oss 100 kroner!
Storbritannias statsminister Keir Starmer møtte USAs president Joe Biden i Det hvite hus på 13. september med spørsmålet om bruken av langdistansemissiler av Ukraina for å treffe dypt inne i Russland på sin agenda. Men det kom ingen kunngjøringer, og det var heller ingen felles pressekonferanse.
Starmer fortalte senere media at samtalene var «produktive», men konsentrerte seg om «strategi» i stedet for et «spesielt skritt eller taktikk». Han signaliserte ingen beslutning om å la Kiev skyte langdistansemissiler inn i Russland.
Starmer sa at det ikke var tatt noen endelig beslutning om Storm Shadow-missilene og antydet at ytterligere utvikling kan følge under samlingen av FNs generalforsamling senere denne måneden. «Vi vil åpenbart ta spørsmålet opp igjen i FNs generalforsamling om bare noen få dager med en bredere gruppe individer», sa han.
En grunn til et slik ekstremt hemmelighold er at USA og Storbritannia er intenst bevisste på den russiske presidenten Vladimir Putins eksplisitte advarsel om at enhver bruk av vestlige langdistanseraketter for å angripe Russland «vil bety at NATO-land, USA og europeiske land er parter i krigen i Ukraina. Dette vil bety deres direkte involvering i konflikten, og det vil helt klart endre selve essensen, selve konfliktens natur dramatisk».
Putin la til med avmålte ord: «Dette vil bety at NATO-landene – USA og europeiske land – er i krig med Russland. Og hvis dette er tilfelle, vil vi, med tanke på endringen i essensen av konflikten, ta passende beslutninger som svar på truslene som vi blir stilt overfor».
Riktignok har Putin gitt lignende advarsler tidligere også, men fulgte ikke opp selv da vestlige våpen ble brukt av Ukraina ustraffet for å invadere Russland nylig. Så mye at Biden var tydelig avvisende om den siste Kreml-advarselen og sa: «Jeg tenker ikke så mye på Vladimir Putin».
På sin side anslår Moskva at selv om ingen offisiell avgjørelse i saken er kunngjort, er den allerede tatt og kommunisert til Kiev, og at Moskva vil måtte svare med egne handlinger.
Viseutenriksminister Sergey Ryabkov, Moskvas nøkkelperson på det diplomatiske sporet, ble sitert 14. september: «Beslutningen er tatt, carte blanche og all avlat er gitt (til Kiev), så vi [Russland] er klare for alt. Og vi vil reagere på en måte som ikke blir vakker».
Den tidligere russiske presidenten Dmitrij Medvedev, som nå fungerer som nestleder i landets sikkerhetsråd, gikk et skritt videre og sa at Vesten tester Russlands tålmodighet, men den er ikke ubegrenset. Han sa at Ukrainas inntrengning i Kursk allerede ga Russland formell grunn til å bruke sitt atomvåpenarsenal.
Medvedev advarte om at Moskva enten kunne ty til atomvåpen til slutt, eller bruke noen av sine ikke-atomvåpen, men fortsatt dødelige nye våpen for et storstilt angrep. «Og det ville være det. En gigantisk, grå, smeltet flekk i stedet for ‘russiske byers mor’» (det vil si Kiev, o.a.), skrev han på meldingsappen Telegram, med henvisning til Kiev.
Putin avviste i sin kommentar torsdag nok en gang de anglo-amerikanske sofisteriene om at det er Ukraina som vil bruke vestlige langdistanseraketter og ikke NATO. Han påpekte at den ukrainske hæren «ikke er i stand til å bruke banebrytende høypresisjons-langdistansesystemer levert av Vesten. Det kan de ikke gjøre. Disse våpnene er umulige å bruke uten etterretningsdata fra satellitter som Ukraina ikke har. Dette kan bare gjøres ved å bruke EUs satellitter, eller amerikanske satellitter – generelt NATO-satellitter».
«Det viktigste, nøkkelpoenget til og med – er at bare NATOs militære personell kan tildele flyoppdrag til disse missilsystemene. Ukrainske tjenestemenn kan ikke gjøre dette. Derfor er det ikke snakk om å la det ukrainske regimet slå Russland med disse våpnene eller ikke. Det handler om å avgjøre om NATO-land blir direkte involvert i den militære konflikten eller ikke».
