oss 150 kroner!
Sangen om Olav Tryggvason 5
November 2024.
Det tidlige Rus’ var stort og mangfoldig. Det besto av flere forskjellige biotoper og habitater bestemt av hav og elver, skog og steppe. Noen av folkene var vant til sjø og elv, fangst og fiske, korn, tømmer, skog og jakt. Det gjaldt, for å nevne de viktigste, slavere, finner, baltere og varjager, som dominerte i nord og vest. Men gjennom området går en vegetabilsk grense skrått ned mot høyre. Det går en skoggrense fra de balkanske Karpatene og øst- og sørøstover langs Svartehavskysten, Kaukasus’ nordhellinger og rundt Kaspihavet. Sør for denne grensen strekker de uendelige steppene seg, helt til Kina.
Steppen var livsgrunnlaget for nomadiske rytterfolk som fulgte sine buskaper etter beite. Motsetningen mellom etterhvert fastboende europeere og eldre asiatiske nomadekulturer var noe av sprengkraften i Europas tidlige historie, merkbar gjennom hele antikken og frem til og med Det mongolske åket i russisk senmiddelalder. Den var den motsetningen som i tidens fylde sprengte Rus’.
De tidlige skandinaviske herskerne i det enorme handelsområdet øst av Finskebukta, som strakk seg fra Østersjøen mot Kaspihavet, Svartehavet og Middelhavet, og som utviklet seg til dagens Russland, var følgende:
Rurik (862-879),
Helge (Oleg 879-912),
Ingvar (Igor, sønn av Rurik 912-945),
Helga (Olga, Ingvars enke 945-960),
Svjatoslav (sønn av Ingvar 960-972),
Kong Valdemar (Vladimir I den Hellige, den Store 972-1015).
Jarleif (Jaroslav den Vise (1015-1054)
Før vi tar fatt på Vladimir, sagaens kong Valdemar, sønn av Helga den Hellige, først noen ord om etterkommerne til hans far Svjatoslav, den første hersker uten et parallelt norrønt navn, som hersket fra 960 til 972.
Svjatoslav hadde tre sønner med tre forskjellige mødre, og plasserte dem på nordisk vis som lokale fyrster: Vladimir i Novgorod, Jaropolk i Kiev og Oleg i Iskorosten vest av Kiev i derevljanernes land. Jaropolk rettet allerede i 977 et vellykket, og for bror Oleg fatalt, felttog mot derevljanerne, på råd fra farens gamle feltherre Sveinaldr. Jaropolk vant og overtok derevljanernes land og byen Iskorosten, men skal ha sørget over tapet av broren Oleg, et tap han bebreidet sin rådgiver Sveinaldr.
Etter dette vendte Jaropolk seg mot nord, mot Novgorod, mot sin neste bror Vladimir, nå med overvekten av farsarven fra hele rikets sørlige del, fra begge sider av Dnjepr. Vladimir øynet et forestående tap og gikk med hær og skip i landflyktighet over Østersjøen, til sin slektning Håkon Jarl på Lade (formelt norsk riksforstander for kong Knut den Mektige 970-995), hvor han ble i et par år. Håkon Jarl ga Vladimir en overstrømmende mottakelse, som brødre det kan seg søma, utstyrte ham rikelig med skip og hærmenn, og lot den rike gjesten verve fritt i Skandinavia. Jaropolk innsatte imens en lojal styresmann i Novgorod og vendte tilbake til Kiev.
Med denne forsterkede hæren av varjager og lokale finner, slavere og baltere inntok Vladimir Novgorod igjen, rundt 980, og sendte Jaropolks guvernør tilbake til sin herre i Kiev med det bud at Vladimir skulle komme og ta ham. Men først hadde han et annet slag å slå. I Polotsk (en varjagisk provins i dagens Hviterussland) hersket Ragnvald (et mulig medlem av Ynglinge-ætten fra Uppsala, Hårfagres slekt) som var kommet «over havet» med sin datter, den stolte Ragnhild, vidgjeten for sin skjønnhet og bortlovet til Jaropolk i Kiev. Henne ville Vladimir ha.
Men Ragnhild stilet høyere og ville heller ha Jaropolk i Kiev, som foreløpig syntes å ha bedre utsikter til å vinne makten i Rus’. Vladimir fikk derfor et arrogant avslag på frieriet. Hun ville ikke trekke tøflene av på sønnen til en slavinne, sa hun, en nedlatende henvisning til Vladimirs kjødelige, men lavbyrdige mor Malusja, en av Svjatopols mange konkubiner, som også behersket spådom og andre svartekunster.
Av interesse eller i raseri tok Vladimir en brutal hevn. Han rustet til krig fra Novgorod mot Polotsk, omringet Ragnvalds festning og drepte alle han kom over, inkludert Ragnvald og hans to sønner. I hele hirdens påsyn «hadde han seg» med den stolte Ragnhild, som pent måtte gifte seg med ham og som etterhvert fødte ham seks barn. Vanlig norrøn praksis: «Хочется, не хочется, терпи, моя красавится. Изполнять надо». Russisk ordtak, her sitert etter Vladimir Putin, som under en pressekonferanse 08.02.2022 bebreidet Ukrainas president Zelenskij for ikke å ville godta eller oppfylle et eneste ett av den omforente Minsk II-avtalens 13 punkter fra 2015: «Hold ut, jenta mi, du må til pers, enten du vil eller ei».
