Om pølser og EU-direktiver

0
I det minste symbolsk står EU i flammer.

Hvis du visste hvordan de blir produsert ville du holde deg langt unna begge deler.

Pål Steigan.

Min farfar var pølsemaker. Han likte å fortelle følgende pølsemakervits:

En mann holdt på å drukne, men en annen mann stupte ut i sjøen og klarte å trekke den uheldige mannen på land. Den nesten druknede mannen sa til sin redningsmann: Du har reddet mitt liv. Nå skal jeg gjøre gjengeld. Jeg er pølsemaker, og jeg sier til deg: Spis aldri pølser!

Dene anekdoten rant meg i hu da jeg leste George Chaberts artikkel Uansett-regjering. Han skriver:

I dag, for å motvirke folkets vilje arbeider 22.000 lobbyister kontinuerlig i Brussel, hvorav mer enn 70% er tilknyttet industrielle interesser. En horde av diplomater, jurister og representanter fra næringslivet sørger videre for å gjøre direktivene så tekniske som mulig, slik at de fremstår som rene «uproblematiske» administrative tiltak for Europas Martinussen & Co.

Denne formen for demokrati ble teoretisert i 1944 av Friedrich von Hayek, oppfinneren av konseptet «begrenset demokrati». Viktige beslutninger, spesielt knyttet til økonomisk politikk og fordeling av ressurser, bør holdes utenfor den politiske prosessen og folkets valg. Han mente at slike beslutninger krever spesialisert kunnskap og teknisk ekspertise, og at de ikke bør overlates til den tilfeldige viljen av flertallet i valg.

Formelt er ikke Norge medlem av EU fordi det norske folket to ganger har stemt NEI. Men gjennom lydrikeavtalen som kalles EØS-avtalen har vi vedtatt samtlige 14000 EU-lover uten noen gang å legge ned veto. (Lydrikelovene er en norsk betegnelse på seks punkter i de svenske forslag til likelydende lover for det svensk-norske utenriksvesen i november 1904. Flere av punktene i det svenske lovforslaget var uakseptable fra norsk side og ble den direkte årsak til unionsoppløsningen 7. juni 1905.)

Også de partiene som formelt er imot EU-medlemskap stemmer for de fleste av disse lovene:

Lovene som kommer fra EU behandles som de var en gullstandard, et uttrykk for den rene fornuft helt uavhengig av klasse- eller gruppeinteresser.

Men går man dem etter i sømmene er det grunn til å ta pølsemakerens advarsel på alvor.

Det er storfinansen og deres advokater som skriver lovene i EU

Formelt er det Kommisjonen som «forfatter» lovene, men i virkeligheten skrives de i ekspertgrupper og disse ekspertgruppene er tungt infiltrert av lobbyister og representanter for tunge kapitalinteresser.

EU Lobby Report 2024 viser følgende (alle tall og opplysninger er fra lobbycontrol.de):

Over 12.000 organisasjoner søker å påvirke EU institusjoner. Anslagsvis 29.000 lobbyister er regelmessig i Brussel og lobbyer institusjonene. I I 2023 brukte EU-lobbyistene til sammen 1,3 milliarder euro på EU-lobbying – penger som er hovedsakelig brukt av korporasjoner og deres foreninger.

Å drive lobbyvirksomhet mot EU-institusjonene har aldri vært så sofistikert og godt finansiert som i dag. I I 2024 brukte de 50 selskapene med de største lobbybudsjettene alene nesten 200 millioner Euro på EU-lobbying – to tredjedeler mer enn i 2015. Lobbyister bruker mange overtalelseteknikker som spenner fra ansikt til ansikt møter og oppdragsstudier, til skjult lobbyvirksomhet gjennom frontgrupper og mikromålrettet annonsering.

