oss 150 kroner!
Styrtingen av Assad i Syria av israelsk/vestlig-støttede jihadister har satt i gang en utvikling som mest sannsynlig vil resultere i en storkrig i Midtøsten. Mens media feirer at «frihet» og «fred» har kommet til Syria, er realiteten at den regionale maktbalansen har løst seg opp. Tidligere allierte vil til slutt snu seg mot hverandre, nye partnerskap vil bli dannet, og kriger vil bli utkjempet for å gjenopprette en ny maktbalanse.
Det palestinske spørsmålet
Hovedkilden til konflikten er Israels avvisning av en palestinsk stat, og Israels påfølgende krav om å herske over mer enn 7 millioner palestinere. Israel avviser også å gi palestinere like rettigheter innenfor et Stor-Israel ettersom palestinerne utgjør omtrent halvparten av befolkningen, og det vil dermed undergrave grunnlaget for en jødisk etnostat. Dette etterlater bare to alternativer – apartheid eller etnisk rensing. Israel har forfulgt en kombinasjon av de to siden palestinere må leve under et annet sett med regler i et apartheidsystem, mens de gradvis blir skjøvet bort fra landet sitt. Etter 7. oktober 2023 la Israel til folkemord som metode for å løse det palestinske spørsmålet.
Når palestinerne motsetter seg okkupasjon, blir de stemplet som terrorister og legitimerer dermed apartheidpolitikk og etnisk rensing. Palestinsk terror forekommer, slik man tydelig så den 7. oktober 2023, selv om alle rettigheter til selvforsvar og motstand er kriminalisert. USA sikrer militær støtte og politisk dekning for den gradvise ødeleggelsen av Palestina.
Naboland som støtter palestinsk motstand er mål for regimeendring fra Israel og USA under dekke av å bekjempe terror og brutale regimer, fjerne masseødeleggelsesvåpen eller forsvare menneskerettigheter og demokrati. Hver motstandslomme i regionen kan elimineres separat hvis hovedaktørene forblir splittet. Netanyahu tillot bevisst styrkingen av Hamas for å splitte palestinerne i Gaza og på Vestbredden, noe som har forhindret etableringen av en felles palestinsk stat.
Syria har vært en sentral aktør i motstanden og den tidligere maktbalansen. Den gjenværende motstanden mot Israel har bestått av Iran, Syria, Libanon (Hizbollah) og Hamas. Syria er broen mellom Iran og dets allierte, og det har tatt imot russiske militærbaser.
USA opprettholder spenningen mellom de arabiske statene og Iran for å sikre at USAs sikkerhetsavhengighet og fiendtlighet overfor Iran prioriteres over solidaritet med palestinerne. Regjeringene i land som Tyrkia, Saudi-Arabia og Egypt uttrykker sympati for palestinerne og bruker et sterkt språk mot Israel for å berolige deres rasende offentlighet, selv om gjerningene deres ikke vil stemme overens med deres ord. Maktbalansen har nå brutt sammen.
Kaos etter ødeleggelsen av Syria
Nederlaget til Assad fjerner en viktig motstander av Israel. Likevel undergraver det også grunnlaget for solidariteten til anti-Assad-alliansen etter som Tyrkia, jihadister som Hayat Tahrir al-Sham (HTS), Israel og USA vil alle forsøke å dominere Syria etter Assad. Israel vil forsøke å erobre mer territorium, begrense HTS og begrense Tyrkias innflytelse. USA vil ønske å opprettholde sin kontroll over Syrias naturressurser som en kilde til inntekter og innflytelse, overbevise HTS om å akseptere kurderne, og å utvise Russland fra sine militærbaser i Syria. Tyrkia vil søke å hevde større innflytelse over Syria, skyve Israel tilbake fra syrisk territorium og eliminere eventuelle trusler fra syriske kurdere. HTS vil eliminere minoriteter og opposisjonen for å konsolidere makten i Syria, og deretter vil de sannsynligvis endre sin tilnærming til eksterne makter.
