oss 150 kroner!
De første dagene av dette året har vist at verden er i en overgangsperiode til noe helt nytt. Den italienske sosialisten Antonio Gramsci (1891–1937) skrev en gang fra sin fengselscelle (tatt til fange på 1930-tallet av Mussolini):
«Krisen består nettopp i at det gamle er døende og det nye ikke kan fødes; i dette interregnum (mellomperioden, min anm.) vises et stort utvalg av sykelige (morbide) symptomer».
Forskjellen på en krise og en mulighet, er hvor fort du oppdager og forstår den. Hvis man er blendet, er det håpløst. Men hvis man oppdager endringer, og tolker dem inn i fortidens logikk, er det like håpløst. Det er presist dette som nå er kritisk nå for landet vårt.
Realpolitikeren, nylig avdøde Henry Kissinger, sa en gang at USA har ingen venner, bare interesser. Vi som nesten hele livet har vært anti-imperialister, har ikke hatt noen illusjon om USA, Russland eller de gamle kolonimaktene i Europa. Imperialismens regnestykke har alltid vært å etablere bytteforhold der ressurser strømmer fra de økonomisk fattige men ressursrike i sør, til stater, banker og industrier i nord. Europas hovedsteder formelig bugner av gods og gull fra India, Asia og Afrika.
Men – epoken da de vestlige maktene kontrollerte verdenshavene og verden er nå snart forbi. Det siste av de store imperiene, USA, har de siste 25 årene akkumulert en gjeldsboble ingen før har sett maken til. I år har bare rentekostnadene passert militærbudsjettet til tross for at USA aleine har rundt halvparten av verdens militær-utgifter. De har forstrukket seg med over 800 militærbaser verden over.
Historikeren Niall Ferguson (bl.a. Stanford University) skriver:
«Enhver stormakt som bruker mer på gjeldsbetjening (rentebetalinger på statsgjelden) enn på forsvar, vil ikke forbli stor særlig lenge. Det var sant for Habsburger Spania, sant for det gamle regimet Frankrike, sant for det osmanske riket, sant for det britiske imperiet og denne loven er i ferd med å bli satt på prøve av USA fra og med dette året».
Trumps MAGA er ikke en politikk å gjøre Amerika Great Again, men å tilpasse imperiet til en helt ny virkelighet. De simpelthen MÅ få vekk store kostnader for militære eventyr. De har ikke råd til å endeløse kriger, «beskytte» Europa eller kontrollere Midtøstens olje via sin koloniutpost Israel. Den ukrainske etterretningssjefen sa i en tale nylig, at uten dramatisk mer støtte, er krigen tapt i løpet av seks måneder. Nok en tapt krig.
Trump freser mot Kina og BRICS-landene fordi de våger å utvikle et alternativ til «den regelbaserte orden». Nå har USA fått en president som gir blaffen i kaudervelsk ny-tale om «demokrati og våre verdier»: – Gjør som jeg sier ellers..!
Dette har USA gjort mot sine ny-kolonier i mange ti-år. Landene særlig Latin-Amerika har vært vant til denne «regelbaserte orden» som består av uløselige gjeldsforpliktelser og der Verdensbanken og oligarkene tvinger frem tilbakebetalinger gjennom ytterligere privatisering og liberalisering av økonomien. Et evig gjeldsslaveri. Og når enkelte land forsøker å løsrive seg fra dette ny-koloniale slaveriet, kommer et kobbel av etterretningsbyråer og NGO-er og hjelper til med kupp. Eller, som Norge har vært med på, diverse tapte kriger, som i Irak, Afghanistan og Libya.
Som gammel radikaler er det så man nesten fryder seg ved å se den liberale eliten nå tennerskjærende vrir seg. De har to framtredende reaksjoner:
- Den ene er «vi må som best vi kan vise at vi er en lojale mot USA». (Stoltenberg er jo allerede en nær venn av Trump). Altså logre og fortelle at vi er snille og lydige.
- Den andre reaksjonen er – som det patetiske «grønne» i partiet Venstre – å søke tilflukt i EU og underlegge seg EU-kontroll over våre ressurser.
Mange europeiske land (Norge inkludert) ledes av folk som for lengst har mistet kontakten med realitetene. Tyskerne stengte sine atomreaktorer og lot USA ødelegge North Stream, og vil at Norge skal redde dem ut av en selvødeleggende energikrise! Den absurde norske kraftpolitikken må ses i dette perspektivet.
Ingen av disse strategiene vil gagne Norge. Av en enkelt grunn: Velstand, vekst og demokrati bygges kun ved å ha nasjonal kontroll over sine ressurser. Demokrati og folkesuverenitet kan ikke eksistere uten en slik nasjonal kontroll.
Norge var en koloni i et halvt årtusen. København og Stockholm bestemte nesten alt om handel og politikk. De fleste nordmenn var fattige leilendinger i generasjon etter generasjon. Dette endret seg rundt 1900 og framover, med en allianse mellom nasjonalt orienterte næringslivsledere, bonde- og arbeiderbevegelsen. Inspirert av den franske revolusjonen (frihet, likhet, broderskap) og den amerikanske revolusjonen (demokrati) vokste det nye Norge fram.
Helt sentralt i denne kampen var kontroll med vannkraft, fiskeri og mineraler. Og etter hvert petroleumsressursene. De siste årene har vært en glideflukt vekk fra slik nasjonal kontroll. Striden om tre angivelig uskyldige EU-direktiver handler om denne glideflukten.
NATO-landet Danmark opptrer nå som liten sau som sier til ulven, «Og jeg som trodde vi var venner!». «Vår nærmeste allierte» USA, opptrer nå mot sine «venner» som de og andre imperialistmakter har gjort i hundrevis av år. Det er faktisk slik de er. En ulv kan ikke noe for at den er ulv. Nå får vi smake egen medisin. Med en raskt framvoksende Kina og BRICS bites hestene i restene av det vestlige imperiet.
Norge har bilateralt tillatt 12 amerikanske baser (med Senterpartiet i spissen) med såkalt «omforente avtaler» som betyr at de er underlagt amerikansk jurisdiksjon. I den kjente Wesensteen sketsjen, Hos tannlegen, sier tannlegen «Volvo Sonett har seks forgassere!». Den stakkars pasienten sier; «Den har to, den har to!» men tannlegen svarer «boret går!!»
Selvsagt må Norge som alle andre land, bygge allianser og tilpasse seg verden. Men som «et fritt og udelelig rike». Med voksende formell kontroll fra Brussel på helt sentrale områder, og et USA med full militær kontroll, er vi på vei tilbake til vår koloniale status.
Towards a New Colonial Future?
The first days of this 2025 have shown that the world system is in a transitional period toward something entirely new. The Italian socialist Antonio Gramsci (1891–1937) once wrote from his prison cell (imprisoned in the 1930s by Mussolini):
“The crisis consists precisely in the fact that the old is dying and the new cannot be born; in this interregnum (the period in between, my note), a great variety of morbid symptoms appear.”
The difference between a crisis and an opportunity lies in how quickly you recognize and understand it. One has to embrace the reality even if we don’t like it. If you are blinded, it is hopeless. But if you notice changes yet interpret them through the logic of the past, (outdated mental models) it is equally hopeless.
This is precisely what is now critical for Norway.
The realpolitician, the recently deceased Henry Kissinger, once said that the U.S. has no friends, only interests. We, who have been anti-imperialists for most of our lives, have never had any illusions about the U.S. Empire, Russia, or the old colonial powers in Europe. The arithmetic of imperialism has always been to establish exchange relationships where resources flow from the economically poor but resource-rich South, to states, banks, and industries in the North.
