oss 150 kroner!
Sangen om Olav Tryggvason 2
Etter Snorre Sturlason «Soga om Olav Tryggvason» og andre soger.
Gjenfortalt og tildiktet av
November 2024
Sigrid Storråde var en hård nøtt. Etter å ha gitt Olav Tryggvason avskjed på grått papir, ble hun gift med svenske kong Erik Seiersæl (far til Olof Skötekonung) og med Svein Tjugeskjegg (far til kong Knut den Mektige). Men Sigrid var plaget av friere. Etter Tryggvason ankom Harald Grenske (far til Olav den Hellige) og samme dag Vissevald fra Gardarike (Vsevolod, sønn av kong Valdemar) i samme ærend, men med enda verre resultat. Sigrid tilbød dem en tur i badstuen for å varme seg. Og varmt ble det. For badstuen satte hun i brann for å avskrekke friere fra å komme rekende med frierier. Norrøn praksis.
«Olav Tryggvason var all denne tida i Gardarike, og vart utifra æra av Valdemar og elska av dronninga. Valdemar satte han til hovding over den hæren som han sendte ut til å verje landet. Olav heldt nokre slag der, og han greidde godt hærstyringa. Han heldt ein stor flokk hærmenn sjølv òg, på sin eigen kostnad av det kongen gav han. Olav var raust mot mennene sine, og dette vart han vennsæl av» (Snorre 1979, side 143).
Etter flere gode år i Gardarike gikk det som ofte går når en utlending oppnår rikdom og ære, at noen ble misunnelige over Olavs gunst hos kongen og ikke minst hos dronningen. De advarte kongen og sa: En slik mann, hvis han vender seg mot deg med sin kraft, rikdom og så godt likt som han er, kan han være farlig for deg – «og vi vet jo ikke egentlig hva de bestandig skravler om, Olav og dronninga». Kong Valdemar lot seg påvirke av slik tale, og forholdet til Olav kjølnet. Da Olav merket det, søkte han råd hos dronningen, som hadde like stor hær som kongen, og fortalte at han helst ville reise tilbake til Norge, hvor ætten hans tidligere hadde styrt landet (Halvdan Svarte, Hårfagre, Blodøks og Håkon den Gode). Dronningen ønsket ham alt vel, og la til at han alltid ville nyte stort ry hvor enn i verden han befant seg.
Olav utrustet en stor flåte og fôr vest over Østersjøen. Skipene hans bar skjold på bordgangene, de seilte raskt og utnyttet vinden godt. Flåten nådde først Borgundarholm (Bornholm), hvor folket bød ham strid. Olav gikk seirende ut av slaget og sikret seg mye gods og hærfang. Men så det reiste det seg en storm med svært høy sjø, så Olavs flåte måtte dra videre sørover mot Vendland (Pommern, ved dagens Stettin i Polen, nær Jomsvikingens sete Jomsborg). Flåten fant en god havn og fôr med fred.
I Vendland het kongen Burislav [det fremtidige Polens antatte opphavsmann]. Fylkene i landet var styrt av hans tre døtre Geira (gift med Olav Tryggvason), Gunnhild (gift med Danekongen Svein Tjugeskjegg og mor til Knut den Mektige) og Astrid (gift med Jomsvikingenes fører Sigvalde Jarl). Geira var en vakker ung enke, og hadde en trofast rådgiver i landsstyret som het Diksin. Da det spurtes en dag at en ukjent flåte hadde landet ved kysten hennes og fôr med fred, og at den var styrt av en grepa kar både av ætt og oppsyn, bød hun flåten legge seg til for vinteren, ettersom det led mot høst med stormer og uvær. Diksin meldte til Olav at dronningen tilbød vennskap og husvære.
«Olav tok imot dette tilbodet, og fôr om vinteren til dronning Geira. Dei syntes oversleg godt om kvarandre, så Olav fridde til dronning Geira, og det vart avgjort at Olav fekk Geira same vinteren. Så tok han styringa over riket med henne .. Han fôr om vinteren til dei bygdene der i Vendland som før hadde lege under dronning Geira, men som no hadde drege seg unna all lydnad og skatt. Der herja Olav og drap mykje folk, brende for somme og tok mykje gods, og la desse rika under seg» (Snorre 1979, sd. 144-45).
På våren dro Olav på hærferd til Skåne. Folket reiste seg til strid, men Olav vant og tok mye hærfang. Deretter dro han øst til Gotland og tok et handelsskip fra noen jemtlendinger. De verget seg, men Olav ryddet skipet og tok alt godset. Det tredje slaget holdt han på Gotland, og der fikk han også mye hærfang.
