oss 100 kroner!
Forrige helg kom verden svært nær atomkrig.
Spesielt for Consortium News, 19. september 2024
De fleste amerikanere nærmet seg forrige helg og tenkte på hvordan de ville tilbringe den etterlengtede slutten av arbeidsuken, med venner og familie.
Få er klar over hvor nær de kom til å oppleve scenariet som er så skremmende beskrevet i Annie Jacobsens alarmerende og svært lesverdige bok, Nuclear War: A Scenario.
72 minutter.
Det er alt som trengs for å gjøre slutt på verden slik vi kjenner den.
Det er kortere tid enn de fleste filmer som spilles på den lokale kinoen.
De fleste ville ikke rekke å kjøre til den lokale butikken for å kjøpe materialene som trengs for å gjøre de små reparasjonene rundt hjemmet som vanligvis venter til helgen.
Gå tur med hundene?
Leke med barna?
Glem det.
72 minutter.
Alt du trodde du levde livet ditt for ville være dødt.
Og hvis du overlevde?
For å sitere Nikita Khrusjtsjov: «De overlevende ville misunne de døde».
Ukraina, sammen med mange av sine NATO-allierte, har bedt om tillatelse fra USA, Storbritannia og Frankrike, til å kunne anvende presisjonsstyrte langtrekkende våpensystemer levert av disse landene, mot mål dypt inne i Russland.
6. september, på et møte i Ramstein Contact Group, et forum der USAs og NATOs militære støtte til Ukraina er koordinert, appellerte Ukrainas president Volodymyr Zelensky personlig til gruppen om mer våpenstøtte fra sine vestlige allierte og oppfordret allierte til å la Ukraina bruke våpnene de leverte til å angripe dypere inn i Russland.
Zelensky søker «langdistansekapasitet»
«Vi må ha denne langdistanse-kapasiteten», sa Zelensky, og henvendte seg til deltakerne, som inkluderte USAs forsvarsminister Lloyd Austin,
«ikke bare på det delte territoriet til Ukraina, men også på russisk territorium, slik at Russland er motivert til å søke fred. Vi må få russiske byer, og til og med russiske soldater til å tenke på hva de trenger: fred eller Putin».
Utenriksminister Austin sa i kommentarer etterpå, at han ikke trodde bruken av langtrekkende missiler for å angripe inne i Russland ville bidra til å avslutte krigen, og la til at han forventet at konflikten ville bli løst gjennom forhandlinger. Dessuten, bemerket Austin, hadde Ukraina sine egne våpen som var i stand til å angripe mål langt utenfor rekkevidden til det britiske kryssermissilet Storm Shadow.
Til tross for Austins tilbakevisning, så president Joe Biden ut til å være på vei til å gi Zelensky det grønne lyset han lette etter, angående bruken av britisk-leverte Storm Shadow-kryssermissiler og USA-leverte langtrekkende ATACMS-missiler, (Army Tactical Missile System) for angrep på russisk jord.
11. september besøkte USAs utenriksminister Antony Blinken, ledsaget av den britiske utenriksministeren David Lammy, Ukraina, hvor de holdt møter med Zelensky og hans nyutnevnte utenriksminister, Andrii Sybiha.
Blinken og Lammy i Ukraina
Blinken og Lammy klarte imidlertid ikke å komme med kunngjøringen som ukrainerne ventet med tilbakeholdt pust på å høre. I stedet gjentok Blinken og Lammy deres respektive nasjoners fulle støtte til Ukrainas seier, og la til at de ville tilpasse sin støtte for å møte ukrainske behov. «Poenget er dette: Vi vil at Ukraina skal vinne», sa Blinken etter møtet med Zelensky.
Scenen var nå satt for at Keir Starmer, Storbritannias statsminister, skulle fly til Washington D.C., sist fredag, hvor han skulle møte Biden og i fellesskap gå med på å gi Ukraina tillatelse til å bruke Storm Shadow og ATACMS, mot mål inne i Russland.
Starmer drar til Washington
Russland har lenge gjort det klart at de vil se på enhver nasjon som autoriserer bruken av sine våpen til å angripe Russland, som en direkte part i konflikten.