Men etter Ragnhild i Polotsk var det Jaropolk som måtte til pers. Vladimir fôr mot Kiev med en overlegen styrke, vel samme år, langs de samme elveløp. Jaropolk flyktet til byen Rodna på den tverrgående elven Ros, rett sør for dagens Vest-Ukraina, hvor han av en forræder, Blud, ble lokket i et bakhold og drept på nedrig vis, under påskudd av at det var ham som begynte broderkrigen da han gikk mot Novgorod og drev broren av landet.
Vladimir var nå enehersker over alt land og alle folk i riket, fra Novgororod i nord til nedre Dnjepr sør for Kiev, fra steppen i sørøst til Balkan i vest. Han etablerte seg som storfyrste av Kiev, heretter hovedstad i Rus’. Men handelen med kalifatet over Volga var gått tapt etter at faren Svjatoslav hadde nøytralisert den buffersonen som khazarene utgjorde, ettersom stadig nye nomadiske steppefolk presset på østfra i deres sted (avarer, bulgarer, petsjeneger, kumaner (polovetser) og til slutt mongoler og tatarer). Litteraturen om nomadefolkene fra øst og lokasjonen til de mange slaviske og asiatiske folkene i Europa er mangfoldig og forvirrende. Jeg støtter meg til Platonov (1917).
Her gir jeg ordet til historiker Bjørn Nistad:
«I likhet med sine forfedre brukte Vladimir sine første år som storfyrste til å konsolidere sin makt og å utvide riket. Han underla seg slaviske, finske og baltiske stammer, og han erobret også området som i dag utgjør Vest-Ukraina. Resultatet var at han kom til å herske over et rike som strakte seg fra dagens Ukraina til Baltikum, og som med sine 800.000 kvadratkilometer var det største i Europa. Han kriget mot Volgabulgarerne, og for å holde petsjenegene ute, bygget han et omfattende fortifikasjonssystem sør for Kiev. For å styre riket plasserte han sine sønner i de viktigste byene» (Nistad 2017).
Av religiøs overbevisning eller i et fåfengt forsøk på å forene folkemeningen, slo den unge Vladimir drabelige slag for den norrøne avgudsdyrkelsen. Han reiste trestøtter på høyden utenfor Kiev (nå midt i byen) og rundt i riket, av Æsene i deres slaviske gestaltning, der «Perun» hadde rollen som Tor med hammeren. Men Vladimir var ikke mer fanatisk enn at han, mens det ennå var liv i handelen på kalifatet i Bagdad, lot oppføre en moské i Kiev, til trøst og vederkvegelse for islamske handelsreisende.
I likhet med andre vikingehøvdinger praktiserte Vladimir flerkoneri. Han var ikke bare gift med Ragnhild fra Polotsk, som fødte ham seks barn, og med Allógia i Holmgard, som ble så glad i Olav i første bolken av denne soga. Vladimir hadde minst fem lovformelige hustruer og dertil over åtte hundre konkubiner i rikets byer, og han var besvogret i flere europeiske land. Han oppførte seg omtrent som Harald Hårfagre, felles stamfar for de fleste av oss i dag, langt, langt tilbake i tid, og kanskje av samme grunn. Vladimir etterlot seg 12 arveberettigede sønner, alle potensielt illevarslende kongsemner. Norrøn praksis.
Vladimir, som skulle kristne Russland på Krim i 988, var i sin ungdom en vill krabat. «Det første han gjorde etter seiren over broren, var å skaffe seg et utall kvinner .. Han var utrettelig i hor og lot føre til seg gifte kvinner, samtidig som han skjendet unge jomfruer», skriver munken Nestor» (Tjønn 2015, side 62, Nestor år 980 vår tid). Munken var ikke bare historiker, men også hagiograf. Han har kanskje svertet den hedenske Vladimir litt, for bedre å fremheve ham som helgen etter dåpen. Men hvem vet? «Han var like mye av en skjørtejeger som kong Salomo», skriver Nestor, «som hadde 700 hustruer og 300 elskerinner» [min oversettelse]. Thietmar av Merseburg beskriver Vladimir som en fornicator immensus et crudelis (Odden 2008).
Rus’ var nå, med sin størrelse, sin handelsdominans og militære styrke, en fremtredende faktor i et Europa der kristendommen, med dens universelle moral og dens folkelige appell, var i fremgang på alle fronter nord for det antikke kjerneområdet rundt Middelhavet (England, Nord-Tyskland, Skandinavia, Pommern, Baltikum, Rus’). For tidens herskere, nasjonsbyggere og intellektuelle syntes det etterhvert klart at kristendommen var progressiv. For Vladimir må det også ha vært klart, med islams ekspansjon, at kalifatet i Bagdad og dermed Asia var tapt som en sentral handelspartner, så han måtte satse sin handel og sin vandel på Vest-Europa over Nordsjøen og på Øst-Romerriket i Middelhavet, dets hovedstad Konstantinopel og på østkirkens Bysants.
