oss 100 kroner!
Militæret oppgraderer allerede stridshoder som er i stand til å utkjempe en krig med både Kina og Russland samtidig
Responsible Statecraft, 29. august 2024
New York Times rapporterte i forrige uke at president Biden har godkjent en hemmelig atomstrategi som fokuserer på kinesiske og russiske atomvåpenstyrker.
Ifølge dokumentet «reorienterer den nye kjernefysiske veiledningen USAs avskrekkingsstrategi» for å møte «behovet for å avskrekke Russland, Kina og Nord-Korea samtidig».
Bidens godkjenning av denne strategien er imidlertid ikke mer enn en stilltiende anerkjennelse av et to tiår langt amerikansk teknisk program som har vært mer enn bare en «liten modernisering» av våpenkomponenter, men et dramatisk skritt mot kapasitet til å utkjempe og vinne atomkriger mot både Kina og Russland. Med andre ord, det er egentlig ikke noe «nytt» her i det hele tatt, bortsett fra den svært offentlige karakteren i annerkjennelsen av denne strategien.
I møte med alt dette vil kinesiske og russiske ledere ikke ha noe annet valg enn å iverksette mottiltak som ytterligere øker den allerede farlig høye beredskapen til deres atomstyrker. Dette inkluderer intensivert verstefalls-planlegging som vil øke sjansene for kjernefysiske reaksjoner på falske advarsler om angrep.
Den tekniske kilden til denne enorme forbedringen i amerikansk kjernefysisk ildkraft, er en relativt ny supersikring eller «superfuze» som allerede er montert på alle amerikanske strategiske ballistiske missiler. Denne sikringen mer enn dobler evnen til Trident II Submarine Launched Ballistic Missiles (SLBM), som bærer W-76 100kt stridshoder, til å ødelegge kinesiske og russiske kjernefysiske interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) i herdede siloer.
Den for tiden (ikke fullastet) amerikanske ubåtstyrken Trident, bærer rundt 890 W-76 100kt og 400 W-88 475kt stridshoder. De 400 W-88-stridshodene har blitt utstyrt med super-fuze og skulle opprinnelig ha kombinasjonen av nøyaktighet og kapasitet til å ødelegge russiske silobaserte ICBM-er, før de skytes opp. Men det er ikke nok W-88 til å angripe både russiske og kinesiske silobaserte ICBM-er før de kan skytes opp.
Så, med oppgraderingen med denne supersikringen på W-76, er W-88 stridshoder ikke lenger nødvendig for denne jobben. Tallrike oppgraderte W-76-stridshoder kan i stedet brukes til planlagte oppdrag mot silobaserte missiler i Russland og Kina.
Selv om 890 W-76 for tiden er på Trident II-ubåter, har USA 1600 totalt, noe som gjør W-76 til det mest tallrike stridshodet i det amerikanske arsenalet i dag. I tilfelle våpenkontroll-begrensninger ikke lenger begrenser størrelsen på amerikanske atomstyrker, kan disse stridshodene lett legges til og bæres av de allerede tilgjengelige Trident II ballistiske missilene til sjøs, som hver kan bære opptil 12 W-76 stridshoder.
Med en slik «opplasting» ville det fortsatt være mer enn nok gjenværende Trident II ballistiske missiler på ubåter til å bære alle de 400 tilgjengelige 475kt W-88 «tunge» stridshodene også.
Men la oss snakke mer om den hemmelige super-fuze eller Burst Height Compensating Fuse.
Figur 1 ovenfor illustrerer hvordan supersikringen drastisk øker «drapsstyrken» til et ballistisk missillevert stridshode.
Figur 1 har en venstre og høyre innsats, som hver viser en bunt linjer som går ned fra øverst til venstre mot bakken. Disse linjene skildrer de forskjellige banene til ankommende stridshoder. Denne spredningen i leveringsnøyaktigheten til stridshodene, oppstår på grunn av de kombinerte effektene av små feil som fører til forskjeller mellom de tiltenkte og faktiske stridshodebanene. Disse feilene er fra ukontrollerte justerings- og hastighetsfeil, fra når missilet er i motorisert flyging, under missilets utplassering av hvert stridshode, og når stridshodet kommer inn i atmosfæren igjen.
Innsatsen til venstre i figur 1 viser detonasjonsplasseringene til stridshoder bevæpnet med en konvensjonell sikring, og innsatsen til høyre viser plasseringen av detonasjonene med supersikringen.
Begge innleggene viser en grense fylt med grønt, som ser ut som en opp-ned kopp. Denne koppen viser volumet rundt målet der detonasjonen av et atomstridshode vil ødelegge eller «drepe» målet.
Når det gjelder den konvensjonelle sikringen, lander stridshodene på et område rundt målet, noen faller utenfor det dødelige feltet mens andre faller innenfor. Når det gjelder super-fuze, vist i høyre innfelt, er hvert stridshode plassert inne i det dødelige feltet, noe som resulterer i en mye høyere prosentandel av stridshoder på de forskjellige banene som dreper målet.
Super-fuze oppnår sin fantastiske økning i drapseffektivitet ved å måle høyden på et valgt tidspunkt, mens den fortsatt er utenfor atmosfæren, men relativt nær målet. Hvis målingen gir ønsket høyde, bestemmer sikringen at ingen korreksjoner er nødvendige. Hvis høyden er for stor, bestemmer sikringen at banelengden og høyden må endres for å sikre at detonasjonen skjer inne i det dødelige feltet.
Hvis høyden er for lav, betyr dette at stridshodet vil komme under og utenfor det dødelige feltet. Dette korrigeres ved å bevisst velge siktepunktet litt utenfor målet. Ved å forskyve siktepunktet øker sikringen både sjansene for at stridshoder som ellers ville falle både for kort og for langt fra det dødelige feltet, vil bli komprimert i rekkevidde (som illustrert i venstre innfelt i figur 1) for å detonere innenfor det dødelige feltet.
De militære implikasjonene av denne «tekniske godsaken», altså den ekstra kapasiteten til amerikanske ballistiske missil-stridshoder, har store implikasjoner for USAs krigsevner.
Siden 100 kt atomstridshoder bevæpnet med supersikringer, nå kan erstatte de mye høyere kapasitetene til 475 kt W-88 stridshoder, for angrep på silobaserte ICBM-er, er W-88-ene nå frie for andre oppdrag, som de mot høyt prioriterte kommando- og ledermål. (T. Postol)
Selv om enhver teknisk nøyaktig vurdering av de fysiske konsekvensene av storskala bruk av atomvåpen umiddelbart viser at det å «vinne» en atomkrig ikke har noen mening, har USA iherdig lagt vekt på utviklingen av atomvåpenteknologier som bare kan gi mening hvis deres tiltenkte formål er å utkjempe og vinne atomkriger.
Super-fuze er akkurat den typen teknologi.
Det er nå mulig, i det minste i henhold til kjernefysiske krigsstrategier, for USA å angripe de mer enn 300 ICBM-silobaserte rakettene som Kina har bygget siden rundt 2020, med det store antallet tilgjengelige 100kt W-76 Trident II-stridshoder. Den raske utvidelsen i «hard-target kill capability» til 100 kt W-76 stridshodet, gjør det også mulig for USA å angripe de rundt 300 silobaserte russiske ICBM-ene.
Å utforme utviklingen og utplasseringen av denne typen forebyggende angrepsteknologier, i misvisende termer som «styrking av avskrekking», lurer ikke Russlands og Kinas militære og politiske lederskap. Det gir dem i stedet ikke noe annet valg enn å vurdere måter å avskrekke en farlig amerikansk forkjøpsorientert atomvåpennasjon, som hele tiden streber etter bedre måter å «avvæpne» store deler av Russlands og Kinas kjernefysiske styrker.
Det er ingen tilfeldighet at Russlands president Vladimir Putin selv godkjente utviklingen og avslørte eksistensen av det ultimate dommedagsvåpenet – robot-ubåten Poseidon, som kan frakte et 100Mt stridshode inn i havnene i amerikanske, europeiske og østasiatiske byer – det er i stand til å ødelegge urbane områder med rekkevidde på utover 80 km fra undervannspunktet for detonasjon.
Russlands utplassering av Poseidon-systemet, tjener som en advarsel til de som tror de kan utkjempe og vinne atomkriger, ved å ødelegge betydelige deler av Kina og Russlands kjernefysiske gjengjeldelsesstyrker på forhånd. Uansett hvor vellykket et planlagt forebyggende atomangrep kan se ut på papiret, vil realiteten av en atomkrig som innledes med den vrangforestillingen at den kan vinnes, være en global ødeleggelse så stor i omfang, at slutten på den menneskelige sivilisasjonen ikke kan utelukkes.
Dette er den virkelige arven fra Bidens nye atomstrategi og super-fuze.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
Biden’s ‘new’ nuclear strategy and the super-fuse that sets it off
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også Ted Postol utdype Bidens ‘’nye’’ atomstrategi og superfuse:
Theodore A. Postol er professor emeritus i vitenskap, teknologi og nasjonal sikkerhetspolitikk ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Han underviste også ved Princeton og Stanford, og var rådgiver for sjefen for marineoperasjoner, hvor han evaluerte amerikanske taktiske og strategiske atomkrigsplaner, amerikanske strategiske planer for anti-ubåtkrigføring, russisk og amerikansk missilforsvar, og Trident I og Trident II ubåtavfyrte ballistiske missilsystemer.
