oss 100 kroner!
Randbemerkninger til systematikkens historie.
I 1997 oppsummerte jeg mine studier av menneskenes forsøk på å klassifisere og systematisere verden i kategorier og begreper. Jeg gjorde det for å prøve å utvikle bedre teorier og redskaper til bruk i digitale medier. Jeg kalte teksten for Drømmen om det perfekte verket. Dessverre ble manuset ødelagt av et virus så snart jeg koplet min bærbare maskin til anlegget i Cappelens forlag, så bare noen biter overlevde. Denne teksten bygger på noen fragmenter av disse notatene.
Lenge før skrivekunsten ble oppfunnet har mennesket hatt behov for å danne seg begreper om verden rundt seg og å lage kategorier som kunne samle disse begrepene. Klassifisering er en nødvendig del av en tankeprosess, men det er svært lett å havne i den forestillinga at de inndelingene vi gjør er endelige og at de nødvendigvis gir et riktig bilde av verden rundt oss.
Klassifisering av digitale systemer
Spørsmålet om systematikk er viktig for det som er vårt tema, fordi vi står overfor en nærmest uoverstigelig informasjonsmengde, og da blir det å finne strukturer i den svært viktig. Fordi vi teoretisk kan ha tilgang til så utrolig mye informasjon i elektronisk form, blir spørsmålet om hvordan vi skal finne fram til det vi ønsker å vite noe om et meget sentralt spørsmål. Dette angår både dem som bearbeider og tilrettelegger informasjonen og dem som jakter på den. Det morsomme med den ikke-lineære verdenen i informasjonsteknologiens tidsalder er at vi kan operere med mange forskjellige klassifiseringsmodeller samtidig, ut fra de behovene vi har.
Jeg vil våge å påstå at ingen riktig har tatt innover seg hva slags krav disse mulighetene stiller til systemer og alternative. For å åpne øynene for disse mulighetene, er det viktig å ha en kritisk forståelse av den typen systematikk som vi omgir oss med. Systematikk kan være en vei fram til erkjennelse, men den kan like gjerne være en hindring for erkjennelse. Det er i dag lett å le av de alvorlige geistlige diskusjoner i middelalderen om hvor mange engler det er plass til på et knappenålshode. Vi må bare ha klart for oss at en del av våre debatter i dag vil framstå som like pussige for folk som måtte komme over dem noen hundre år fra nå.
Ei inndeling som de fleste lesende mennesker har vært borte i, er Deweys desimalklassifikasjonssystem, slik vi finner det i bibliotekhyllene. Ei hylle for religion og filosofi, noen hyller for historie og noen for samfunnsfag. Det virker logisk og greit. Det de færreste har tenkt over er at dette systemet har oppstått historisk ut fra helt bestemte behov og at det kanskje ikke er særlig godt egna i digitale medier.
Guds system
Den første virkelige avhandlinga om systematikk, må være Aristoteles’ Kategoriene fra ca. 350 f. Kr. Men hele hans verk var gjennomført systematisk, og det på en så gjennomtenkt og gjennomført måte at det har satt spor etter seg helt opp til i dag. I verket Dyrenes Historie for eksempel drøfter han en zoologisk systematikk. Han røper veldige kunnskaper om dyrenes indre og ytre organer og om deres adferd. Ingen del av dyrelivet er uinteressant eller uvesentlig, her er alt fra edderkopper og bier til kameler og elefanter. I motsetning til svært mange av dem som seinere har forsøkt på systematikk, er Aristoteles svært lite forutinntatt. Han viser til praktiske observasjoner og lar ikke sine egne eventuelle fordommer hindre utsikten til virkeligheten. Det vi møter er ingen spekulativ og vilkårlig systematikk, men et naturvitenskapelig verk.
I «The Search for the Perfect Language» har Umberto Eco tatt for seg en helt spesielle side ved denne historien, nemlig historien om hvordan mennesker i århundrer har prøvd å spekulere og resonnere seg fram til hva slags språk Gud kan ha brukt da han i følge Skapelsesberetningen sa «bli lys», og hva slags språk Adam brukte da han ga navn til alle dyr og fugler. De som prøvde på det, måtte nødvendigvis prøve å forestille seg en gudegitt systematikk eller himmelsk orden.