Vladimir vaklet mellom å nedkjempe Konstantinopel eller å alliere seg med riket. Han truet med det første, i det han okkuperte den greske handelsutposten Korssundnes på Krim, (gresk Χερσόνησος, russisk Херсонес, moderne norsk Khersones) men falt ned på det andre, i et anfall av statecraft (et nyttig statsvitenskapelig begrep som savnes på norsk, vagt beslektet med smart realpolitikk).
Merk at denne ordforklaringen (Korssundnes) er min egen folkeetymologiske idé. Korssund (Корсунь i russisk translitterasjon fra norrønt) ligger faktisk på et nes, betegnelsen oppsto antakelig etter kristningen, for Vladimir lot nemlig bygge en vielseskirke der, utvilsomt kronet med et stort kors. Det eneste som mangler i geografien her, er et sund.
For å minne om at folkeetymologi er en riskosport, føyer jeg med liten skrift til at den greske kolonien Khersones på Krim ble opprettet 600 år før vår tidsregning. Navnet kommer av χέρσος (tørt land, fastland) og νῆσος (øy), hvilket gir land-øy, dvs. «halvøy», antakelig Krim-halvøya. Varjagene prøvde å si χερσόνησος så godt de kunne, og slaverne oppfattet lydene som Korssundnes.
Med et geopolitisk sjakktrekk lot Vladimir seg døpe. Han innførte i 988 kristendommen i Rus’ fra Khersones på Krim, den greske byen han beleiret og okkuperte det året, ruinbyen som fortsatt ligger ved Sevastopol sørvest på halvøya Krim, og som er ferdigrestaurert av Putin nå i sommer (2024). Kristningen av Rus’ foregikk ikke fredelig. I nord hos den overveiende skandinaviske overklassen i Novgorod fikk han god hjelp av sin hærfører Putjaga, som kristnet «ved sverd», og av sin onkel Dobrynjin, stattholder i provinsen, som kristnet «ved ild». Omstendighetene rundt Vladimirs dåp er uklar, men hensikten lar seg rekonstruere.
Konstantinopel var presset på andre (arabiske) fronter og trengte Vladimirs samarbeid (militært og handelsmessig) både i form av en dynastisk mesallianse med keiserens søster – Vesle Vakre Anna Porfyrogennete [Πορφυρογέννητη] – og en freds- og handelsavtale. Betingelsen for ekteskapet og handelsavtalen var at Vladimir lot seg døpe, og det skulle skje i Khersones som et vilkår for å tilbakelevere byen til Romerriket. Prinsessen bar seg ille, men måtte til pers.
Både Rus’ og Øst-Romerriket skulle gå til grunne bare noen få hundreår senere, men Vladimirs dåp på Krim i 988 beseglet antakelig Russlands åndelige og materielle skjebne i tusen år, frem til vår tid, som kristendommens østligste utpost og en buffer mot katolisismen fra Polen i vest. Den ene viktigste enkeltforutsetning for det som skjer i dag, er nemlig det som hendte i går. Derfor er det nyttig å la skolen undervise i historie, og fatalt å la det være.
Igjen gir jeg ordet til Bjørn Nistad:
«Resultatet av Vladimirs overgang til kristendommen var at det ble utnevnt en metropolitt med sete i Kiev og underlagt patriarken av Konstantinopel, og at et stort antall prester og misjonærer kom til Rus fra Bysants. Kievriket og den østslaviske verden kom dermed til å tilhøre den østlige kristenhet, i likhet med diverse balkanfolk og kristne menigheter i Midøsten. Den kristne lære ble forkynt på slavisk, og deler av Bibelen, annen religiøs litteratur og verdslig bysantinsk litteratur ble oversatt til kirkeslavisk .. Dette skriftspråket hadde slavernes apostler Kyrillos og Methodios utviklet da de omkring 860 ble utsendt av keiseren i Konstantinopel for å kristne befolkningen i Stor-Mähren [grovt regnet Tsjekkia, Slovakia og Ungarn]. Det betød at befolkningen i Rus, i motsetning til menneskene i det katolske Vest- og Sentral-Europa som fikk Guds ord forkynt på latin, forsto hva prestene sa. Trolig gjorde dette at kristentroen på en helt annen måte preget menneskene Kiev-riket enn folkene i Vest-Europa. Men det betød samtidig at de ble avskåret fra kontakt med det katolske [Europa] og fra antikkens litteratur og tenkning .. [Hans] langvarige og stabile styre og ikke minst innføringen av kristendommen gjør at storfyrst Vladimir har gått inn i historien som Vladimir den store» (Nistad 2017, side 26).
Om Vladimirs etterfølger Jarizleif/Jarleif, eller Jaroslav den Vise, handler en senere bolk av denne «Soga om Olav Tryggvason» på steigan.no
Fortsettelse neste nummer!
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er nummer fem i en serie på ni.
Den neste artikkelen kommer i morgen.