Livet med Geira i Vendland var lykkelig, men etter tre år ble Geira syk og døde. Olav sørget dypt over tapet av Geira. Han ville etter tre gode år ikke lengre bo i Vendland, så han rustet til hærferd. Han herjet i mange land og overalt vant han seier.
« .. først i Frisland og sidan i Saksland [her antakelig Slesvig] og like til Flandern. Sidan styrte Olav Tryggvason til England og herja rundt om i landet. Han segla like til Nordimbraland [Northumberland] og herja der, og derifrå styrte han nord til Skottland og herja rundt om. Så segla han til Suderøyane [Hebridene] og heldt nokre slag. Sidan fôr han sør til Man og slost der, og han herja mange stader omkring i Irland òg. Etter dette styrte han til Bretland [Wales, Cornwall og Bretagne] og herja vidt og breitt der, og likeeins der ein kallar Kumraland [Cumberland, helt nordvest i England]. Derifrå segla han til Valland og herja [her antakelig Bretagne], og så fôr han austetter og etla seg til England. Da kom han til nokre øyar, som heiter Syllingane [Scilly Iles], ute i havet vest for England [i.e. vest av Cornwall]. Olav Tryggvason var fire år på denne hærferda, frå han fôr fra Vendland til han kom til Syllingane» (Snorre 1979, side 149/150).
Olav lot seg døpe etter et skjebnsvangert møte med en sannsiger i Nordimbraland, som spådde ham en stor fremtid som kristen konge i eget land. Han ble angivelig opplært i kristendom av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester.
På denne tiden (993-995) var Håkon Ladejarl stattholder for Daneveldet i Norge. Håkon den Gode Adelsteinsfostre (933-960) hadde overlatt styret til sin nevø Harald Gråfell (960-970) etter slaget ved Fitjar, der Håkon fikk banesår. Det er visst uklart hvordan Håkon Haraldson fikk tilnavnet «den gode». Harald Hårfagre var en sterk, men upopulær konge. Han tok nemlig odelen fra bøndene og gjorde samtlige til skattepliktige leilendinger. Håkon Adelsteinsfostre var like slem, men han fant det tryggest å gi bøndene odelen tilbake, og ble derfor kalt «den gode». Slik husker iallfall jeg min lesning av Johan Ernst Sars (1874).
Håkon Jarl var nasjonalt stemt, hedning, og betalte ikke skatt til Danmark som han var underlagt de jure, men ikke de facto. Han skaffet seg skattefrihet etter avtale ved sine seire i slagene ved Danevirke i 974 og ved Hjørungavåg i 986, et storoppgjør mellom nordmenn på den ene siden og dansker støttet av svensker og Jomsvikinger på den andre. I den tidlige perioden var Håkon Jarl populær for sin dyktighet og sin nasjonale ånd. Men makt korrumperer, og Håkon hadde rukket å få bøndene mot seg på den tiden da Olav Tryggvason planla å kreve arven etter Hårfagre.
« .. då det nærma seg enda på levetida til Håkon jarl, tok han til å bli hardare mot folket på grunn av ovmot og havesykje. Han ble òg uvøren i kvinnesaker, for han tok alle han fekk tak i, anten dei var systrer eller mødrer eller døtrer. Dei måtte då vere hjå han så lenge han hadde hug til det. Han blei stridare mot heile allmugen. Folket tok til å mislike han, slik at mange kalla han Håkon Vonde. Til slutt kom det så langt med han at elsken hetna til sedløyse. Han hadde då hjå seg høgætta gifte kvinner og mange ungjenter. Dei var med han ei veke eller ein månad, og så sende han dei med vanære heim til fedrane og mødrene» (Odd Snorreson Munk ca. 1190).
Håkon Jarl oppførte seg som Hårfagre. For Hårfagre satte jo etter sigende barn på de peneste jentene i alle bygder under seiersrunden sin i landet etter Hafrsfjord. Det er vel derfor norske jenter påstås å være så pene. Det er påfallende likhetstrekk mellom beskrivelsen av Håkon Jarl hos Odd Munk her, og beskrivelsen av Kong Valdemar og Kong Salomo hos munken Nestor. Jeg skal ikke påstå at Odd Munk, som skrev på latin (1190), hadde lest Nestor (1113), men på den annen side skal vi heller ikke overse at disse munkene hadde sitt eget internett på den tiden, mellom de utallige klostrene som Europa var overstrødd med i middelalderen. Munkene leste hverandre og hisset seg opp. Snorre selv gir Håkon Jarl god attest som en dyktig statsmann.
