oss 150 kroner!
Det hellige fornybare imperiets fall.
Den økonomiske stagnasjonen i Europa som helhet har vært tydelig i noen år nå og i Tyskland har bølgen av alvorlige overskrifter tatt fart de siste ukene samtidig som koalisjonsregjeringa kollapset.
“Behind Germany’s Political Turmoil, a Stagnating Economy” — New York Times (17. desember).
“Germany Is Unraveling Just When Europe Needs It Most” – Bloomberg (15. desember).
“Europe’s Economic Apocalypse Is Now” – Politico (19. desember).
Hvis Europa – og dets økonomiske kraftsenter Tyskland – forblir på sin nåværende kurs, vil landets framtid, sier Politico, «bli som i Italia: et råtnende, om enn vakkert, gjeldstynget friluftsmuseum for amerikanske og kinesiske turister».
En gang snakket man om «det tyske miraklet», nå opplever vi det tyske marerittet. Og det blir verre herfra.
The Daily Sceptic skriver i artikkelen Germany’s Economic and Political Suicide:
Oppråtninga begynte med Energiewende-politikken for «energiovergangen» i 2010 og resulterte til slutt i resesjonen i den tyske økonomien de siste to årene. En resesjon er to påfølgende kvartaler med stagnasjon, men her har vi en vedvarende resejon. Et tegn på elendigheten er et tosifret antall bedriftskonkurser, skyhøye permitteringer da Bundesagentur für Arbeit sa at arbeidsledighetstallet for første gang på 10 år ved begynnelsen av 2025 kunne overstige tre millioner-grensen, og kronjuvelen av tysk industri, bilindustrien, kunngjør massive nedskjæringer.
I følge en fersk meningsmåling vurderer 40% av industribedriftene for tida å redusere produksjonen i Tyskland eller flytte den til utlandet på grunn av energisituasjonen. Blant industribedrifter med over 500 ansatte er det nå over halvparten som vurderer dette. Høye lønnskostnader, forårsaket av de utallige reguleringene i en hyperaktiv administrativ stat, og blant verdens høyeste energipriser forårsaket av Energiewende-dårskapen, har ført til Tysklands avindustrialisering.
Dunkelflaute
Dunkelflaute kalles den perioden om vinteren da det er mørkt og kaldt og lite vind, når etterspørselen etter strøm i Tyskland er på sitt høyeste. Disse periodene varer fra noen dager til flere uker, fordi vind- og solproduksjon noen ganger faller til mindre enn 20% av kapasiteten, og noen ganger ingenting. 12. desember i år var for eksempel tysk strømproduksjon fra vind- og solkraft tretti ganger lavere enn etterspørselen etter den.
Utfasingen av kjernekraft har gjort Tyskland ute av stand til å være sjølforsynt med energi, spesielt under Dunkelflaute. Landet importerer elektrisitet i massiv skala fra Norge, Frankrike, Danmark og Polen, og må bruke kull for å produsere elektrisitet. Tysklands massive import av elektrisitet fører også til kolossale økninger i strømprisene for naboene, noe vi absolutt merker i Norge.
Men på tross av denne ekstreme politikken har Tyskland fortsatt Europas største karbonfotavtrykk, nettopp fordi de fortsatt er avhengige av kull og brunkull. Hvilket «grønne skifte»?
Europe: The Fall of the Holy Renewable Empire
Det disse artiklene ikke tar opp er hvorfor Tyskland og resten av Europa følger en så sjølskadende politikk, og da kommer vi ikke unna spørsmålet Cui bono? – altså hvem tjener på det? Og svaret er: USA. Det er USA som er mest tjent med at deres europeiske vasaller ødelegger seg sjøl. Europeiske «ledere» er ikke noe annet enn marionetter for USA som lystrer det minste vink fra Washington – også når det åpenbart er i strid med deres egne nasjonale interesser.