For middelalderens kristne var det rimelig å tenke seg at verden var ordnet i en harmonisk orden av en allmektig gud. For dem gjaldt det bare å prøve å finne fram til hva denne ordenen besto i. En av kristenhetens store tenkere var Thomas fra Aquino (1225–1274). I sitt hovedverk Summa Theologica delte han opp verden med utgangspunkt i Gud. Verket begynner med Gud, skapelsen og englene og fortsetter med mennesket og menneskets handlinger. Derfra går det over til hellige menneskers handlinger, Kristus og sakramentene, for så å avslutte med oppstandelsen og verdens undergang. Thomas var ikke aleine om dette.
Den rådende oppfatninga var at Gud er i alt, derfor ble enhver vitenskap til sjuende og sist teologi. Det tok noen århundrer før vitenskapene i Vesten etablerte seg på sin egen plattform, uavhengig av religionen. Men på veien dit ble en del av den gamle metodikken med på lasset.
Det viktigste var kanskje at troen på at det var mulig å finne ett, veldefinert og uangripelig system for å katalogisere all verdens kunnskap. Man fortsatte å tro på dette med så stor overbevisning at man ikke var i stand til å se at også oppfatningene om hvordan et slikt system skulle være svingte med de rådende ideologiske vindene. Spesielt encyclopediene, men utvilsomt også ordbøkene, har vært påvirket av de rådende vitenskapsoppfatningene. De gamle encyclopedistene prøvde å samle hele sin tids viten i ett verk, og utarbeidet systematikker for dette som i høyeste grad gjenspeilet de ulike vitenskapsoppfatningene opp gjennom historien.
Fra religiøse til sekulære systemer
Noen av encyclopediene bar også navn som direkte henviste til deres rolle som speil for samtida slik som f.eks. Vincent de Beauvais‘ verk «Speculum majus» – Det Store Speilet. Beauvais’ systematikk delte verden i tre: Naturale – Gud, verden og mennesket, Doctrinale – språk, etikk, håndverkene, medisin og Historiale – verdenshistorien.
Den store systematikeren Francis Bacon uttrykte den tidlige opplysningstidas understreking av mennesket som sentrum for det hele, med stor tro på menneskets evne til å omskape naturen til det bedre. Han delte derfor sin Instauratio magna (1620) i tre deler: External Nature, som omfattet emner som astronomi, meteorologi, geografi, mineralene, grønnsakene og dyra; Man, som omfattet blant annet anatomi og fysiologi; og til slutt Man’s Action on Nature, som omfattet medisin, kjemi, følelsene, intellektet, arkitektur, transport, trykking osv. Bacons systematikk setter mennesket i sentrum og deler inn vitenskapene på en langt mer gjennomført og vitenskapelig måte enn noen tidligere encyclopedist hadde gjort.
På sekstenhundretallet prøvde John Wilkins å finne fram til det perfekte filosofiske språket, men lyktes ikke. Et biprodukt av hans arbeid var et omfattende forslag til en systematikk. Fra hans side var det tydeligvis også ment som et forslag, ettersom han også hevdet at en god systematikk var det bare mulig å komme fram til etter at kompetente forskere hadde arbeidet med dette i årevis. Hans forslag opererte med kategorier og underkategorier og underkategorier av dem igjen. Slik sett representerte Wilkins et tydelig forstadium til Den Store Encyklopedien.
Denis Diderot
Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers (på norsk Encyklopedi, eller kritisk ordbok over vitenskap, kunst og håndverk) kalles gjerne Den store franske encyklopedien. Den redigert av Denis Diderot (1713–1784) og Jean Le Rond d’Alembert (1717–1783). Verket består av 17 bind med tekst og 11 bind med plansjer, i alt 75 000 oppslagsord.
Wilkins påvirket Denis Diderot og gjennom ham har den dermed hatt ringvirkninger helt opp til våre dager. Samuel T. Coleridge (1772–1834), som også var sterkt påvirket av Bacon, gjennomførte en annen systematikk i sin Encyclopaedia Metropolitana. Den hadde fem hovedklasser: Pure science, Mixed and Applied Science, Biographical and Historical, Miscellaneous and Lexicographical (ordbok over geografiske navn og et filosofisk og etymologisk leksikon), samt et analytisk register.
