oss 150 kroner!
Det er ikke sjelden i disse dager at vi leser i aviser og på sosiale medier om bønder som gir seg. Vi ser bilder av bønder foran Norturabilen som sender det siste lasset med dyr til slakt. Gårdsbruk som blir lagt ned, hus som blir stående tomme og bygder som avfolkes.
Overskrifta mi var en kommentar på en slik sak på sosiale medier her om dagen, og ja, vi må si takk for innsatsen og takk for maten. Jeg forstår dere også og takker for innsatsen, og ikke det sørgelig at dere gir dere, for vi har så utrolig bruk for dere.
På tross av fine ord og lovnader om økt matproduksjon i landet vårt er det ikke politisk vilje til å snu denne utviklinga. En kan lure på hva våre ansvarlige politikere mener vi skal leve av i framtida når de ikke legger til rette for at det skal kunne gå an å leve av å være gårdbruker.
Her fra en sak fra TV2 nyheter:
Fjøset skal tømmes. Flere hundre år med gårdsdrift i slekta er over. Han har vurdert dette lenge, og han innrømmer at han kjenner på det nå som dagen er her.
– Det er jo trist, men nå har jeg egentlig innfunnet meg med at det er det beste for meg selv, sier Vegard Vigdenes til TV 2.
– Jeg elsker jobben, men det er ikke verdt det. Jeg vil ikke at ungene mine skal drive med dette, så da er det ganske enkelt.
– Hvorfor?
– Det så mye jobb, og så lenge det opereres med så mye uærlighet fra regjeringen så får de finne noen andre til å produsere maten.
https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/vil-ikke-at-ungene-mine-skal-drive-med-dette/17057132
En bonde er ikke som andre næringsdrivende, hva de kan produsere og hva de får betalt for det de produserer blir i hovedsak bestemt gjennom kvoter, reguleringer og jordbruksforhandlingene.
Det kommer rett som det er nye krav og pålegg fra statlig hold (og EU) i tillegg som bøndene må forholde seg til, kostnadene for å oppfylle disse kravene blir ikke kompensert når kravene iverksettes og blir i svært liten grad kompensert gjennom jordbruksforhandlingene.
Det er viktig å forstå de økonomiske vilkårene bøndene driver under, uten å forstå dette og legge de rette tallene til grunn, blir det å sette mål på produksjonsøkning bare tomt prat. Det er derfor vi i Norsk Bonde- og Småbrukarlag hele tida snakker om ÆRLIGE TALL.
Et eksempel er kravet om løsdriftsfjøs, i 2004 vedtok Stortinget at norske mjølke- og ammekubruk skulle legge om fra fjøs med båsdrift til løsdrift. Kravet skulle tre i kraft fra 2024. I 2016 ble kravet heldigvis utsatt til 2034.
I 2021 var det rundt 60% av landets mjølkeprodusenter som fortsatt hadde båsfjøs. Disse har i gjennomsnitt 18 kyr, mens de som har bygd om til løsdrift har 41 kyr. NIBIO anslo at 4500 bruk fortsatt drev i båsfjøs.
(Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) forsker og leverer kunnskap om mat- og planteproduksjon, miljø, kart, arealbruk, genressurser, skog, foretaks-, nærings- og samfunnsøkonomi.)
Kalkyler fra NIBIO viser et samlet investeringsbehov på mellom 18 og 23 milliarder for å imøtekomme løsdriftskravet. Det er ikke lønnsomt å bygge nytt fjøs til bruk med færre enn 30 årskyr. Ei slik investering vil ikke lønne seg, så bruk som ikke kan utvide drifta kan ikke gjøre denne investeringa.
https://www.nibio.no/nyheter/fra-basfjos-til-lausdrift-kva-vil-det-koste
Mange små- og mellomstore bruk har ikke jord og tilgjengelige ressurser for å kunne utvide driften for å oppfylle løsdriftskravet. Særlig i områder med bratte teiger, langs fjorder og fjell, er driftsgrunnlaget kun tilpasset mindre enheter. Dersom løsdriftskravet opprettholdes fra 2034, vil det føre til store nedleggelser av små- og mellomstore gårdsbruk. Ønsker vi lys i alle hus, bønder i distriktene så må også regelverket tilpasses de forutsetninger som er i det norske ressursgrunnlaget.
Fra 2025 trer det i kraft en ny gjødselsforskrift, her er det mange nye regler for bruk og lagring av husdyrgjødsel. Arbeidet med denne forskriften har pågått lenge og det har vært en dragkamp mellom Landbruks- og matdepartementet på den ene siden og Klima- og miljødepartementet på den andre.
På grunn av kanaliseringspolitikken i landbruket er det gjødselsubalanse i deler av landet. Enkelt forklart er kanaliseringspolitikken at bønder på Østlandet produserer korn, som sendes til andre deler av landet, hvor kornet gis til melkekyr, griser og andre husdyr, før melk og kjøtt transporteres tilbake til Østlandet.
Denne kanaliseringspolitikken gir høy husdyrtetthet i noen områder og dermed stor tilgang til husdyrgjødsel, og i andre deler av landet er det knapt husdyrgjødsel å oppdrive.