Bedriftslobbygrupper overgår og bruker større midler enn andre samfunnsinteresser. Over to tredjedeler av oppføringene i EUs transparensregister representerer kommersielle interesser. Ubalansen med sektoren for offentlig interesse forverres av forretningslobbygruppers massive kjøpekraft og de mange menneskene de kan ansette. Den kjemiske industriforeningen CEFIC har for eksempel en årlig budsjett på 44 millioner euro og 160 ansatte.

Kommersielle aktører har privilegert tilgang til beslutningstakere i EU. Eksempler inkluderer lobbymøter til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen (80 prosent med forretningslobbyister, under 20 prosent med sivilsamfunnet) og Tysklands ambassadører til EU (83 prosent av lobbymøtene deres var med næringslivet, bare 5 prosent med sivilsamfunnet).

EUs medlemsland, via EUs råd, gir ofte bud fra store bedrifter. Et eksempel er Corporate Sustainability Due Diligence-direktivet (CSDDD), som tar sikte på å holde bedrifter ansvarlige for menneskerettighetsbrudd og miljøskader. Det var tungt svekket av bedriftslobbyister, som samordner seg med EUs medlemslands myndigheter.

Hemmeligholdet rundt viktige trinn i EUs politikkutforming favoriserer rike og godt sammensveisede lobbygrupper. Det er en alvorlig mangel på offentlig informasjon om forhandlinger mellom EU-medlemmer, stater og de endelige EU-lovgivningssamtalene mellom parlament, råd og kommisjon. Denne ugjennomsiktigheten gjør det umulig for innbyggerne å følge og engasjere seg i utviklingen av nye lover.

I 2022 brukte de 50 største selskapene over 120 millioner euro på lobbying og Big Pharma og BigTech var blant de fremste. Tallene er en undervurdering.

LobbyFacts, relaunched EU data website, reveals major companies have increased lobby spending by one third

Svingdørpolitikk

I tillegg er det en høy grad av svingdørvirksomhet mellom de multinasjonale selskapene, EU-byråkrati og politikere.

Omtrent tre fjerdedeler av alle Googles og Metas lobbyister (de som enten innehar eller har innehatt Europaparlamentets akkreditering) har tidligere jobbet for et statlig organ på EU- eller medlemslandsnivå. Det gjelder 79 prosent for Google og 71 prosent for Meta, altså Facebook. I 13 tilfeller skjedde dette hoppet fra offentlig tjenestemann til hired gun for Google eller Meta innen to år. Noen personer hadde til og med Big Tech-selskapets lobbypass innen bare noen få måneder etter at de forlot offentlige verv.

Et godt eksempel på korrupt saksbehandling i EU er kommisjonspresident Ursula von der Leyens forhold til Pfizer og gigantkjøpet av deres «vaksiner»:

Ikke demokrati, men et nyføydalt diktatur

Det er ingenting som minner om et parlamentarisk demokrati, eller noen form for demokrati, i det vi ser som EUs lovutvikling og direktivvedtak.

EU-parlamentet er mer å sammenlikne med gamle dagers stenderforsamlinger og kommisjonen likner et føydalt hoff slik det beskrives i Robert Musils Mannen uten egenskaper, en roman om det moralske og intellektuelle forfall i det østerriksk-ungarske rike og foregår i det oppdiktede «Kakanien», en operetteaktig stat hvis navn Musil skapte av de to k’ene i det både keiserlige og kongelige Østerrike.

EU er Kakanien på anabole steroider.

De lovene norske politikere svelger på høykant er altså stort sett lagd av storkapitalen, deres advokater og deres eksperter.

Man kunne like gjerne ha satt bort Stortinget på anbud til NHO.

Norge er i dag et lydrike i langt høyere grad enn vi var i unionen med Sverige. Og det er ikke et eneste parti på Stortinget som ser alvoret i dette.

Forrige artikkelElon Musk vil stenge Radio Free Europe og Voice of America
Neste artikkelTausheten om sabotasjen av Nord Stream
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).