Biblioteksystemet
For boksamlinger er det også gjort tilsvarende forsøk på å klassifisere verden, et av de mest kjente er Dewey Decimal Classification etter Melville Dewey. Dette systemet deler kunnskapens verden opp i 10 hovedkategorier, med hver sine 10 underkategorier, som igjen har hver sine ti under-underkategorier. Dette hierarkiske systemet er bygd ut med undergrupper (etter punktum), men det er og blir hierarkisk og lineært. Det er på den måten et barn av opplysningstida og troen på at hele verden kan deles inn i eksakte kategorier som forholder seg hierarkisk til hverandre, for eksempel slik:
200 RELIGION
210 Natural theology
220 Bible
230 Christian Theology
240 Christian moral & devotional theology
250 Christian orders & local churches
260 Christian social theology
270 Christian church history
280 Christian denominations & sects
290 Other and comparative religions
Legg merke til at Bibelen med tilbehør tar 80% av kategoriene.
……..
800 LITERATURE & RHETORIC
810 American literature in English
820 English and Old English literature
830 Literatures of Germanic languages
840 Literatures of Romance languages
850 Italian, Romanian, Rhaeto-Romanic
860 Spanish & Portuguese literatures
870 Italic literatures, i.e., Latin
880 Hellenic literatures, i.e., Classical Greek
890 Literatures of other languages
Verden utenom Europa/USA fikk skarve 10%.
At det er ti hovedkategorier kommer sjølsagt i siste instans av at vi har ti fingre. Hadde vi hatt seksten, og dermed nokså sikkert et sekstentallssystem, så ville systematikerne funnet det logisk og korrekt å lage seksten hovedkategorier, seksten underkategorier osv.
Deweys system tar som utgangspunkt at normalmennesket er kristent og av europeisk opphav, siden kristendommen får 9 av 10 underkategorier og siden europeisk litteratur får det samme. Går vi enda mer detaljert til verks, ser vi at det aller mest normale mennesket er anglo-amerikaner. Dessuten viser andre kategorier at dette normalmennesket er opptatt av teknologi og vitenskap slik den var i siste halvdel av forrige århundre. Det finnes en kategori på tresiffernivå for små smier, men naturligvis ikke for webtjenester.
Dessuten kan man lett lese av systemet at det er utformet av en person med røtter i angloamerikansk og kristen tradisjon. Indirekte gjenspeiler systemet, slik et hvert system vil måtte gjøre, det teknologiske og vitenskapelige utviklingsnivået i sin tid.
Kvinner og ild
George Lakoff prøver i boka «Women, Fire and Dangerous Things. What categories reveal about the mind» å vise hvordan de kategoriene vi bygger opp forteller noe om hjernen vår. Den fantasieggende tittelen viser til en særegenhet ved australspråket dyirbal.
Dyirbal har fire hovedkategorier:
• Bayi. Omfatter bl.a. menn, kenguruer, flaggermus, de fleste slanger, noen fugler, de fleste insekter, månen, boomeranger.
• Balan. Omfatter kvinner, ild, skorpioner, vann, krig, noen slanger, noen fisker, de fleste fugler, sola, stjernene.
• Balam. Omfatter all spiselig frukt, honning, vin, sigaretter, kake.
• Bala. Kroppsdelene, kjøtt, bier, vind,de fleste trær, gras, søle, steiner, støy og språk.
Disse kategoriene fungerer åpenbart helt utmerket i dyirbal. Innenfor dette folkets kultur og samfunn gir det en mening som naturligvis ikke står tilbake for tilsvarende inndelinger i andre språk.
Vi skal ikke her trekke denne tråden like langt som Lakoff, men bare vise til det som et eksempel på at den typen systematikk som de fleste av oss er vant til ikke er den eneste mulige eller naturlige.
Seksualsystemet
Innen naturfagene var Carl von Linné opplysningstidens fremste systematiker. Før Linné hadde zoologer og botanikere gitt dyr og planter navn på en ganske tilfeldig og uensartet måte. I verket Systema naturae fra 1735 innførte Linné et system for å klassifisere dyr, planter og mineraler. Han videreførte dette arbeidet i Species plantarum i 1753 der han gikk inn for å gi plantene latinske navn på bare to ord. Dette er det systemet som gjelder i dag. Blåveis het i min ungdom Anemone hepatica, dermed visste vi at den hører til anemonefamilien og har artsnavnet hepatica. Men nå heter den Hepatica nobilis og tilhører dermed den nyopprettede hepaticafamilien og har artsnavnet nobilis. Samme plante, helt andre kategorier.