I kommentarer til mediene i Russland sist torsdag – én dag før Biden-Starmer-møtet i Det hvite hus – gjorde Russlands president Vladimir Putin det klart at enhver oppheving av restriksjonene på ukrainsk bruk av amerikansk- og britisk-leverte langdistansevåpen, ville endre «selve essensen av konflikten». Han sa:
«Dette vil bety at NATO-land, USA, europeiske land, kjemper mot Russland. Og hvis dette er tilfelle, så… Vi vil ta passende beslutninger som svar på truslene som vil bli utgjort mot oss».
Kremls talsperson Dmitrij Peskov, som uttalte seg etter Putins kunngjøring, bemerket at den russiske presidentens ord var «ekstremt klare» og at de hadde nådd deres tiltenkte publikum – USAs president Biden.
Biden virket ikke glad for meldingen. Som svar på et spørsmål fra journalister, før hans møte med statsminister Starmer i Det hvite hus, om hva han mente om Putins advarsel, glefset Biden sint: «Jeg tenker ikke så mye på Vladimir Putin».
Bevisene tyder på noe annet.
På en pressekonferanse i Det hvite hus samme dag, spurte Robbie Gramer, korrespondent for Politico John Kirby, talsperson for Det nasjonale sikkerhetsrådet: «Tar du Putin på hans ord om at angrep på russisk territorium av amerikanske – eller britiske – eller franskproduserte missiler, faktisk ville utvide krigen?»
Kirbys svar var talende på mange måter. «Det er vanskelig å ta noe som kommer ut av Putins ansikt på ordet. Men dette er ikke retorikk som vi ikke har hørt fra ham før, så det er egentlig ikke mye nytt der».
Gramer fulgte opp: «Så, med andre ord, du vet, i overveielsene om dette langtrekkende angrepet, er ikke trusler fra Putin en stor faktor for dere, i deres overveielser om dette?»
«Vel», svarte Kirby,
«Du lot meg ikke fullføre svaret, så la meg prøve … Jeg har aldri sagt, og det har jeg heller ikke gjort – ville vi noen gang si at vi ikke tar Putins trusler på alvor. Når han begynner å svinge atomsverdet, for eksempel, ja, vi tar det på alvor, og vi overvåker hele tiden den typen aktivitet. Han har åpenbart vist seg i stand til aggresjon.
Han har åpenbart vist seg i stand til å eskalere i løpet av de siste tre årene. Så, ja, vi tar disse kommentarene på alvor, men det er ikke noe vi ikke har hørt før. Så vi tar det til etterretning. Jeg skjønner. Vi har våre egne beregninger for hva vi bestemmer oss for å gi til Ukraina og ikke. Og jeg tror jeg ville la det ligge der».
Bare for å understreke poenget, Russlands ambassadør til FN, Vassily Nebenzia, sa til Sikkerhetsrådet sist fredag at NATO ville «være en direkte part i fiendtligheter mot en atommakt», dersom den tillot Ukraina å bruke langtrekkende våpen mot Russland. «Dere bør ikke glemme dette og tenke på konsekvensene», erklærte han.
‘Ikke lek med ilden’
Finpussen på alvoret i Putins advarsel ble overlatt til den russiske ambassadøren til USA, Anatolij Antonov. Antonov snakket også med russiske medier sist fredag, at han var overrasket over at mange amerikanske tjenestemenn trodde at:
«hvis det er en konflikt, vil den ikke spre seg til USAs territorium. Jeg prøver hele tiden å formidle til dem, en tese om at amerikanerne ikke vil være i stand til å sitte å vente bak vannet i dette havet. Denne krigen vil påvirke alle, så vi sier hele tiden – ikke lek med denne retorikken».
Putins ord hadde fanget oppmerksomheten til flere tidligere amerikanske regjeringsrepresentanter, som hadde ringt Antonov for avklaring.
«Gårsdagens uttalelser fra Vladimir Putin ble veid veldig nøye her. Flere tidligere tjenestemenn ringte meg og ba om å forklare hva som faktisk ligger bak disse uttalelsene. Jeg svarte ganske enkelt: ‘Ikke lek med ilden’».
Antonovs synspunkter ble sannsynligvis gjentatt gjennom eksisterende bak-kanaler for kommunikasjon, brukt av forsvarsdepartementet og CIA.
Til slutt kom meldingen gjennom – Biden trakk seg tilbake fra å gi Ukraina tillatelsene de søkte.