Interessant nok har verken Washington eller London så langt tilbakevist Putins forklaring, og merkelig nok har den blitt fjernet helt fra britiske presserapporter – kanskje i frykt for at opinionens reaksjoner mot et slikt direkte engasjement fra Storbritannia i en krig mot Russland i en kamprolle!
Moskva forventer at trikset mellom USA og Storbritannia kan være å teste farvannet ved først (åpent) å bruke Storbritannias Storm Shadow langdistanse luftavfyrte kryssermissil, som allerede er levert til Ukraina. Fredag utviste Russland seks britiske diplomater fra Moskva-ambassaden i en klar advarsel om at båndene mellom Storbritannia og Russland vil bli berørt. Russland har allerede advart Storbritannia om alvorlige konsekvenser dersom Storm Shadow skulle bli brukt til å treffe russisk territorium.
Det som gjør utviklingssituasjonen ekstremt farlig, er at katt-og-mus-spillet så langt om NATOs skjulte involvering i Ukraina-krigen viker for å spille russisk rulett som følger lovene til sannsynlighetsteori.
Det vil si, selv om Russland ikke kan bli beseiret eller kastet ut fra territoriene i det østlige og sørlige Ukraina som det annekterte, anser Washington og London at det endelige utfallet av denne tilfeldige hendelsen ennå ikke kan bestemmes før den inntreffer; det kan til og med være et av flere mulige utfall, og det kan ikke utelukkes at det faktiske utfallet til og med kan bestemmes ved en tilfeldighet.
Tilsynelatende mener Biden at Russlands nåværende dominans på slagmarken er et tilfeldig fenomen og mulige utfall spenner fra en utslettelse av russisk militærmakt til en storstilt forstyrrelse av livet i Russland og en mulig kollaps av Russland – i det minste svekkelsen av Russlands posisjon i eventuelle fremtidige forhandlinger. Enkelt sagt handler krigen nå om Russland snarere enn Ukraina, og langdistansemissiler kan være en game changer.
Dermed eskalerer Biden krigen uten politiske begrensninger for å skape nye fakta på bakken før hans presidentperiode avsluttes i januar, noe som kan skape betingelser for permanent NATOs militære tilstedeværelse på ukrainsk territorium og stille Russland for et fullført faktum.
En slik strategi bygget på sannsynlighetens kvikksand er beslektet med et spill russisk rulett – en bravadohandling. Faktisk krymper Bidens alternativer for å støtte Ukraina for hver eskalering, som Wall Street Journal uttrykker det:
«Med bare fire måneder igjen i Biden-administrasjonen og lite håp om at kongressen godkjenner ytterligere finansiering for Ukraina uansett hvem som vinner presidentskapet, diskuterer Det hvite hus hvordan man best kan hjelpe Kiev gitt den begrensede verktøykassen».
På samme måte avtar også Europas interesse for krigen. Europeisk politikk blir uforutsigbar med fremgangen til ytre høyre i Tyskland, lederkrisen i fransk politikk, den relative nedgangen i EUs økonomi i forhold til globale rivaler på grunn av begrenset innovasjon, høye energipriser og kompetansegap osv. og, selvfølgelig, den overordnede økonomiske krisen i Europa uten noen ende i sikte, som tydelig ble fremhevet i den nylige rapporten til Mario Draghi.
I bunn og grunn setter Biden banen for krigen utover januar måned 2025, slik at selv etter hans avgang vil hans politiske strategi om å påføre Russland opprettholdt. Nasjonal sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus, Jake Sullivan, sa lørdag at Washington jobber med en «betydelig» runde med ytterligere bistand til Kiev. Han bekreftet et møte denne måneden mellom Biden og hans ukrainske kollega Zelensky.
Sullivan bemerket at Biden jobber for å sette Ukraina i «best mulig posisjon til å seire» i løpet av sine siste måneder i embetet. Poenget er at Bidens krigsstrategi avtar som «eskaleringshåndtering» mens NATO går over som en direkte part i fiendtlighetene.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Se også analysen til Alexander Mercouris på The Duran:
