oss 150 kroner!
I Unherd den 16.november skriver James Rebanks som er bonde og bestselgende forfatter av The Shepherd’s Life, en artikkel om at det vil komme et bondeopprør i Storbritannia.
Vi har allerede sett noe av det, se dette innslaget fra 18.11.2024
https://www.gbnews.com/news/video-farmer-huge-problem-labour-starmer
Og i dag braket det løs:
Metropolitan Police anslår at mer enn 10.000 mennesker deltok i protesten til Whitehall.
I forkant av protesten møttes rundt 1800 medlemmer av National Farmers’ Union (NFU) nær parlamentet som en del av en masselobby av parlamentsmedlemmer.
Mange bønder hevder at selv om de er rike på eiendeler – for eksempel når det gjelder eiendom og husdyr – er de kontantfattige, og endringene vil bety at de må selge seg ut for å kunne betale skatten.
https://www.bbc.com/news/articles/czj71zyy934o
Seinere på kvelden skriver BBC News at bønder fra hele Skottland har sluttet seg til demonstrasjoner mot endringer i arveavgiftsreglene. De motsetter seg britiske myndigheters planer om å skattlegge arvede landbruksmidler verdt mer enn 1 million pund til 20 % – halvparten av den vanlige satsen – fra april 2026.
Mens tusenvis av bønder fra hele Storbritannia marsjerte mot Westminster, arrangerte rundt 350 bønder på Orknøyene også en protest på et lokalt auksjonsmarked. Det ble også holdt en marsj i Scottish Borders.
https://www.bbc.com/news/articles/c99rl0kmx3zo
Jeg har brukt helga på landsmøte i Norsk Bonde og Småbrukarlag og tankene James Rebanks formidler i den artikkelen jeg referer til i starten, opplevde jeg som svært kjennetegnende for tanker rundt den jordbrukspolitikken som har vært ført også i Norge og noen av frustrasjonene som kom fram i samtaler blant bønder på vårt møte.
Rebanks skriver:
Arbeiderregjeringens budsjett har gjort bøndene rasende, med endringer i arveavgift og tilbaketrekking av mye av de gamle betalingssystemene raskere enn lovet. Tusenvis truer med å marsjere mot Westminster neste uke. Men sannheten er at systemet har vært utnyttende og ødelagt i flere tiår. Lenge før Rachel Reeves kom inn i regjeringen har bøndene trukket det korte strået.
–
For å virkelig forstå varmen av bøndenes sinne i dag, må du forstå hvordan vi kom hit.
Jeg var tenåring da jeg begynte å stille faren min vanskelige spørsmål om den lille gården vår. Spørsmål om vi gikk med overskudd, og i så fall hva som lønnet seg best. Sauene? Storfeet? Bygget eller havren vi dyrket?
Han så rart på meg og fortalte meg at jeg aldri skulle regne på kostnadene som en «forretningsmann», fordi det bare ville fortelle meg at det å være bonde var en forferdelig idé, og at vi i grunnen jobbet for ingenting. Budskapet hans var enkelt – hvis du vil tjene penger, gå og gjør noe annet.
–
Jeg er ganske sikker på at denne tankegangen ikke blir undervist på handelshøyskoler, men det er ikke uvanlig på britiske gårder. Å bli lurt har blitt en livsstil for bøndene. I løpet av det siste århundret har andelen av husholdningsutgiftene våre som vi bruker på mat falt fra ca. 30% til ca. 8%. Men det blir verre – bare rundt 15p i hvert pund vi bruker på mat går til bonden, resten blir fanget av supermarkeder, prosessorer og andre mellommenn. Faren min, som mange andre bønder, jobbet for lite mer enn minstelønn store deler av livet, og med fryktelig dårlig avkastning på investeringen.
Hva er norsk virkelighet? Ifølge Landbruksbarometeret 2023 svarte bare 24 prosent av bøndene av de vil anbefale unge i dag å velge bondeyrket.
Investeringer i landbruket er ingen lønnsom investering, og ikke ser vi noen særlig vilje fra våre ansvarlige politikere eller myndigheter til å regne på avkastningen på investert kapital i landbruket.
Rebanks skriver at landbrukspolitikken i Storbritannia i etterkrigstida var preget av et godt og enkelt samarbeid, målet var å stimulere til økt produksjon og økt sjølforsyning.
Han skriver også at under tida i EU var bøndene en del av EUs felles landbrukspolitikk (CAP) og fikk samme støttenivå som bønder over hele Europa. Dette resulterte også i en periode med produktivitetsvekst i jordbruket og en lengre periode med rimelig mat for forbrukerne. Det skjedde enderinger på åttitallet, på høyresiden ble CAP foraktet for å subsidiere matproduksjon i stedet for å overlate den til markedskreftene.
CAP skapte også vanvittige overskudd av visse produkter og mangel på noen, og gjorde land helt avhengig av import.
På venstresiden begynte mange å påpeke de katastrofale bivirkningene av CAP-tilnærmingen, agroindustriens makt over jordbruket og rovdrifta på jord og natur. Dette resulterte i krav utover på 2000-tallet om en mer opplyst og «grønn» landbrukspolitikk.
Storbritannia forlot EU etter avstemminga i 2016 og bøndene håpet på bedre tider.
James Rebanks skriver dette:
Etter Brexit lovet regjeringen at det gamle nivået for CAP-finansiering ville opprettholdes på 2,4 milliarder pund i overskuelig fremtid. Likevel vil tilskuddssystemet se annerledes ut. Den sosiale kontrakten etter Brexit var at hver gård ville bli tilbudt en overgang fra det gamle arealbaserte systemet til de nye Environmental Land Management (ELM)-ordningene som hadde til hensikt å levere «offentlige fordeler for offentlige goder». Hvis du var en progressiv «grønn» bonde, kunne du gå fra det feilaktige gamle systemet til å tjene penger ved å tilby ting landet verdsatte, for eksempel hekker, trær og våtmarker.
Etter å ha blitt utskjelt hele livet for å være en «subsidiejunkie»-bonde, ønsket jeg disse endringene velkommen. Vi ville gått over fra en produksjonsbesatt tilnærming til en mer balansert, hvor vi fortsatt produserte mat, men vi gjorde det på en langt mer opplyst måte som også ga plass til naturen. Plutselig betalte staten deg for å ha sommerfugler, fugler og markblomster på landet ditt, sammen med din vanlige private inntekt fra husdyrsalg.
Vi var først i køen for å søke på de nye ordningene, entusiastiske, som mange andre bønder. Og alle i britisk politiske liv så ut til å være enige om at det var dette vi ønsket fra bøndene våre. Men hele visjonen for denne endringen hviler på tillit.
–
Rebanks viser til løfter som regjeringene etter Brexit har kommet med, endringer av «støtteordningene» og han avslutter sin artikkel med dette: hvert eneste av disse løftene har blitt brutt de siste fire årene.
Rabank skriver også om handelsavtaler avtalene de ulike regjeringene har gjort, og hvordan disse fjerner all beskyttelse for bøndene. Mange av avtalene favoriserer den mindre bærekraftige bonden i utlandet fremfor den mer bærekraftige britiske bonden, noe som fører til at Storbritannia importerer stadig mer billig mat fra utlandet, som ofte deretter blir behandlet og merket som «britisk» i supermarkedet.
Selvfølgelig er det få som mener at vi bør ha et helt lukket matsystem, det gir ikke mening å dyrke bananer her. Men det må være et mål å være sjølforsynt.
Hele artikkelen til James Rebanks kan du lese her:
