oss 150 kroner!
Hvis vi ser litt bredere på statsgjelden i USA, som øker i en voldsom fart, blir spørsmålet om hvor grensene går for denne økningen interessant. Særlig fordi USA finansierer både kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet og sin militærproduksjon med påfølgende kriger rundt om i verden med lånte penger.
Vi har en periode bak oss preget av at de private bankene styrte samfunnets finansiering, som strekker seg fra 1980-tallet til 2020, hvor de forskjellige formene for formueskapital har steget veldig i verdi. De viktigste formene for formueskapital er næringseiendom, boliger og eie av produksjonskapital, fortrinnsvis i aksjer. Etter 2020 har vestlig kapitalisme gått inn i en ny finansieringsmodell, der hvor de private bankene tidligere finansierte økning i formueskapital, gikk man over til en modell hvor staten subsidierer produksjonskapital.
For å gjennomføre slike subsidier må staten enten øke pengemengden i samfunnet, eller den må omdirigere pengestrømmene i samfunnet. Man forsøkte under pandemien en utstrakt pengetrykking, noe som ikke var helt vellykket fordi det ga et bidrag til inflasjonen som fulgte. Den foretrukne metoden i dag, er å omdirigere pengestrømmene i samfunnet. De pengestrømmene som tidligere har kommet formueskapitalen til gode, blir nå omdirigert i retning statlige låneopptak. Det kan derfor være interessant å se på hvordan denne omdirigeringen av pengestrømmene påvirker utviklingen av de tre hovedformene for formueskapital i USA.
Når det gjelder næringseiendom, er det markedet inne i en langsiktig krise som kommer til å forverres i årene som kommer. Se:
Når det gjelder boliger er markedet preget av det samme som det norske markedet. Inflasjon og økte renteomkostninger virker å ha tatt knekken på folks muligheter til å kjøpe boliger, og også på lønnsomheten i det å kjøpe bolig for utleie. Salget har falt ganske kraftig, mens rentebelastningen har økt, noe som framgår av grafene under:
Både næringseiendom og boliger ser derfor ut til å være i trøbbel. Hva da med aksjemarkedet. Foreløpig ser det ut til å ha klart seg, men blir aksjekursene det neste offeret for den amerikanske statens lånebehov. Jeg skrev for litt siden en artikkel hvor spørsmålet var om USA er i ferd med å miste kontroll over styringsrenta.
Problemet den amerikanske staten har, er at når de låner penger gjør de det som regel ved å selge statsobligasjoner (lånepapir). De har forskjellig varighet, noen har en måneds løpetid, andre har tretti års løpetid. De er avhengige av å ha en rente på disse lånene (statsobligasjonene), som gjør at det er noen som er interessert i kjøpe dem. Vanligvis tenker man at styringsrenta i et land fastsettes fritt av sentralbanken, avhengig av inflasjon osv., men i USA seiler nå den nødvendige renta for å få statlige lån opp som en viktig faktor som påvirker renta. Dette er det også i USA en økende bekymring for. Et eksempel kan være Arif Husain:
Arif Husain, Chief Investment Officer, Fixed Income, T. Rowe Price.
Arif Husain er sjef for Global Fixed Income og Chief Investment Officer (CIO) of the Fixed Income Division of T. Rowe Price.
T. Rowe Price er et ganske stort forvaltningsselskap i USA med 1,5 trillioner dollar i forvaltning.
Han mener at renta på 10 års statsobligasjoner vil stige i retning 5-6% i overskuelig framtid.
Dersom vi ser på dagens situasjon, er det historisk sett en helt ny situasjon i USA.
Siden midten av september har styringsrenta (blå linje) blitt satt ned med en prosent, mens renta på ti års statsobligasjoner (rød linje) har gått opp en prosent. Dette har ikke skjedd før i USA.
Dette representerer en omdirigering av kapitalstrømmene i USA. Dersom dette utvikler seg videre slik det ser ut nå, vil styringsrenta i USA forbli høy, men det vil også medføre at penger som i dag investeres i aksjer etter hvert vil søke seg mot statsobligasjoner. Den totale markedsverdien av de 500 største selskapene i USA på Standard & Poors noteringer ligger i underkant av 50 trillioner dollar (50.000 milliarder dollar, red.). Det er klart at et stigende statlig årlig lånebehov fra 2-3 trillioner dollar, gjennom noen år vil føre til drenering av penger fra formueskapital.
Dersom store penger går fra aksjemarkedet til statsobligasjoner, vil aksjekursene falle som følge av det. I hvilken grad slike fall i formueskapitalen demper suget etter mer statslån gjenstår å se. Problemet for den finansieringsmodellen kapitaleierne benytter i denne perioden, med statlig subsidiering av produksjonskapital er i ferd med å klarne. Pengestrømmene som tidligere i hovedsak gikk fra de private bankene til formueskapitalen, omdirigeres nå til statlige låneopptak for subsidiering av produksjonen i noen få sektorer hvor det finnes politisk støtte for subsidiering (militærproduksjon, det grønne skiftet). Denne omdirigeringen fører til at formueskapitalen ikke får tilført nok penger, hverken videre økning i verdi, eller for å holde eksisterende verdier oppe. Denne utviklingen har gått fort, i løpet av en femårsperiode. Fortsettelsen vil bli interessant, kanskje mer enn godt er.
