oss 100 kroner!
Reisebrev 2024 – del 7d, Kasakhstan.
Kasakhstan er et digert land, på størrelse med Vest-Europa, sju ganger større enn Norge, verdens niende største med sine vel 2,7 millioner kvadratkilometer. Men med en relativt liten, dog voksende befolkning på rundt 20 millioner. Jeg besøkte Almaty som tidligere het Alma-Ata, som betyr «Eplenes far».
Landet er uten forbindelser til hav, bortsett fra ‘innelukkede’ Det kaspiske hav, som ikke egentlig er noe hav, da det består av ferskvann og er jordas største innsjø.
Kasakhstan har grense til Russland i nord og øst, Det kaspiske hav i sørvest og Kina, Turkmenistan, Kirgisistan og Usbekistan i sør.
Astana er en av verdens yngste hovedsteder etter at Kasakhstan flyttet hovedstaden dit fra Almaty i 1997. Mesteparten av byen er bygget siden da og har nå ca 1,4 millioner innbyggere. I 1999 ble byen utnevnt til «City of peace» av UNESCO. Men Almaty er fortsatt landets største by og kulturelle sentrum, med vel 2 millioner innbyggere.
Almaty het tidligere Alma-Ata, som betyr «Eplenes far» (SNL).
«Villeplet fra Kazakhstan kom til Europa via silkeveien mange tusen år før Kristus. Det kom til Norge mellom vikingtid og middelalder. Det er dette eplet som har blitt kultivert opp igjennom historien og blitt til alle de sortene vi dyrker i hagene våre og kjøper i butikken. 7500 sorter på verdensbasis, og 400 sorter i Norge».1
Kasakhstan har ingen statsreligion og innbyggerne er ikke veldig religiøse, men det har blitt bygget mange moskeer. Slik gikk det til at jeg for første gang var inne i en moske, i Semej. Seinere samme dag også i en russisk-ortodoks kirke.
Det vokste trær i over 3000 meters høyde utenfor Almaty. Det så jeg da vi tok taubanen oppover i fjellene og passerte den legendariske Medeo-banen, som ligger 1691 meter over havet. Der ble det satt 120 verdensrekorder før skøytesporten ble flyttet innendørs.
I første del omtalte jeg sykkelturen langs steppene utenfor Semej som et høydepunkt for meg på turen. Et annet høydepunkt kom da vi besøkte Almatys akademi for idrett og turisme fredag 6. september. Der ble Bike for Peace mottatt med stående applaus, tradisjonsmusikk og folkedans med tilhørende drakter.
Så ble vi invitert på en lunsj jeg ikke har opplevd maken til, der vi ble fortalt at skikken i Kasakhstan er å behandle gjester som sendt av Gud. Vi fikk først en forrett, så en rett med hestekjøtt, deretter en stor entrecote og så dessert, alt mens glassene stadig ble fylt opp. Jeg spiste ikke mer den dagen.
Dette var en gratis lunsj. Eller var den det? Når jeg først snakker om mat, bør jeg også nevne restaurantpriser. Tallerkenen som er avbildet var også avbildet på menyen sammen med de to glassene med øl for den nette sum av 6900 tenge, 152 norske kroner (100 tenge = 2,21 NOK pr. 27. september). Så sjølsagt lot jeg meg friste, sulten som jeg var.
Jeg er oppdratt til at jeg skal spise opp maten min, og gjør alltid det. Men alt dette maktet jeg ikke å få i meg. Etter hvert gikk det opp et lys for meg. Det hele må ha vært ment for to. Både fordi det var så mye mat og fordi begge ølene ble servert samtidig.
På en annen restaurant fikk jeg to øl og en rett for 122 kroner, inkludert 10% tips på regningen. Også den maten holdt god standard. Men det finnes dyrere restauranter/cafeer i Kasakhstan, for dem som absolutt vil ha det.
Blant de mer eller mindre tilfeldige møtene på turen var Sultan, en ung noe eksentrisk kasakhstansk mann (19) vi traff utenfor et av Almatys universiteter. Han snakket brukbart engelsk og sa at han var bekymret for Norges framtid grunnet den lave fødselsraten i Norge (i Kasakhstan er fødselsraten 3 barn pr kvinne, i Norge under halvparten).
Sultan visste altså dette. Jeg sa at folketallet i Norge stiger likevel, grunnet innvandring og flyktninger. Det visste han også, mens han advarte mot hvilke følger det kan få for Norge.
Man finner varianter av omsorg og forskjellige teorier om «replacement» på de mest overraskende steder. Men Sultan har jo rett i at innvandring og flyktninger forandrer samfunnet. Og i løpet av NATO/Norges krig mot Syria, som fortsatt pågår siden 2011, ble jeg klar over at det å få syrere, særlig unge vernepliktige menn, til å flykte ut er en strategi for å svekke landets forsvar mot krigføringen. Av samme grunn prøver Norges regjering å hindre at syrere returnerer for å gjenoppbygge landet.
Jeg spurte så Sultan om han tilfeldigvis skulle samme vei som meg, det vil si i retning Astra hotell, og om han i så fall visste hvor det var og kunne gå sammen med meg.
Det kunne han. Men kunne han veien? Etter hvert som vi gikk fikk jeg følelsen av feil retning, noe jeg fikk bekreftet ved å sjekke Google maps på telefonen. Jeg spurte så om Sultan kunne skaffe meg en drosje, som han så gjorde.
Men da jeg satte meg inn i ‘drosja’ ble jeg skeptisk. For foran satt to menn, begge rundt 30 år, etter utseendet å dømme. De lot til å være venner og pratet sammen, men om hva?