Men Olav Tryggvason hadde fattet sin beslutning og seilte nord om Suderøyane og Orknøyane. Derfra stevnet han over Nordsjø frem mot sitt unge kongerike, som faktisk ventet ham. Olav gikk i land ved Moster, holdt messe og befalte at en kirke skulle bygges der. Olav la straks i vei mot Trondheim for å avsette Håkon Jarl, og fikk varm velkomst av bøndene. Håkon Jarl flyktet unna, men da Olav kom, ble Håkon skjendig myrdet av trellen sin, Kark, under en grisebinge på Melhus sør for Trondheim, en historie jeg håper alle har lært på skolen.
Bøndene samlet seg til allmannating på Lade og valgte Olav Tryggvason til konge over hele Norge. Den nye kongen bygget en kongsgård og en kirke og bestemte at det skulle bygges en kjøpstad ved Nidarosen. Olav fôr landet rundt og la det under seg. Alle folk i Norge gikk med på å lystre ham. Det gjaldt også høvdingene i Opplandene og i Viken, som hadde hatt land til len under Danekongen. Håkon Jarls sønner, Eirik og Svein Jarl og frendene deres, rømte landet og fôr øst til Sveaveldet til kong Olav Svenske (Olof Skötekonung, som styrte 995 til 1022).
Olav kristner Norge
Tiden var nå kommet da bloting skjulle fordømmes og folket vendes til kristendommen. Olav begynte i Viken, der han var godt kjent og hadde mange venner. Stormennene der var enige med Olav og folkene deres lot seg døpe. Så fôr Olav nord i Viken til Opplandene, og bød folket la seg døpe. De som nektet, fikk sterk refs. Noen drap han, andre lot han skamfere, og andre igjen ble drevet av landet. Olav lot nå hele folket døpe denne sommeren og vinteren etter, i hele det riket som hans far kong Tryggve og frenden hans hadde styrt, Olav den Helliges far Harald Grenske fra Grenland.
Tidlig neste vår fôr Olav vest til Agder med en stor hær, og holdt ting med bøndene, bød dem å la seg døpe, og ingen våget å motsi kongen. I Hordaland var det større motstand. Bøndene stilte fullvæpnet til tings og hadde valgt tre ordhage talsmenn til å motsi kongen. I dette tilfellet svikter Snorre sin ellers nøkterne stil, for da de tre talsmennene skulle ta til motmæle, fikk den første hoste, den andre ble stam og den tredje var så hes og tjukk i målet at ingen forsto hva han sa. Derfor sto Olav uimotsagt og folket lot seg døpe. På Gulating gikk det like ens, etter en mindre hestehandel fra Olavs side. Han giftet bort sin søster Astrid til Erling Skjalgson fra Sole, høvding fra Sognesjøen og sørøst til Lindesnes, som nå ble en av landets mektigste menn.
På høsten holdt Olav ting for fire fylker (Sogn, Fjordane, Møre og Romsdal) ved Dragseid på Stad, og dit fôr han med mye folk østfra. Olav forkynte at de måtte slåss om de nektet å la seg døpe, så ingen våget å sette seg opp mot ham. Etter å ha kristnet Nordmøre dro Olav til Lade og lot hovet rive og brenne. Da bøndene fikk høre dette, ble de harme og rustet til krig mot Olav Tryggvason, som hadde tenkt seg nord til Hålogaland, Ladejarlenes gamle sete. Olav snudde derfor og fôr sør om Stad og rundt til Viken.
Samme vinter var Olav på Ringerike og kristnet folket. Der satt Åsta Gudbrandsdatter, enken etter Harald Grenske, nå nygift med Sigurd Syr, etterkommer av Hårfagre, med sin sønn på tre år, den fremtidige Olav den Hellige. Olav Tryggvason lot Olav Haraldson døpe. Dette var den tredje vinteren Olav var konge.
Hårda bud
Sent på vinteren var Olav på frierferd hos Sigrid Storråde i svenske Kungälv. De skiltes som uvenner etter en skjebnesvanger krangel om en gullring, og Olav fôr over til Tønsberg. Der kunngjorde han at alle som drev med galdring, trolling og var seidmenn skulle fare fra landet. Han lot sine menn finne slike folk i området og bringe dem til kongen. Alle disse, anført av Øyvind Kjelda, en seidmann og stor trollmann, ble ført til gjestebud i en stor stue, med mat og sterk drikke. Da seidmennene var drukne stakk Olavs menn huset i brann. Alle uten Øyvind brant inne, for han kom seg ut gjennom ljoren i taket og fikk sendt bud tilbake til Olav at han aldri skulle finne ham og at han selv skulle fortsette å seide mot kongen som før. Kongen var sint, men måtte videre den våren til Avaldsnes på Karmøy, hvor det var stort gjestebud for ham. Men dit kom uventet også Øyvind Kjelda med et skip av seidmenn for å skade kongen.
Svartekunstene virket paradoksalt mot sin hensikt og seidmennene ble blinde istedenfor usynlige. Kongen fanget dem alle og lot dem binde på et lavvannsskjær som tidevannet går høyt over. Seidmennene endte slik sine dager på dette stedet, som siden ble kalt Skratteskjær.
Men det ble større vansker da Olav ville kristne bøndene i Trøndelagen og på Hålogaland. Hårek fra Tjøtta, kjent fra Stiklestad, hadde en venn som het Øyvind og som ikke ville la seg døpe. Olav fikk tak i Øyvind og snakket først vennlig med ham. Da det ikke hjalp, begynte kongen å true med skamfering. Men Øyvind var fast i troen.
«Da let kongen bere inn eit vaskefat fullt av glør og setje på magen til Øyvind, og straks sprakk magen. Da sa Øyvind: «Ta av meg vaskefatet; eg vil seie nokre ord før eg døyr». Det vart gjort. Kongen spurde: «Vil du no, Øyvind, tru på Krist?» «Nei, sa han – eg kan ingen dåp få. Eg er ei ånd som er mana inn i manns kropp ved finnetrolldom, for mor og far kunne ikje få barn før». Så døydde Øyvind, og han hadde vore ein stor trollmann» (Snorre 1979, side 186).
Men det gikk nesten enda verre med Raud den Ramme fra Godøy i Saltfjorden, som var grunnrik og hadde mye husfolk; han var en mektig mann og hadde mange «finner» i følget sitt når han trengte det. «Raud var ein stor blotmann og ein ovkar til å trolle». Ham ville Olav kristne.
«No let kongen Raud leie frem for seg, og ba han la seg døype. «Da skal eg ikje ta eigedommen din frå deg,» sa kongen, «men heller være venen din, såfremt du kan stelle deg slik». Raud skreik imot og sa at han aldri ville tru på Krist, og spotta Gud fælt. Da vart kongen harm og sa at Raud skulle få den verste døden. Kongen let ta han og binde han mot ei bjelke, og let setje en pinne mellom tennene på han og fekk opp munnen .. Så let kongen ta ein lyngorm og halde mot mot munnen på han, men ormen ville ikje inn i munnen av di Raud bles mot han. Så let kongen setje luren sin i munnen på han, og sleppte ormen inn der og sette eit gloande jern inn etter. Da kraup ormen inn i munnen på Raud og ned i halsen, og skar seg ut gjennom sida. Der let Raud livet sitt» (Snorre 1979, side 188).
Hvor bliver Ormen lange?
Olav Tryggvasons på godt og vondt eventyrlige, legendariske løpebane tok en brå slutt under slaget ved Svolder i år 1000, orkestrert av Sigrid Storråde. Han hadde tatt Hårfagres rike tilbake, han hadde kristnet nesten hele Norge, men han falt i bakhold da han vendte tilbake fra Vendland etter et besøk hos sin svigerfar kong Burislav. Han måtte gi tapt for en overlegen flåte av danske og svenske skip som lå på lur etter ham, med støtte av Jomsvikingene og de senere norske regentene for Daneveldet Svein og Eirik Jarl, som rømte landet da Tryggvason avsatte deres far Håkon Jarl på Lade i 995. Denne pågående striden mellom adel og kongsmakt i Norge ble ikke endelig avsluttet før kong Sverre befestet kongeveldet og statsmakten etter borgerkrigene på 1100-tallet.
Slik Tryggvasons maktovertakelse og nederlag er udødeliggjort av Bjørnson og Grieg i korverket «Landkjenning», huskes slaget ved Svolder mest for to punch-lines fra Einar Tambarskjelve, bueskytteren som mot slutten av slaget kjempet ekvidistant mellom kong Olav og Eirik Jarl. Rammet av en velrettet pil brakk Einars spente bue med et smell i håndfestet. «Hva brast så høyt?», ropte Olav. «Norge av din hånd, Herre Konge». Olav ga Tambarskjelve sin egen bue, men den dugde ikke: «For veik, for veik er kongens bue!», utbrøt Einar, og loddet med disse minneverdige ord dybden i kløften mellom adel og kongemakt i Norge.
Fortsettelse neste nummer!
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er nummer to i en serie på ni.
Den neste artikkelen kommer i morgen.
Denne serien blir merket med @OlavTryggvason.
