oss 150 kroner!
DET VA ITJ Æ SOM SKJØYT, SJØ! (16. oktober 1987)
Av og til, i små lykkelige øyeblikk, treffer man slike arbeidsformenn. Han tok imot lasset mitt på overtid, uten å mukke, slik at jeg slapp å vente i Namsos til neste morgen. Bare synd jeg ikke hadde ei halvflaske å gi ham, det hadde han fortjent.
Humøret var på topp da jeg sykla traileren mot Trondheim, byenes by. Air-condisjonert temperatur og ingen trekk, cowboyhatt mot lav kveldsol, Tom Waits og kvelden er ung i spilleren, rytmeneven i rattet og full hals:
"Will I see you tonight
on a down town train?"
Jeg runder en av de mange svingene på vei mot E 6, og får øye på to guttunger i venstre grøftekant. Høyrefoten blir automatisk noe lettere, og jeg har dem i øyekroken. En veit aldri med slike krabater.
Plutselig reiser den ene seg, og i samme sekund ser jeg klart for meg hva som vil skje. Han holder spretterten på strak arm, og sikter midt mellom øynene mine. Jeg drar instinktivt trykklufthornet i bånn og hever en advarende pekefinger mot ham:
-«Du våger ikke…»
I samme sekund smalt det i sideruta. Uten egentlig å tenke slo jeg på katastrofelysa, dro på håndbrekket og var ute på grusen før den atten tonn tunge semitraileren sto stille. Jeg fikk et glimt av hælene til smågutta der de forsvant, kanskje med femti meters forsprang. Det var få hus i området, så jeg fant fort ut hvor de måtte være.
-«Når en aldri er hjemme og får oppdratt sine egne unger, kan en jo prøve seg på andres«, tenkte jeg og skritta opp mot huset. Ved enden av oppgangen fikk jeg øye på den eldste. Åtte – ni år gammel, avventende, anspent, med spretterten i neven. Jeg prøvde meg med Clint Eastwood maska og gikk rett mot ham. Han sto. Slo ikke ned blikket. Modig gutt. Tretti meter. Tjuefem. Tjue.
-«Va det du som kjørt den svære trailern?» Den tynne barnestemmen skar i lufta.
Jeg nikka bekreftende og fortsatte i samme tempo. Femten meter. Han ropte, litt høyere:
-«Det va itj æ som skjøyt, sjø!«
Jeg stoppa andpusten rett foran ham:
-«Hvem var det da?«
-«Æææ-æ veijt itj«.
Han sto. Han var ingen angiver.
-«Jeg skal tale med kameraten din, jeg skal ikke gjøre ham noe, men hvis han ikke kommer straks vil jeg si det til foreldrene deres. Kommer han nå kan vi holde dem utenfor«.»».
Gutten vrei raskt på hode:
-«Kom fram Hans, han ska itj gjørra dæ no«.
Sekundet etter dukka et lyshåra hode opp bak kjellerlemmen fem meter borte. Pjokken kommer modig fram, seks – sju år kan han være. Også han med sprettert i neven. Gravalvorlig.
-«Va det du som kjørt trailern?«
Jeg har problemer med å holde maska. For noen flotte guttunger. Rolig prøver jeg å forklare hva som kunne skjedd hvis jeg hadde hatt sidevinduet åpent, og det for eksempel hadde kommet en bil imot. Sa de kunne skyte på blink, på hva som helst med ertene sine, men aldri på biler i fart. Aldri har jeg hatt mer oppmerksomme lyttere til noe jeg har sagt. Store runde øyne, åpne munner og nikkende hoder. Til sist gav vi hverandre neven på at saken var opp og avgjort ei gang for alle.
Da jeg starta opp igjen så jeg i sidespeilen to vinkende smågutter med hver sin sprettert.
"Stripene på highwayen
hadde en dypere og vakrere glans
da jeg spant inn i solnedgangen..."
De tre siste linjene er stjålet fra sangen Giddy-up go av Red Sovine og Tommy Hill