Jeg ble urolig, og de kunne ikke så mye som et ord engelsk, langt mindre norsk. Så hvordan skulle jeg kommunisere? Ved uten varsel å hoppe ut fra drosja under stans ved et lyskryss?
Det ble med tanken, og snart hoppet i stedet han som satt i passasjersetet foran ut.
Sjåføren fortsatte å kjøre.
Etter ca. 20 minutter ankom vi hotellet, jeg lettet. Og sjåføren? Han ville ikke ha penger for turen, sjøl om jeg insisterte. Han sa bare «welcome to Kasakhstan». Han kunne altså likevel noen engelske ord.
I forrige del sa jeg noe om tekultur i Kasakhstan. En kveld på vei tilbake til hotellet i Almaty stakk jeg innom et sted der det ble spilt hiphop-musikk over høytaleranlegget, en sjanger jeg aldri har fattet interesse for. Men jeg reflekterte ikke over musikken før jeg hadde satt meg ned ved et bord, og akkurat denne varianten av musikken var laidback/avslappet og passet godt til min stemning da. Det passet meg også godt at det kun var tre andre i lokalet, en gutt/mann i 20-åra ved et bord og to kvinner på omtrent samme alder ved et annet bord.
Intet spesielt med dette, bortsett fra at alle drakk te og røyka vannpipe mens de scrolla og leste på sine telefoner, uten å si et ord til hverandre. Jeg gjorde det samme bortsett fra at jeg ikke røyka vannpipe. Og jeg drakk øl, mens de trakk te. Det lukta godt i rommet, særlig av vannpipa. Søtt, noe som bidro til en lun stemning.
For ordens skyld: vannpiper inneholder vanligvis ikke narkotiske stoffer, og i hvert fall ikke på et offentlig sted. «Tobakken som brukes er ikke spesielt sterk, og er ofte tilsatt store mengder fruktsirup (eple, appelsin, melon og lignende) og glyserin», (Wikipedia).
Slik gikk kanskje en time før det kom flere inn, fire menn, litt eldre enn de andre. De satte seg i det fjerde hjørnet av rommet og bestilte te. Og vannpipe, men til forskjell fra oss andre snakket de med hverandre, gemyttlig og vennskapelig.
Dette skjedde samtidig med landskampen mellom Norge og Kasakhstan, som foregikk i gangavstand fra denne ‘vannpipekafeen’. Jeg var den eneste i mitt reisefølge som ikke var på kampen. Men resultatet, null-null, kom inn på min telefon mens jeg satt der.
Jeg gikk så bort til bordet med de fire mennene og presenterte meg som nordmann og lurte på om noen av dem snakket engelsk. Det var det en som gjorde. Han presenterte seg som Amrat. Men det ble ikke noe sus over samtalen, da han var like lite interessert i fotball som meg. Så jeg satte meg igjen ved mitt bord.
Snart sto et glass øl og en skål med pistasjnøtter på bordet mitt. Jeg sa at jeg ikke hadde bestilt noe, men servitøren sa at det var Amrat som hadde spandert.
Jeg takket, men ikke så lenge etterpå gikk Amrat og kameratene hans. Da jeg ba om regningen litt seinere fikk jeg beskjed om at den allerede var betalt.
Jeg gikk ut og der sto de fire kameratene fortsatt. Jeg takket igjen for vennligheten. «Welcome to Kasakhstan», sa de i kor.
Jeg opplevde også noe morsomt da jeg oppsøkte barberer/frisør. Jeg valgte så og si den første og beste og gikk inn. Der var det ingen kunder, bare tre ungdommer, to gutter og ei jente i slutten av tenåra. De hang på ungdommers vis, over de to barberstolene. Over den ene satt den ene gutten med kjæresten (jenta). De var tett omslynget i hverandre.
Var dette et godt valg av frisør(er)? Jeg syns det hadde vært ufint å snu og tok sjansen. Men jeg fikk snart et inntrykk av at dette var to kamerater som plutselig hadde funnet ut at de skulle åpne barber og frisør-forretning (med kjærester som hangarounds). For Murat, han som klippet og barberte meg, mistet redskapet to ganger mens han holdt på og mens han vitset og lo med og av de andre.
Resultatet ble likevel greit nok, og billig, 5000 tenge eller 110 kroner med dagens kurs. Jeg ga 6000, for det som tross amatørskap var en sjarmerende og hyggelig opplevelse med ungdommer som utstrålte uskyld. Murat tok i mot bonusen, med store øyne, motvillig.
Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke filmet dem mens de holdt på med fnisingen og tøysingen seg i mellom, mens Murat klipte og barberte meg. For det var en nærmest surrealistisk opplevelse. Og jeg satt med kameraet, det vil si telefonen i hendene, da den ble brukt til å oversette med Google-oversetter. Kun diskresjon, eller sjenanse, avholdt meg fra å filme.
Jeg landet på Gardermoen tidlig tirsdag 10. september og pustet lettet ut da jeg hentet den innsjekkede kofferten og skjønte at to gaver fra Iljas, som jeg ble kjent med i Astana, hadde ‘overlevd’. Den ene var en flaske kasakhstansk vodka til meg. Den andre var en flaske georgisk cognac til en felles venn av Iljas og meg, som bor i Oslo. Gavene hadde jeg naturligvis pakket godt inn, men jeg var likevel spent, gjennom to innenriksflyvninger i Kasakhstan og landinger i Frankfurt og Gardermoen på veien hjem.
_______________________________
1. https://hageselskapet.no/aktuelt/eplets-dag
De tidligere reisebrevene fra Kasakhstan:
