oss 150 kroner!
31. mars har finanskapitalisten Elisabeth Holvik – EH (sjeføkonom, Sparebank 1 gruppen) en kronikk i Aftenposten hvor hun forteller at den amerikanske finanskapitalistiske modellen har nådd sin grense, og at hun melder overgang til Trump og hans satsing på produksjonskapital.
EH oppsummerer resultatet av 40 år med finanskapitalen i førersetet i USA: «USA har for stort underskudd på statsbudsjettet og må redusere utgiftene». Det hun glemmer er at både private og bedrifter i løpet av de samme finansårene også har stablet opp et gigantisk gjeldsberg, men det skal vi ikke bruke for mye tid på her for ellers er det en god oppsummering. USA har det mest finansialiserte samfunnet i verden, med en oppblåst FIRE (finance, insurance, real estate) sektor som er over dobbelt så stor som industriproduksjonen i landet. Industriproduksjonen utgjør så vidt over 10% av BNP i USA. En annen ting 40 år med finanskapitalen ved roret har ført til, er ganske kraftig inflasjon på fast eiendom, aksjer og annen produksjonskapital. Når det gjelder næringseiendom i USA har veksten blitt erstattet av krise, en krise som også er i ferd med å spre seg til boligsektoren. Aksjene holder seg fortsatt i verdi, men det er flere analytikere i USA som ikke spør om krakket vil komme, men når det vil komme. Se for eksempel:
Produksjonskapital mot finanskapital
Men tilbake til finanskapitalisten, Elisabeth Holvik. Hun følger en strategi som høyrekreftene har blitt veldig glad i, å konstruere en alternativ virkelighet, og ut fra den alternative virkeligheten melder hun overgang til Trump-toget. Hun konstruerer sin alternative virkelighet gjennom en beskrivelse av årsakene til hvordan USA har kommet i gjeldsklemma. Hvis vi ser på det finansielle punktene skriver hun: «Byrden av å tilby verden reservevaluta har økt i takt med at andre land vokser». En virkelig alternativ verdensanskuelse.
USA har brukt dollar i andre land gjennom sine 750 militærbaser, gjennom å flytte egen produksjon til lavkostland og gjennom å importere stadig mer varer til forbruk enn det de evner å eksportere. For å betale for dette har de trykket dollar på dollar. Akkurat som banken til Holvik kan trykke penger, en slags legalisert falskmyntneri, gjennom å utstede langt mer i lån enn det banken har i innskudd. At USA kunne trykke dollar i stedet for å grave gull, har i Holviks virkelighet blitt til en byrde. Hun forklarer byrden litt lenger ut i kronikken. Der skriver hun at den oppstår fordi at når verdensøkonomien vokser trengs det mer reservevaluta, og andre lands sentralbanker kjøper mer dollar så prisen (dvs kursen) på dollar går opp. Og videre at av sentralbankenes samlede valutareserver utgjør dollaren 58%. Det som gjenstår for Holvik å forklare er virkelighetens verden. I den er dollarens rolle som valutareserve fallende, og har falt 7,3% de siste ti årene
Årsaken til USA’s stigende problemer med gjelden er at overgangen fra finanskapitalen i førersetet i perioden 1980 – 2020, til produksjonskapitalen sponset av staten i førersetet fra 2020, førte til at inflasjonen gikk fra å være på eiendom og aksjer, tilbake til sånn som det var før finanskapitalens epoke, inflasjon på varer og tjenester. Det medførte en økende rente, og en tyngende gjeldsbetjening for alle med stor gjeld, deriblant den amerikanske staten. Problemet videre nå er at USA har blitt så avhengige av å låne penger og långiverne så skeptiske, at USA virker å miste nye av styringen over nivået på styringsrenta si. De må holde den høy for fortsatt å få låne penger de er avhengige av. USA blir fanget i sin egen gjeldsfelle av den høye renta.
EH beklager seg i kronikken over at reservevaluta-funksjonen fører til at dollaren har en så høy kurs, for da svekkes amerikanske bedrifters konkurranseevne. Det er som å høre Donald Trump. Problemet for finanskapitalisten EH er at finanskapitalen ønsker seg høy kurs på dollar for da får de mest mulig for pengene sine, mens produksjonskapitalen ønsker seg lavest mulig kurs så de kan eksportere mest mulig varer. Finanskapitalisten EH har nå tydeligvis meldt overgang til Trump og produksjonskapitalen. Hvis vi ser på den faktiske dollarkursen kan vi anta at den er i en retning stikk imot EH sin alternative virkelighet hvor den er høy og stigende. Og ganske riktig, hvis vi ser på dollarindeksen:
så ser vi at den har falt 4,6% hittil i 2025. Bra for det lille som finnes av amerikansk produksjonskapital, men dårlig for den dobbelt så store FIRE bransjen som finanskapitalisten EH tilhører.
Hvem er på kant med WTO (World Trade Organisation)?
Elisabeth Holvik fortsetter med sin alternative virkelighet inn på handelsområdet. Hun skriver «Kina har ingen plan om å oppfylle de løfter som lå til grunn for inntreden i WTO (Verdens handelsorganisasjon)». Noe hun utdyper videre i kronikken med å henvise til den amerikanske kongressens evaluering av handelsforbindelsen til Kina. Lærer de ingenting om interesser og habilitet lenger på sånne økonomiske utdannelser? I EH sin alternative virkelighet er alt som kommer fra USA, fundamentet. I virkeligheten har USA blokkert utnevnelsen av dommere til WTOs appelldomstol siden 2019, sånn at ingen kan få klage på USA. Den 27. mars, fire dager før EH publiserer sin kronikk, kan Newsweek melde: «Donald Trump Cuts Off US Funding To World Trade Organization: What To Know». WTO melder etter Trumps nylige tolltrusler: «China initiates WTO dispute complaint regarding US tariff measures”. Kina har sikkert sine svin på skogen, men det kan være liten tvil om at USA er skurken gjennom sin opptreden i forhold til verdenshandelen.