En ny maktbalanse vil sannsynligvis bli formet gjennom krig. Kurderne vil søke å opprettholde en viss autonomi, selv om HTS og Tyrkia sannsynligvis vil motvirke slike ambisjoner. Amerikanske og tyrkiske fullmektiger kjemper allerede mot hverandre, noe som kan komme ut av kontroll. Russland vil redusere sin tilstedeværelse ved sine militærbaser i Syria for å redusere risikoen for sine eiendeler, men vil likevel forhandle med de nye myndighetene i Damaskus for å bevare sine militærbaser. HTS har så langt ikke svart på angrepene fra Israel, selv om det felles hatet mot Iran og Hizbollah neppe vil være nok til å opprettholde partnerskapet på lang sikt.
Ødeleggelsen av et uavhengig Syria gjør det også mulig for Israel og USA å kutte Irans fysiske transportkorridor for å støtte Hizbollah og Hamas. Libanon kan nå kveles, og ødeleggelsen av Palestina vil fortsette med betydelig mindre motstand. Vil de arabiske regjeringene i regionen fortsatt være like lydige mot Washington etter at Irans innflytelse er blitt redusert?
Uten pålitelig støtte fra Hamas og Hizbollah vil Israel også være i en bedre posisjon til å angripe Iran. Umiddelbart etter kollapsen til Assads regjering, utnyttet Israel anledningen ved å ødelegge flertallet av Syrias luftvernsystemer og erobre store deler av syrisk territorium utenfor Golanhøydene. Israel planlegger sannsynligvis allerede et angrep på Iran gjennom syrisk territorium, og det vil være store anstrengelser for å trekke USA inn i en krig mot Iran. Vi kan vente flere falske og frenetiske historier i media om iransk aggresjon mot USA, og den israelske lobbyen vil kreve at USA deltar i et militært angrep på Iran. Med svekkelsen av Hamas og Hizbollah som viktige allierte, og stilt overfor et motvillig Israel, kan Iran føle seg tvunget til å skaffe seg en kjernefysisk avskrekking. En bredere ny kald krig, Irans partnerskap med Russland og Kina, Israels ekspansjonistiske impulser, raskt utviklende teknologier, Jemens økende selvsikkerhet, Erdogans svik, økende sinne om folkemordet i Palestina og andre usikre variabler vil gjøre det vanskelig å forutsi hva som vil skje i ukene som kommer. Den regionale maktbalansen har blitt forstyrret, og det er få fredelige veier til en ny status quo.
De kommende krigene og de narrative-drevne mediene
Vestlig propaganda presenterer konsekvent alle konflikter i verden som en kamp mellom liberalt demokrati og autoritarisme. Å forenkle og fordumme kompleksiteten i verdensbegivenheter til en konflikt mellom godt og ondt er effektivt for å produsere samtykke og renske ut dissens. Mediene forklarer imidlertid ikke hvorfor offentligheten skal feire at en terrorgruppe ledet av en tidligere al-Quaida-leder tok kontroll over Syria. Media sliter også med å forklare hvorfor Israel reagerer på «frigjøringen» av Syria ved å bombe dets militære evner og erobre dets territorium. Anstrengelsene for å hvitvaske HTS som moderate opprørere som omfavner mangfold vil sannsynligvis bli kortvarig ettersom minoriteter vil bli renset ut og den regionale situasjonen vil løse seg opp. Tausheten om og støtten til folkemordet i Palestina og ødeleggelsen av Libanon har allerede diskreditert de politisk-mediale elitene. Det er knapt noen utenfor media som tar Washington på alvor når de proklamerer at de presser på for en våpenhvile mens de leverer våpen. Når stabiliteten over hele Midtøsten kollapser, vil også tilliten til våre politikere og media fortsette sin raske nedgang.
Denne artikkelen ble publisert på engelsk på bloggen til Glenn Diesen.
Eventuelle svakheter eller feil i oversettelsen er utelukkende vårt ansvar.