Mer omstridt var det systemet Linné brukte for klassifisering, nemlig det vi kaller seksualsystemet, fordi det var bygd på antallet og karakteren av plantenes kjønnsorganer. I dag er det en fornøyelse å lese hvordan Linné la hele sin tids seksualoppfatning inn i tolkninga av plantenes liv. Han skrev om blomstene som «ektesenger» og om «hemmelig ekteskap». Londa Shiebinger hentet fram denne ideologiske klassifikasjonshistorien i en artikkel i Scientific American (The Loves of Plants, februar 1996) og viste ved en gjennomgang av Linnés egne tekster hvor gjennomsyret systemet hans var av 1700-tallets fordommer og oppfatninger. Seksualsystemet brukes da heller ikke lenger i den formen Linné utviklet det.
Bildet av Dorian Grey
En gang var jeg på jakt etter Oscar Wildes roman «The Picture of Dorian Grey» og jeg var innom mange bokhandler, men den var ikke å oppdrive. I Tronsmo bokhandel i Oslo sto ikke en gang noe annet av Wilde i reolen for engelsk og amerikansk skjønnlitteratur. Jeg ble oppriktig sjokkert og spurte bokhandelmedhjelperen:
«Si meg, har dere virkelig ikke noe av Oscar Wilde?»
«Jo da, men han står ikke der, men i hylla for homselitteratur».
«Hvorfor det», ville jeg vite, «han var riktignok homse, men Dorian Grey er jo ikke først og fremst en homseroman, men ei bok om menneskelig forfengelighet».
«Ja», kom svaret, «men det er bare homser som kjøper Wilde her hos oss, så derfor har vi plassert bøkene hans der».
En original og tvilsom taksonomi, vil mange si. En overraskende variant av Linnés seksualsystem kanskje. Men den fungerte vel, får vi tro.
Dyr som tilhører keiseren
Det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av tidligere tiders måte å inndele kunnskapen på. I et essay fra 1966 skrev Jorge Louis Borges om et gammelt kinesisk leksikon som angivelig skal ha klassifisert dyreverdenen slik:
- dyr som tilhører keiseren
- balsamerte dyr
- tamme dyr
- pattegriser
- havfruer
- fabeldyr
- frittgående hunder
- dyr som beveger seg som sinnssyke
- utallige dyr
- dyr som er tegnet med tynn kamelhårspenn
- dyr som nettopp har unngått fare
- dyr som likner fluer på avstand
Ikke se bort fra at den gode Borges her har det litt moro med oss. Poenget er vel å vise at all klassifikasjon eller taksonomi har et sterkt kulturelt innslag.
Eksemplene ovenfor antyder at det kan være vanskelig å finne fram til en systematikk som er tidløs og kulturnøytral. Mitt standpunkt er at det er umulig.
Det betyr på ingen måte at systematikk og taksonomi er meningsløst eller umulig. Systematisk tenkning og systematisk informasjonsbehandling er høyst nødvendig, ikke minst i en digital og ikke-linær verden. Men når man lager systemene og bestemmer taksonomien, bør man helst være klar over deres relativitet og begrensning og være åpen for at de under gitte forhold må invaderes og overstyres av andre former for systematikk og andre synsvinkler. De digitale mediene er svært velegnet til akkurat dette. For mens Dewey skulle løse problemet med hvordan man på best mulig måte plasserer ei bok som man bare har ett eksemplar av i en boksamling, slik at den er lettest mulig å finne fram igjen, har vi muligheten til å plassere «boka», dvs. den digitale informasjonen, i så mange hyller vi måtte ha behov for.
Stilt på spissen vil jeg si at kategoriene finnes ikke, det er virkeligheten som finnes. Kategoriene er våre mangelfulle forsøk på å forstå verden og prøve å få den til å henge sammen.
Dette er kanskje en tanke å ta med seg i sosialismediskusjonen?
Les:
