oss 150 kroner!
Den verbale skuddvekslingen i Det ovale kontor sist fredag brakte ut president Vladimir Zelenskys raseri over at Donald Trump og Vladimir Putin er svært nær en avtale om Ukraina, mens konklavet i Lancashire House i London søndag med 18 europeiske ledere ga beskjed om at Zelensky er i godt selskap. (Konklavet er en betegnelse på forsamlingen av kardinaler som velger den nye pave, ved den forrige paves bortgang. Red.)
Det skarpe sinnet til Stephen Bryen, en ledende ekspert på sikkerhet, strategi og teknologi som tidligere hadde ledende stillinger i Pentagon og Capitol Hill, skrev sammen prikkene på Substack: «Trump inviterte [den franske presidenten] Macron og [Storbritannias statsminister] Starmer til Washington for å orientere dem, noe han tilsynelatende gjorde. Franskmennene gikk bort ganske ulykkelige, men Starmer så ut til å være enig. Starmer la opp til å inkludere artikkel 5 og NATO i enhver avtale. Trump avviste denne anken. Putin snakket i mellomtiden med [den kinesiske presidenten] Xi på telefon og sendte Sergei Shoigu (som leder Russlands sikkerhetsråd) til Beijing for å møte Xi.
«Trump inviterte Zelensky. Dekkhistorien for Zelenskys opptreden i Washington var «Mineral Deal» som de to lederne skulle signere… Den virkelige grunnen til Zelensky-besøket var å orientere ham om Putin-forhandlingene og få hans støtte».
I tilfelle kunne Trump verken orientere Zelensky om Ukraina-avtalen eller signere «Mineral Deal» fordi den ukrainske presidenten tok sterk avstand fra alle forhandlinger med Putin. Han gjorde dette offentlig, i ansiktet på Trump og foran pressen. Resultatet var at det ikke ble noe privat møte, og Trump sa til Zelensky, «han ville bare bli ønsket velkommen tilbake når han var klar for fred».
Det er her tingene står. Strategiøkten som Trump tok senere med sine topprådgivere skal signalisere hva som skjer videre. Det er stor sannsynlighet for at Trump kan avskjære våpenleveranser og/eller økonomisk bistand til Ukraina.
Nå som Rubicon er krysset, er det usannsynlig at Trump vil endre kurs overfor Russland – med mindre, selvfølgelig, Zelensky kommer inn på linje med en ynkelig overgivelse, noe som også virker usannsynlig. Russere ønsker selvfølgelig dette velkommen.
Det er høyst usannsynlig at Trump vil bli kuet av EUs raserianfall eller imponert over Storbritannias posering. Tyskland er uten regjering de neste ukene, det svekker europeernes slagkraft.
Faktisk har kommunikasjonen mellom Moskva og Washington via bakkanaler fått gjennomslag. Moskva vurderer det slik at Trump har overtaket. Dette gjenspeiles i den økende optimismen i Putins uttalelser sist torsdag mens han henvendte seg til styret for den føderale sikkerhetstjenesten (kollegiet til Russlands øverste utenlandske etterretningstjenestemenn).
Putin begynte med å si at verden og den internasjonale situasjonen endrer seg raskt, og «de første kontaktene med den nye amerikanske administrasjonen inngir visse forhåpninger».
Han sa:
«Det er en gjensidig forpliktelse [med Trump] til å arbeide for å gjenopprette mellomstatlige relasjoner og for gradvis å ta tak i den enorme mengden systemiske og strategiske problemer i den globale arkitekturen som en gang provoserte fram krisene i Ukraina og andre regioner … Viktigere er det at våre partnere demonstrerer pragmatisme og en realistisk visjon av ting, og har forlatt utallige stereotypiske regler og de «regelbaserte» ideene, klisjeer fra deres forgjengere».