De fleste amerikanere er uvitende om hvor nær de var å våkne lørdag morgen, bare for å finne ut at det var deres siste.
Ukraina var klar til å avfyre
Hadde Biden gitt etter for Starmers press (britene, sammen med Ukraina og flere NATO-land, trodde at Putin bløffet), og signert på tillatelsen, var Ukraina forberedt på å lansere angrep på Russland den natten.
(Britiske soldater utplassert i Ukraina ville være nødvendig for å operere Storm Shadows, og de er allerede der, ifølge den tyske kansleren Olaf Scholz, som har nektet å sende lignende våpen til Ukraina.)
Russland ville sannsynligvis ha svart med konvensjonelle angrep på Kiev ved bruk av nye våpen, som det hypersoniske stridshodet Avangard, som hver for seg ville levere et slag tilsvarende 26-28 tonn eksplosiver.
Russland ville også mest sannsynlig ha truffet NATO-mål i Polen og Romania, der ukrainske krigere er basert. Og til slutt, Russland ville ha truffet britiske militære mål, muligens inkludert de på de britiske øyer.
Dette ville føre til en NATO-gjengjeldelse under Artikkel 5, ved bruk av et stort antall langtrekkende angrepsvåpen fra NATO, rettet mot russisk kommando og kontroll, flyplasser og fasiliteter for lagring av ammunisjon.
Den russiske responsen vil mest sannsynlig innebære utskyting av flere konvensjonelle Avangard-stridshoder mot NATO-mål, inkludert flybasen Ramstein og NATO-hovedkvarteret, så vel som flybaser hvorfra angrep mot Russland ble lansert.
På dette tidspunktet vil USA, ved iverksetting av planer for bruk av kjernefysiske våpen, avledet fra landets kjernefysiske doktrine, som legger vekt på forebyggende bruk av atomvåpen med lav kapasitet, for å «eskalere til ned-eskalering» – det vil si tvinge Russland til å trekke seg tilbake gjennom en demonstrasjon av kapasitet – autorisere bruken av ett eller flere atomstridshoder med lav kapasitet, mot russiske mål, på russisk jord.
Men russisk doktrine har ingen kapasitet til å engasjere seg i en begrenset atomkrig. I stedet vil Russland svare med en generell kjernefysisk gjengjeldelse rettet mot hele Europa og USA.
De gjenværende amerikanske strategiske styrkene som overlevde dette angrepet, ville bli skutt mot Russland.
Og så dør vi alle.
72 minutter.
Og verden går under.
Vi var ett pennestrøk unna dette utfallet, fredag 13. september 2024.
Dette er ikke en øvelse.
Dette er ikke en akademisk øvelse.
Dette er den virkelige verden.
Dette er liv eller død.
Dette er fremtiden deres som holdes som gissel av en gal mann i Kiev, støttet av tullinger i Europa.
Spørsmålet er – hva skal vi gjøre med det?
Det er et valg den 5. november der USAs neste øverstkommanderende vil bli valgt av «vi, folket».
Denne personen vil være den som holder pennen i ethvert fremtidig scenario, der beslutninger om liv eller død som kan manifestere seg i en generell atomkrig, vil bli tatt.
Det påhviler oss, folket, å sørge for at amerikanerne krever at kandidatene til dette embetet beskriver sin politiske visjon angående krigen i Ukraina, utsiktene til fred med Russland, og hva de vil gjøre for å forhindre utbrudd av atomkrig.
Men de vil ikke gjøre det hvis vi, folket, forblir tause om saken.
Reis deg.
Si ifra.
Krev å bli hørt.
72 minutter er alt som trengs for å avslutte livet slik vi kjenner det.
Vi døde nesten alle i løpet av helgen 14.-15. september 2024.
Hva skal vi gjøre for å sikre at det ikke skjer igjen?
Denne artikkelen er hentet fra Consortium News:
SCOTT RITTER: 72 Minutes (consortiumnews.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
INTERVIEW: Seventy-two minutes to end the world (youtube.com)
Annie Jacobsen on Nuclear War – a Second by Second Timeline (youtube.com)
Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser i U.S. Marine Corps som tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen og implementerte våpenkontrollavtaler, i Persiabukta under Operation Desert Storm og i Irak med tilsyn med nedrustningen av WMD. Hans siste bok er Disarmament in the Time of Perestroika, utgitt av Clarity Press.