Om handel lister EH opp et punkt til: «USA har akseptert at andre land har høyere tollsatser enn de har, fram til nå». USA angripes visst fra alle kanter i EH sin verden, eller kanskje er det Trump sin. Hvordan står påstanden seg i virkelighetens verden. Under ser vi gjennomsnittlige vektede tollsatser for landbruksprodukter i grønt, og industri og andre produkter i rødt. Landbruksprodukter økte sin andel av verdenshandelen fra 7% til 8% fra 2010 til 2023. Så selv om det er mye grønnfarge betyr ikke det at det ligger noe stort handelsvolum bak de grønne søylene. Den røde loddrette streken viser USA sine tollsatser i forhold til andre land når det gjelder ikke-landbruksprodukter.
Når det gjelder landbruksprodukter er USA dessuten en stor eksportør, som enkeltland betraktet er det verdens største eksportør, med litt over 20% av verdens landbrukseksport. Det er ikke underlig at de i den situasjonen holder en lav toll på landbruksvarer. Når det gjelder andre typer varer, som utgjør det store volumet, virker USA å ligge midt i flokken som den røde streken viser. Det er vanskelig å kjenne igjen EH sin virkelighet.
Militærproduksjon
Det siste punktet EH tar opp er om militærproduksjonen: «USAs allierte har ikke oppfylt sine forpliktelser om å bruke 2% av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvar». Etter at styringsrenta nådde null og den private finanskapitalens æra var over i 2019, har de vestlige kapitalistiske landene med USA i spissen, lett etter områder hvor statlig kapital kunne subsidiere produksjonskapitalen. Det må nødvendigvis være i kapitalsektoren av samfunnet, ikke i forbrukssektoren. Pengene til subsidier må nødvendigvis tas fra det arbeidende folket, og det vil føre til fall i forbruksmarkedet. Å øke produksjonen på et område med fallende kjøpekraft gir ingen mening. Det må derfor være områder utenfor forbrukssektoren. Valget falt på det grønne skiftet, militærproduksjon og delvis det digitale skiftet. Dette var områder man regnet med at man kunne samle politisk støtte for en statlig subsidiering. Luften virker å ha gått litt ut av det grønne skiftet ballongen etter hvert som folk ser at det er et gigantisk underskuddsområde, som er helt avhengig av statlige subsidier. Ballongen som man nå prøver å blåse luft i, er militærproduksjonen. Det er et område politikerne føler de har mer eierskap til, enn det grønne skiftet. Derfor konstrueres det nå fiendebilder; Ukraina som Europa knapt har brydd seg om siden andre verdenskrig, har blitt en brikke i rustningsbegrunnelsen, Russland truer Europa, alle må ha bedskapslagre. Kina har blitt en brikke i USAs begrunnelse for militærproduksjon. Det snakkes åpent om å gå fra velferdsstat til opprustningsstat osv. EH føyer seg naturlig inn i borgerskapets krav om raskere og mer militær opprustning. Trump dro jo dette kortet allerede i sin første periode.
Trumps mål er å bli kvitt amerikansk gjeld, og få fart på industrien igjen. Finanskapitalisten Elisabeth Holvik har tydeligvis meldt seg på Trump-toget. Hun har riktignok en virkelighetsoppfatning som virker som den kommer fra en struts som har stukket hodet ned i sanden i Wyoming (Trumpstat nr1) et sted. Men viktigere enn det er spørsmålet om Trumps korstog kan lykkes. Å få ned det amerikanske lånebehovet noen hakk er kanskje mulig, men neppe så det merkes.
Når det gjelder å få fart på industrien igjen har ikke Trump muligheter. For det Trump og USA trenger er industri som kan forbedre seg i årene som kommer. Det er i den type industri fortjenesten ligger. De har hatt hånd om digitaliseringsindustrien, men der er logså lufta i ferd med å gå ut av ballongen, KI bobla til tross. Bare det å hente industri til USA kommer ikke til å bringe noe framgang i seg selv. Mye av den «grønne» industrien Biden har subsidiert fram, kommer til å være avhengig av statlig støtte for å overleve. Det er stas nå i investeringsperioden, men når tapene melder seg og behovene for statlig støtte kommer, blir stasen borte. Det samme gjelder annen industribygging i USA, det må være industri som kan konkurrere med industri i utlandet, ellers får USA mye dyrere varer enn i andre land, og det vil oppstå et importpress. USA har privatisert fram verdens dyreste og dårligste helsevesen, og utdanning koster skjorta. Det betyr at USA har mistet alle forutsetninger til å konkurrere på lønnen til arbeidskraften. De har til finanskapitalens glede privatisert tjenestene som er nødvendige for arbeidskraftens eksistens, men resultatet er at den har blitt for dyr. Da må USA konkurrere med en teknologi som ikke finnes, i bransjer som allerede har nådd sin teknologigrense for flere år siden. Forutsetningene for reindustrialisering av USA, som i løpet av 40 år har kvittet seg med mest mulig industri for å tjene kortsiktige penger, og satse på finanskapital, er ikke lenger til stede. Skinnene Trump-toget går på, er lagt for mange år siden, og de fører til en økende omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne.
