oss 150 kroner!
Jo mindre du vet om noe, jo mer har du frihet til å fantasere om det.
Av John Leake.
En venn sendte meg nettopp en New York Post-rapport fra 2022 som introduserte Europas «tøffe kvinnelige ledere som vil ta kampen mot Vladimir Putin», supplert med illustrasjonen over.
Ursula von der Leyen er EU-kommisjonens president, Annalena Baerbock er den tyske utenriksministeren, Sanna Marin er den tidligere finske statsministeren, nå en «strategisk rådgiver» for Tony Blair Institute. Kaja Kallas er Estlands tidligere statsminister og nå visepresident i EU-kommisjonen. (Han kunne ha føyd til Danmarks Mette Fredriksen og Norges Guri Melby, så hadde bildet vært komplett, red.)
Problemet med slike «tøffe kvinner», virker det for meg, er at de ofte kan lulles til å tro at de har noe å bevise. Under Cubakrisen bemerket president Kennedy til en fortrolig at problemet med general Curtis LeMay, som ønsket å starte fiendtligheter med russerne, var at han lot beslutningstakingen sin styres av frykten for å virke svak.
Noen ganger lurer jeg på om John Kennedy var den siste mannen av noen virkelig raffinement som hadde et høyt embete i Vesten. Siden han ble myrdet, har vi, synes det for meg, vært vitne til en jevn nedgang i intellektet hos våre ledere.
Det minner meg om den store åpningsscenen til Patrick O’Brians roman, HMS Surprise, fra Napoleonskrigene. Sir Joseph Blain, sjefen for den britiske marineetterretningen, deltar på et møte i Admiralitetet og vurderer mennene som bemanner det.
[Sir Joseph] lente seg tilbake i stolen, så på talerne og vurderte deres evner. Dårlig, i sin helhet, og den nye First Lord var en tosk, bare en politiker. Sir Joseph hadde tjent under Chatham, Spencer, St. Vincent og Melville, og denne mannen gjorde en ynkelig figur ved siden av dem. De hadde hatt sine feil, spesielt Chatham, men ingen ville så til de grader ha gått glipp av poenget …
Jeg hørte en gang en historie om en mann hvis indre øre ble sprukket under storbølgesurfing på Maui, noe som førte til kronisk svimmelhet så alvorlig at han hele tiden var voldsomt kvalm. Noen ganger tenker jeg på denne mannens ufattelige lidelse, spesielt når jeg hører relativt uerfarne surfere uttrykke ønsket om å dra på tow-surfing på Jaws – en av de største bølgene i verden.
Jo mindre du vet om noe farlig, jo mer har du frihet til å fantasere om det. Jeg frykter de «tøffe kvinnelige lederne i Europa som ønsker å ta kampen mot Vladimir Putin» vet lite om krigens virkelighet.
Jeg har hørt at den tyske generalstaben i oppkjøringen til første verdenskrig nøye studerte karakteren og strategien til den amerikanske unionsgeneralen William Sherman. De fant ut at han var en fascinerende studie, selv om det ikke er klart at de lærte mye av ham.
Fordi «de tøffe kvinnene i Europa» tilsynelatende ikke har lært noe av sin egen nyere historie, kan de kanskje lære noe av William Shermans advarsel til sørstatsmenn i 1860 da han var på Louisiana Seminary. I en samtale med David Boyd, en av professorene hans, om South Carolinas løsrivelse, skal Sherman ha sagt følgende om den kommende krigen.
Dette landet vil være gjennomvått av blod. Gud bare vet hvordan det ender. Kanskje vil frihetene til hele landet, for hver del av det og hver mann bli ødelagt. … Å, alt er dårskap, galskap, en forbrytelse mot sivilisasjonen. … Dere snakker så lett om krig. Dere vet ikke hva dere snakker om. Krig er en forferdelig ting. Jeg vet at dere er modige, kjempende folk, men for hver dag med faktisk kamp er det måneder med marsjering, utmattelse og lidelse. Flere menn dør i krig av sykdom enn som blir drept i kamp. I beste fall er krig et fryktelig tap av liv og eiendom, og enda verre er demoraliseringen av folket.
Kommentar:
Vi tror dessverre at det er optimistisk å tro at en eneste av disse «tøffe kvinnene» vil forstå noe som helst av krigens gru sjøl om de får den opp i ansiktet.
Originalen finner du her:
