen for hendelser», og komitéen «kunne ikke sitere deres bevis i sin rapport». Til tross for disse lammende begrensningene, avdekket ISC fortsatt flere fordømmende funn.
For eksempel deltok MI6-operatører direkte i avhør av fanger holdt av amerikanske myndigheter på steder i Afghanistan, Irak og Guantanamo Bay 2002 – 2004, med komiteen som identifiserte 13 tilfeller av britisk etterretningspersonell som var vitne til tortur av fanger, på nært hold. London delte også en «enestående» mengde etterretning med utenlandske forbindelsesbyråer, «for å lette pågripelsen av fanger», når det var kjent eller «rimelig mistenkt» at disse personene ville bli utsatt for tortur.
Minst 198 tilfeller der britiske spioner mottok etterretning innhentet fra personer, «de visste eller burde ha mistenkt» hadde blitt torturert, ble identifisert. Det var også minst 128 tilfeller der britisk etterretning ble informert av sine utenlandske kolleger om at fanger hadde blitt mishandlet. London ble funnet å ha tilbudt økonomiske insentiver til utenlandske forbindelsesbyråer for å utføre ekstraordinære overføringsoperasjoner, og foreslått, planlagt eller samtykket til overføringsoperasjoner foreslått og/eller utført av utenlandske spiontjenester, minst 28 ganger.
‘Utilstrekkelig bevis’
ISC fant i tillegg at MI5 og MI6 var direkte involvert i 53 overføringsoperasjoner, inkludert minst tre finansiert av byråene selv. Ved svimlende 559 anledninger forsøkte de to å trekke ut informasjon fra fanger de visste eller hadde god grunn til å mistenke hadde blitt torturert. Ubestridelige bevis på Londons til tider ledende rolle i ekstraordinære overføringer, ble avdekket via en mengde dokumenter funnet i forlatte libyske regjeringskontorer, etter Muammar Gaddafis fall i oktober 2011.
En faks som diskuterer «ekstraordinære overføringer» sendt til libyske sikkerhetstjenester av antiterrorsjef i MI6, sir Mark Allen.
Blant papirene var fakser sendt i mars 2004, av daværende antiterrorsjef i MI6, sir Mark Allen, til Tripoli, angående terrormistenkte Abdel Hakim Belhaj og hans gravide kone Fatima Boudchar. Paret ble kidnappet av MI6 i Malaysia tidligere samme år, og deretter transportert til Libya. Belhaj fortsatte med å holde ut seks år med mishandling i den libyske regjeringens torturkamre, med britisk ledelse. Hele tiden ga etterretningsoperatører i London forhørslederne spørsmål de kunne stille fangen. I et brev skrev Allen:
«Jeg gratulerer deg med den trygge ankomsten av [Belhaj]. Dette var det minste vi kunne gjøre for deg og for Libya, for å demonstrere det bemerkelsesverdige forholdet vi har bygget de siste årene … Morsomt nok fikk vi en forespørsel fra amerikanerne om å kanalisere forespørsler om informasjon fra [Belhaj] gjennom amerikanerne. Jeg har ingen intensjon om å gjøre noe slikt. Etterretningen om [Belhaj] var britisk … Jeg føler at jeg har rett til å forholde meg direkte til deg om dette».
Disse svært inkriminerende kommunikasjonene var bare en liten del av de 28 000 sidene med dokumentasjon om Allens ekstraordinære rolle i overføringene, samlet av Storbritannias Metropolitan Police. Likevel, i 2014 nektet Crown Prosecution Service – da ledet av Keir Starmer, nå statsminister – på uforklarlig vis å sikte ham, på grunnlag av «utilstrekkelige bevis». Enda mer materiale ble samlet inn om aktivitetene til andre høytstående MI5- og MI6-operatører, som var intimt involvert i det CIA-ledede globale torturprogrammet, men igjen nektet britiske påtalemyndigheter å gå imot dem, etter Starmers uttrykkelige instruks.
Starmers raske og hensynsløse vei til makten tyder sterkt på at han ble preparert og beskyttet av Storbritannias dype stat, hvert skritt på veien. Denne tolkningen forsterkes rikelig av statsministerens dype og sammenhengende forhold til Londons sikkerhets- og etterretningstjenester. Hans mye oppskrytte verdi som leder av CPS ble karakterisert av mistenkelig ødelagte filer, relatert til forfølgelsen av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange*, og av å beskytte den beryktede pedofile Jimmy Savile fra rettsvesenet. Ved å slakte ISC kan Starmer betale ned noe av sin oppsamlede gjeld til MI5 og MI6.
*(Den opprinnelige artikkelen på DeClassified UK, som Klarenberg referer til, var ikke tilgjengelig på tidspunkt for oversettelsen. Det er derfor lenket til en artikkel på steigan.no, som også omhandler ødeleggelsen av dokumenter knyttet til forfølgelsen av Assange, også fra DeClassified UK. O.a)
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
British Intelligence: A Law Unto Themselves
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du verdsetter denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
