oss 150 kroner!
I dette innlegget søker Edward Snowden å klargjøre begrepene konspirasjoner og konspirasjonsteorier. De brukes gjerne om hverandre og svært ofte for å tåkelegge den politiske debatten og den grimme virkeligheten.
I.
De største konspirasjonene er åpne og beryktede – ikke teorier, men praksiser uttrykt gjennom lov og politikk, teknologi og finans. Kontra-intuitivt blir disse konspirasjonene oftere enn ikke, kunngjort offentlig og med et minimum av stolthet. De blir pliktoppfyllende rapportert i avisene våre; de er banneret på forsiden av magasinene våre; oppdateringer om deres fremgang rulles over skjermene våre – alt med en slik regelmessighet at det gjør oss ute av stand til å relatere enkelheten i metodene deres, til griskheten i ambisjonene deres.
Partiet ved makten ønsker å tegne grensene for området sitt på nytt. Innsatsen og rentene har endret seg. En gratis tjeneste er opprettet for å være vert for våre personlige opplysninger. Disse konspirasjonene ordner og forstyrrer livene våre; og likevel kan de ikke konkurrere om oppmerksomheten med digital graffiti, om pedofile satanister i kjelleren på ei pizzasjappe i Washington D. C.
Dette er i sum vårt problem: de sanneste konspirasjonene møter minst motstand.
Eller for å si det på en annen måte, konspirasjonspraksiser – metodene som sanne konspirasjoner, som manipulasjon av grensene i valgkretser, eller gjeldsindustrien, eller at masseovervåking blir realisert – blir nesten alltid overskygget av konspirasjonsteorier: de ondsinnede usannhetene som samlet sett kan erodere borgerens tillit til eksistensen av noe sikkert eller verifiserbart.
I mitt liv har jeg sett nok av både praksis og teori. I mitt arbeid for USAs nasjonale sikkerhetsbyrå var jeg involvert i å etablere et topphemmelig system, beregnet på å få tilgang til og spore kommunikasjonen til alle mennesker på planeten. Og likevel, etter at jeg ble klar over skaden dette systemet forårsaket – og etter at jeg bidro til å avsløre den sanne konspirasjonen for pressen – kunne jeg ikke unngå å legge merke til at konspirasjonene som fikk nesten like mye oppmerksomhet, var de som beviselig var falske: Jeg var, ble det hevdet, en håndplukket CIA-agent sendt for å infiltrere og sette NSA i forlegenhet. Mine handlinger var en del av en forseggjort feide mellom byråer. Nei, sa andre: mine sanne herrer var russerne, kineserne, eller enda verre – Facebook.
Da jeg ble sårbar for all slags internettfantasi, og ble forhørt av journalister om min fortid, om min familiebakgrunn og om en rekke andre saker som både var helt personlige og helt irrelevante for saken, var det øyeblikk da jeg hadde lyst til å skrike: «Hva er galt med dere? Alt dere vil ha er intriger, men et virkelig eksisterende, verdensomspennende apparat av allestedsnærværende overvåking som romsterer i lommen din, er ikke nok? Du må sprite det opp?»
Det tok år – åtte år og tellende, i eksil – før jeg innså at jeg bommet på poenget: vi snakker om konspirasjonsteorier for å unngå å snakke om konspirasjonspraksis, som ofte er for skremmende, for truende, for total.
II.
Det er mitt håp i dette innlegget og i følgende innlegg, å komme til å engasjere et bredere spekter av konspirasjonstenkning, ved å undersøke forholdet mellom sanne og falske konspirasjoner, og ved å stille vanskelige spørsmål om forholdet mellom sannhet og løgn i våre offentlige og private liv.
Jeg vil begynne med å komme med et grunnleggende forslag: nemlig at å tro på en hvilken som helst konspirasjon, enten den er sann eller falsk, er å tro på et system eller en sektor som ikke drives av folkelig samtykke, men av en elite, som handler i sin egeninteresse. Kall denne eliten den dype staten, eller sumpen; kall den Illuminati, eller Opus Dei, eller jødene, eller bare kall det de store bankinstitusjonene og Federal Reserve – poenget er at en konspirasjon er en iboende anti-demokratisk kraft.
Erkjennelsen av en konspirasjon – igjen, enten den er sann eller falsk – innebærer å akseptere at ikke bare er ting noe annet enn det de ser ut til, men at de er systematiserte, regulerte, tilsiktede og til og med logiske. Det er bare ved å behandle konspirasjoner, ikke som «planer» eller «ordninger», men som mekanismer for å ordne de uordnede, at vi kan håpe å forstå hvordan de så radikalt har fortrengt begrepene «rettigheter» og «friheter» som de grunnleggende kjennetegnene på demokratisk medborgerskap.
I demokratier i dag er det som er viktig for stadig flere, ikke hvilke rettigheter og friheter som anerkjennes, men hvilke overbevisninger som respekteres: hvilken historie, eller fortelling, som underbygger deres identitet som borgere, og som medlemmer av religiøse, befolkningsmessige og etniske samfunn. Det er denne erstatningsfunksjonen av falske konspirasjoner – måten de erstatter enhetlige eller majoritetsbaserte historier – med sneversynte og partipolitiske historier – som forbereder scenen for politiske omveltninger.
Spesielt skadelig er måten falske konspirasjoner fritar sine tilhengere fra å engasjere seg i sannheten. Statsborgerskap i et konspirasjonssamfunn krever ikke at man evaluerer en påstand om foreslått faktum for dens sannhetsverdi, og deretter aksepterer den eller avviser den deretter, så mye som det krever fullstendig og total avvisning av all sannhetsverdi som kommer fra en fiendtlig kilde, og erstatning av et alternativt komplott, fortalt fra andre steder.