Så noen steder må gjødsel lagres, da når og hvor mye som kan spres kommer det nye regler om ellers må gjødsel fraktes rundt i Norge. Er løsninga kanskje å stimulere til både plante/korn produksjon og husdyr over hele landet. Et slikt landbruk er det ofte de mindre familiedrevne gårdene og småbrukere som driver. En slik produksjon passer best i mange deler av Norge, og er sjølsagt er fornuftig i et sjølforsyningsperpektiv også.
Landbruksdepartementet jobber nå med å vurdere høringsinnspell slik at regelverk kan ta til å gjelde fra årsskiftet. Vi får håpe at innspillene fra bøndene blir hørt på og tatt med, og at kostnadene til denne omlegginga blir kompensert.
Dette er bare to av nye krav som blir pålagt bøndene og de koster. En bonde må investere enten i form av egenkapital eller ved låneopptak, en må kunne forvente at slike investeringer gir noe avkastning over tid, erfaringer bønder har gjort seg er at investeringer ikke lønner seg og at det hadde vært bedre og mer lønnsomt reint økonomisk å investere i nesten alt annet enn gårdsdrift.
De innsatsmidler en bonde trenger for å drive er svært variable i pris og dette påvirker bondens økonomi. I tillegg er været hele tida et usikkerhetsmoment, avlingsskade eller redusert avling kan oppstå når som helst, været kan ingen spå. Bønder mister beiteland på grunn av ulike inngrep i naturen og rovdyrangrep skjer stadig.
Alt dette påvirker bondens økonomi – men prisen på kjøtt, melk, egg, poteter mm er fastsatt. Det eneste bonden kan gjøre er å tære på egenkapitalen og ta ut mindre i lønn, noe som innafor jordbruket kalles vederlag for arbeidsinnsats.
Det er ikke engang enighet om hva bønder tjener; i 2022 kom Gryttenutvalget fram til at bondens gjennomsnittsinntekt var 212.000 kroner. (NOU 2022:14)
Her kan du lese hva Norsk Bonde- og Småbrukarlag har skrevet om hvordan det i jordbruksavtalen 2022 ble avtalt ei lønnsøkning for bønder som i praksis blei 15.000 kr mindre enn fremforhandlet.
Det er viktig å få fram riktige tall og bli enige om dem, det er en forutsetning for å kunne få til ei økning av matproduksjonen i landet vårt, det er derfor vi i Norsk Bonde- og Småbrukarlag «maser» om ÆRLIGE TALL.
Økt sjølforsyning er viktig for alle i hele Norge, det har også Totalberedskapskommisjonen skrevet i sin utredning som kom i 2023.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-17/id2982767
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at vi har hatt en nedgang på 6165 gårdsbruk de siste ti årene.
Det var 37.682 gårdsbruk i Norge i 2022. Det er rundt 397 færre enn året før og tilsvarer en nedgang på én prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Det er en ønsket utvikling at vi skal bli færre og større bruk, sier Bjørn Egil Flø, som er bygdesosiolog i Nibio, til Nationen i dette intervjuet.
Ideen har vært at økt produktivitet og volum i produksjonen skulle føre til økt inntekt for bonden. Men slik har det ikke gått.
Bøndene har erfart at uansett hvor produktive de blir, blir ikke livene deres bedre. Bonden får mindre betalt for kiloproduktet jo mer effektiv en er, sier Flø.
https://www.nationen.no/over-6000-garder-nedlagt-det-siste-tiaret/s/5-148-520673
Det er sjølsagt noen bønder som overlever innafor dette systemet som det myndighetene og politikerne legger opp til, det er de aller største, de som leier eller kjøper opp jorda til de som har gitt opp, de som driver stort og ensidig, kjøp av kraftfor er billigere enn å la dyra få sjøldyrka dyrke grovfôr og gå på beite.
https://www.nationen.no/oyvind-molde-nesjan-hvem-nyter-godt-av-billig-kraftf-r/o/5-148-643512
Men er det et slikt landbruk vi vil ha, gir det lys i husa og folk i distriktene?
Sjøl om regjeringa har hatt som mål å øke sjølforsyninga til 50% og få bondens inntekt opp på nivå med resten av samfunnet innen 2027 ser vi at nedlegginga fortsetter og bønder gir opp.
Årets Jordbruksoppgjøret fikk flertall i Stortinget den 21. juni. Men et forslag fra SV, Rødt, MDG og KrF om en omkamp på tallgrunnlaget for jordbruksoppgjøret fikk også flertall, og dermed må regjeringa komme tilbake til Stortinget innen februar 2025 med egen sak med forslag til prinsipper for beregning av inntekt i jordbruket og sammenligning med andre grupper.
Vi skreiv om dette i juni i denne artikkelen:
Det haster – vi får håpe vi får et bedre tallgrunnlag for beregninga av bondens inntekt på plass i god tid før neste Jordbruksoppgjør slik at vi slipper flere nedleggelser. Men enn så lenge: Takk for innsatsen – og takk for maten, vi får håpe det ikke må det gå så langt at vi må skaffe oss beredskapslagre for mer enn 7 dager eller kan vi håpe på ærlige tall og et bedre grunnlag før jordbruksforhandlingene i 2024.
Står vi sammen alle vi som lever av mat – klarer vi kanskje å få det til.