Putin estimerte at det eksisterer betingelser for en dialog «om å bringe en grunnleggende løsning på Ukraina-krisen, … en dialog om å skape et system som virkelig vil sikre en balansert og gjensidig hensyntagen til interesser, et udelelig europeisk og globalt sikkerhetssystem på lang sikt, der sikkerheten til enkelte land ikke kan sikres på bekostning eller til skade for sikkerheten til andre land, definitivt ikke Russland».
Imidlertid bemerket Putin også at deler av vestlige eliter «fortsatt har forpliktet seg til å opprettholde ustabilitet i verden, og disse kreftene vil prøve å forstyrre eller ødelegge den nylig gjenopptatte dialogen», og derfor er det viktig at «enhver mulighet som tilbys av dialog og spesielle tjenester for å hindre slike forsøk» må utnyttes.
Faktisk avslørte New York Times i dag at forsvarsminister Pete Hegseth har beordret US Cyber Command å stanse offensive operasjoner mot Russland «som en del av en større re-evaluering av alle operasjoner mot Russland». På samme måte har det dukket opp rapporter om at Putin har gitt lignende instruksjoner som begrenser de russiske byråene.
Det som som gir ekstra krydder til denne retten er at mange av USAs mest sofistikerte operasjoner mot Russland kjøres ut av Storbritannias Government Communications Headquarters, det kjente etterretningsbyrået som brøt Enigma-kodene i andre verdenskrig. Det er tilstrekkelig å si at USA ser ut til å frigjøre seg fra langvarige fellesoperasjoner med Storbritannia rettet mot Russland.
En avisrapport fra Guardian har separat bekreftet Times sin avsløring av et skifte i USAs politikk. Den la til at oppvarmingen av forholdet mellom USA og Russland er tydelig også i visse nylige andre hendelser som indikerer at USA «ikke lenger karakteriserer Russland som en cybersikkerhetstrussel».
Avisen hevdet at analytikere i det superhemmelige Cybersecurity and Infrastructure Security Agency (Cisa) i USA snakket med Guardian på betingelse av anonymitet om at de ble «muntlig informert om at de ikke skulle følge eller rapportere om russiske trusler, selv om dette tidligere hadde vært et hovedfokus for byrået».
Ganske åpenbart har det oppstått en tillitskrise i det «spesielle forholdet» mellom USA og Storbritannia – eller, for å si det annerledes, Trump-administrasjonen tar skritt for å distansere Cisa fra useriøse operasjoner.
Det er en kald krigshistorie med useriøse operasjoner utført av spionbyråer. En av de mest berømte sakene var hendelsen 1. mai 1960 da et amerikansk U-2 spionfly styrt av Francis Gary Powers som fløy i en høyde av 80.000 fot ble skutt ned over sovjetisk luftrom og utløste en diplomatisk krise som ødela det som skulle ha vært en toppkonferanse i Paris mellom daværende USAs president Dwight D. Eisenhower og Sovjetunionens president Nikita Krustsjov. Dette drepte de to ledernes drøm om avspenning. (Se U-2-affæren. Powers var på vei fra Pakistan til Bodø. Red.)
En analog situasjon eksisterer i dag. Både Washington og Moskva er bevisste på det. Behovet for et slikt slør av hemmelighold rundt dialogen på høyt nivå mellom Kreml og Det hvite hus er selvsagt. Det er for mange kritikere i det kollektive Vesten som ikke vil nøye seg med noe annet enn et russisk nederlag i Ukraina og heller vil fortsette krigen.
I et så hektisk scenario, på russisk side, råder til syvende og sist Kremls kurs grunnen til tross for hvilke uenige røster som finnes i det militærindustrielle komplekset eller blant superhauker med hevnmentalitet. Men det er ikke tilfellet i USA hvor rester av det gamle regimet fortsatt innehar sensitive posisjoner, som Guardian-rapporten tydelig viser. Til syvende og sist kan det derfor godt vise seg at – for å sitere Stephen Bryan – Trump «vil la Ukraina kollapse, men kan søke en avtale med Putin om Ukraina når Zelensky er borte».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