III.
Konseptet med fienden er grunnleggende for konspirasjonstenkning – og for de forskjellige taksonomiene for selve konspirasjonen. Jesse Walker, redaktør i Reason og forfatter av The United States of Paranoia: A Conspiracy Theory (2013), tilbyr følgende kategorier av fiendebasert konspirasjonstenkning:
- «Fiende utenfra», som gjelder konspirasjonsteorier begått av eller basert på aktører som planlegger mot et gitt identitetssamfunn utenfra.
- «Fiende innenfra», som refererer til konspirasjonsteorier begått av eller basert på aktører som intrigerer mot et gitt identitetssamfunn, fra innsiden av det.
- «Fiende ovenfra», som gjelder konspirasjonsteorier begått av eller basert på aktører som manipulerer hendelser fra maktsirklene (regjeringen, militæret, etterretningssamfunnet, osv.)
- «Fiende nedenfra», som gjelder konspirasjonsteorier begått av eller basert på aktører fra historisk frakoblede samfunn, som søker å velte den sosiale orden.
- «Velvillige konspirasjoner», som gjelder utenomjordiske, overnaturlige eller religiøse krefter dedikert til å kontrollere verden til menneskehetens fordel (lignende krefter fra hinsidige som jobber på bekostning av menneskeheten, kan Jesse Walker kategorisere under «Fienden ovenfra».)
Andre former for konspirasjons-taksonomi er bare en Wikipedia-lenke unna: Michael Barkuns treenige kategorisering av hendelses-konspirasjoner (f.eks. falske flagg), systemiske konspirasjoner (f.eks. frimurere) og superkonspirasjonsteorier (f.eks. New World Order), så vel som hans distinksjon mellom hemmelige handlinger av hemmelige grupper og hemmelige handlinger av kjente grupper; eller Murray Rothbards binære av «overfladiske» og «dype» konspirasjoner. («Overfladiske» konspirasjoner begynner med å identifisere bevis for gale handlinger og ender med å skylde på parten som tjener på det; «Dype» konspirasjoner begynner med å mistenke en part for gale handlinger og fortsetter med å søke etter dokumentarisk bevis – eller i det minste «dokumentarisk bevis».)
Jeg finner ting å beundre i alle disse taksonomiene, men det slår meg som bemerkelsesverdig at ingen legger til rette for sannhetsverdi. Videre er jeg ikke sikker på at disse eller noen annen klassifiseringsmåte i tilstrekkelig grad kan adressere den ofte vekslende, avhengige naturen til konspirasjoner, der en sann konspirasjon (f.eks. 9/11-kaprerne) utløser en falsk konspirasjon (f.eks. 9/11 var en innsidejobb), og en falsk konspirasjon (f.eks. Irak har masseødeleggelsesvåpen) utløser en sann konspirasjon (f.eks. invasjonen av Irak).
En annen kritikk jeg vil gi av de eksisterende taksonomiene, innebærer en revurdering av årsakssammenheng, som mer korrekt er psykologiens og filosofiens område. De fleste taksonomiene for konspirasjonstenkning er basert på logikken som de fleste etterretningsbyråer bruker når de sprer desinformasjon, og behandler falskhet og fiksjon som spaker for innflytelse og forvirring som kan kaste en befolkning ut i maktesløshet, og gjøre dem sårbare for nye oppfatninger – og til og med nye regjeringer.
Men denne ovenfra-og-ned-tilnærmingen, klarer ikke å ta hensyn til at de dominerende konspirasjonsteoriene i Amerika i dag, utvikles nedenfra og opp, komplotter som ikke er kokt sammen bak etterretningstjenestenes lukkede dører, men på det åpne Internett av private borgere, av mennesker.
I sum innprenter ikke konspirasjonsteorier maktesløshet, så mye som de er tegn og symptomer på maktesløshet i seg selv.
Dette fører oss til de andre taksonomiene, som klassifiserer konspirasjoner ikke etter deres innhold, eller hensikt, men etter ønskene som får en til å slutte seg til dem. Legg spesielt merke til den epistemiske (erkjennelse)/eksistensielle/sosiale triaden av systemrettferdiggjørelse: Troen på en konspirasjon anses som «epistemisk» hvis ønsket som ligger til grunn for troen er å komme til «sannheten», for dens egen skyld; troen på en konspirasjon anses som «eksistensiell» hvis ønsket som ligger til grunn for troen, er å føle seg trygg og sikker, under en annens kontroll; mens troen på en konspirasjon anses som «sosial» hvis ønsket som ligger til grunn for troen, er å utvikle et positivt selvbilde, eller en følelse av tilhørighet til et fellesskap.
Fra utsiden, fra innsiden, ovenfra, nedenfra, fra hinsides… hendelser, systemer, superkonspirasjoner … grunne og dype heuristikker… Dette er alle forsøk på å kartlegge en ny type politikk som også er en ny type identitet, et sammenløp av politikk og identitet som gjennomsyrer alle aspekter av det moderne livet. Til syvende og sist er den eneste virkelig ærlige taksonomiske tilnærmingen til konspirasjonstenkning som jeg kan komme opp med, noe av en inversjon: ideen om at konspirasjoner i seg selv er en taksonomi, en metode der demokratier spesielt sorterer seg inn i partier og stammer, en typologi der mennesker som mangler bestemte eller tilfredsstillende fortellinger som borgere, forklarer seg selv sin elendighet, deres tap av rettigheter, deres mangel på makt og til og med deres mangel på vilje.
Denne artikkelen er hentet fra Edward Snowdens Substack:
Conspiracy: in Theory and Practice — Edward Snowden
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