However, the era when Western powers controlled the globe is now coming to an end. The last of the great Western empires, the U.S., has over the past 25 years accumulated a debt bubble unlike anything seen before. This year, interest payments alone have surpassed the U.S. military budget, even though the U.S. alone accounts for nearly half of the world’s military spending. They are overextended with endless wars and more than 800 military bases worldwide. The historian Niall Ferguson (of Stanford University, among others) writes:
“Any great power that spends more on debt servicing (interest payments on national debt) than on defense will not remain great for very long. This was true for Habsburg Spain, true for the Ancient Régime in France, true for the Ottoman Empire, true for the British Empire, and this law is about to be tested by the U.S. starting this year.”
President Trump’s MAGA is not a policy to make America great again but to try to adapt to a completely new reality. They simply can no longer afford endless wars and to “protect” Europe or control Middle Eastern through their colonial apartheid outpost, Israel. The Ukrainian intelligence chief recently stated in a speech that without dramatically increased support, the war will be lost within six months. Another lost war.
Trump snarls at China and the BRICS countries because they dare to develop an alternative to the “rules-based order.” Now, the U.S. has a president who couldn’t care less about the convoluted newspeak of “democracy and our values”: Do as I say, or else…!
This is what the U.S. has done to its neo-colonies for decades. Countries, particularly in Latin America, have grown accustomed to this “rules-based order,” which consists of unpayable debt obligations where the World Bank and oligarchs enforce repayments through further privatization and liberalization of the economy. An eternal debt slavery. And when certain countries try to break free from this neo-colonial bondage, a pack of intelligence agencies and NGOs steps in to assist. Or, as Norway has participated in, various lost wars, such as in Iraq, Afghanistan, and Libya.
As an old radical, it is almost gratifying to see the liberal elite now squirming in discomfort! They have two prominent reactions:
1. One is: “We must do our best to show that we are loyal to the U.S.” (Stoltenberg is already a close friend of Trump). In other words, wagging their tails and assuring that they are nice and obedient.
2. The other reaction—like the pathetic “greens” — is to seek refuge in the EU and submit to EU control over our resources.
Many European countries are led by people who have long lost touch with reality. The Germans shut down their nuclear reactors, allowed the U.S. to destroy Nord Stream, and now expect Norway to rescue them from a self-inflicted energy crisis! The absurd Norwegian energy policy must be seen in this context. None of these strategies will benefit Norway.
For one simple reason:
Prosperity, growth, and democracy can only be built by maintaining national control over one’s resources. Democracy and popular sovereignty cannot exist without such national control.
Norway was a colony for half a millennium. Copenhagen and Stockholm decided almost everything about trade, resources and governance. Most Norwegians were poor tenant farmers for generation after generation. This changed around 1900 and onward, when an alliance between nationally oriented business leaders, farmer movement, and the growing labor movement emerged. Inspired by the French Revolution (liberty, equality, fraternity) and the American Revolution (democracy), the New Norway grew.
Central to this struggle was control over the hydropower, fisheries, and minerals—and eventually petroleum resources. In recent years, there has been a steady drift away from such national control.
Trump threatens even a loyal NATO-member Denmark who now acts like a little sheep saying to the wolf, “And I thought we were friends!” “Our closest ally,” the U.S., now treats its “friends” as it and other imperialist powers have done for hundreds of years. That is simply how they are. A wolf cannot help being a wolf. Now we are getting a taste of our own medicine. With a rapidly rising China and BRICS, the remnants of the Western empire are being bitten back.
Norway has bilaterally allowed 12 American military bases under so-called “special agreements,” meaning they are subject to U.S. jurisdiction. In the famous Norwegian sketch, At the Dentist, the dentist says, “The Volvo Sonett has six carburetors!” The poor patient says, “No, it has two, it has two!” but the dentist replies, “The drill is going!!”
Of course, Norway, like all other countries, must build alliances and adapt to the world. But as “a free and indivisible kingdom.”(constitution). With growing formal control from Brussels over critical areas and a U.S. with full military control, we are on our way back to our colonial status.
