oss 150 kroner!
Det kinesiske kommunistpartiet møtes i plenum to ganger hvert tiår. Møtet varer i fire dager, og Hong Kong – «ett land, to systemer» er det perfekte møtestedet.
Hongkong ligger midtveis mellom Nordøst-Asia, (Japan og Nord- og Sør-Korea) og Sørøst-Asia. Vest for Hongkong strekker den eurasiske landmassen seg som forbinder Kina med India, Persia, Tyrkia og Europa. Mot øst ligger Stillehavet og USAs vestkyst.
Dessuten er Hongkong i utpreget grad ikke bare multipolar, men multi-nodal: Det er et mangefasettert knutepunkt, en manisk, global megaby, produktet av handelsruter som strekker seg hundrevis av år tilbake i tiden. Ja, i hundrevis av år har folk fra hele verden reist dit med skip eller over landjorda for å utveksle varer, ideer og kunnskap.
Nå har Hongkong omstilt seg og er klar til å møte det tjueførste århundret som et sentralt knutepunkt i Eurasia og med det som trengs for å være Kinas springbrett til økonomisk supermakt-status.
Plenumsmøtet i Beijing var en relativt edruelig affære. Man ønsket å stake ut en kurs – en balansegang mellom bærekraftig økonomisk vekst og nasjonal sikkerhet fram til 2029, når landet fyller 80 år.
Eliten blant de sagnomsuste «compradorene» [kinesisk-fødte bestyrere av europeiske handelshus i Kina], femtekolonister, og Kina-hatere i vesten jubler pga. nedkjølingen i den kinesiske økonomien med fall i finans- og eiendomsmarkedet, samtidig som USA fører en hybridkrig mot landet i et forsøk på bremse dets økonomiske vekst.
Men factum est at Kinas brutto nasjonalprodukt har steget med 5% i løpet av første halvår i år, og plenumsmøtets sluttkommuniké understreket at 5% vekst er det ufravikelige målet også for andre halvår.
Den offisielle retorikken vektla selvfølgelig at innenlandsforbruket skulle stimuleres, og at eksport og import skulle få en «ny giv».
Følgende avsnitt i sluttkommunikéet forklarer den nyeste fremstillingen av «sosialisme med kinesiske trekk»:
«Reformarbeidet må få større prioritet og må gå mer i dybden såvel som mer i bredden. Vi må modernisere målrettet slik at vi kan håndtere kompliserte utviklingstrekk i og utenfor vårt land, tilpasse oss nye bølger av vitenskapelige og teknologiske nyvinninger og industrielle revolusjoner. Vi må innfri vårt folks forventninger.
Det ble understreket at for at reformarbeidet skulle bli mer dyptpløyende måtte vi holde fast ved marxisme-leninisme, maoisme, teorien til Deng Xiaoping og Jiang Zemins tanker om «de tre representasjoner» . Dessuten måtte vi stå ved den vitenskapelige tilnærmingen til utvikling, og implementere Xi Jinpings tanker om sosialisme med kinesiske trekk i en ny tid.
Vi må nøye studere og implementere generalsekretær Xi Jinpings nye tanker, synspunkter og konklusjoner om omfattende dybdegående reform og vi må fullt og helt anvende den nye utviklingsfilosofien på alle fronter».
For enkelhets skyld forklarte Xi alt sammen relativt inngående.
De brysomme «markedene»
Ingen andre land i verden har regjeringer som plotter femårsplaner for økonomisk utvikling. (Russland later riktignok til å ha begynt for første gang.) Planene omfatter landbruksareal, skattereformer, miljøvern, nasjonal sikkerhet, kampen mot korrupsjon og kultur.
Ordet «reform» forekommer intet mindre enn 53 ganger i sluttkommunikeet. Det betyr – til forskjell fra hva vi hører i vesten – at kommunistpartiet er sterkt opptatt av å forbedre styring og å øke effektivitet. Og alle målene må nås, ellers vil hoder rulle.
Vitenskap og teknologi vil nok en gang være i forsetet i Kina. Dette blir en slags oppfølging til strategien omtalt som «made in China 2025«. Man vil som forventet legge vekt på å integrere den digitale økonomien i den reelle, å oppgradere infrastruktur, og å fremme fleksibilitet i industrielle forsyningskjeder.
Det er fascinerende å merke seg hvordan kommunikeet understreker behovet for å «korrigere markedssvikt», dvs. å stagge turbo-neoliberalisme. Det loves «usvikelig støtte til og veiledning av» den «ikke-statlige sektorens» utvikling. Beijing vil sikre rettferdig konkurranse mellom «alle former for eierskap» i økonomien, som skal få operere «lovlig og på likeverdige vilkår».
Man kunne lett finne på å mistenke at plenumsmøtet var tenkt som en Taoistisk tålmodighetsprøve. Ifølge Xie Maosong fra China Institute for Innovation and Development Strategy ved Chinese Academy of Sciences, «sa Xi gjentatte ganger at den letteste delen av reformperioden nå er forbi og at vi befinner oss i ukjente farvann. Partiet må trå varsomt, ikke minst siden de eksterne farene øker. Mange grupper har dessuten egne interesser som berøres av vår politikk».
Hongkongs turbo-kapitalisme er selvfølgelig primært besatt av «markedene». Britiske forretningssfolk som saumfarer Asia på vegne av sine klienter, har gitt uttrykk for at de ikke er særlig lystne på å investere i Kina. Men det skremmer ikke planleggerne i Beijing. Det som opptar Politbyrået er hvordan Xis økonomiske, sosiale, miljømessige og geopolitiske mål skal innfris de neste 5 årene. Markedene vil bare måtte tilpasse seg.
Planleggerne i Beijing har allerede tatt høyde for Trump i det store bildet. Det vestlige mantraet om at Kinas økonomi sliter med å stabilisere seg kan sikkert debatteres. Men Kinas økonomi kan faktisk være mer utsatt nå enn da Trump startet handelskrigen sin i 2018. Presset mot yuan-valutaen kan synes større nå, på grunn av gapet mellom lånekostnadene i USA og Kina. JP Morgan anslår at hver prosent som tolltariffen økte i 2018-2019 under handelskrigen som USA erklærte sammenfalt med en 0,7% styrking av USD i forhold til yuan.
Trump har tenkt å innføre en 60% tolltariff på så godt som alle kinesiske varer. Det vil føre til at dollaren vil koste 9 yuan, altså en 25% svekkelse i forhold til dagens kurs.
Les nå hele greia og sett i gang med arbeidet
Det er interessant å se hva hva Hongkongs sjefsminister John Lee sa om plenumsmøtet. Han oppfordret «alle sektorer» til å lese kommunikeet. Og næringslivseliten har nok skjønt tegninga. De tolket den dithen at Beijing nok en gang satser på at Hongkong skal ha en ledende rolle i området.
Det måtte bare bli sånn. Lee understreket at Hongkong er et super-bindeledd mellom fastlands-Kina og det globale nord/sør, og en super merverdi-skaper. Enda tiltrekker Hongkong utenlandske investeringer av alle slag.
Hva er så det rådende synet på Hongkong blant medlemmer av næringslivet i USA? USAs handelskammer i Hongkong uttrykker forferdelse over at forretningsfolk fra USA rett og slett ikke forstår direktivet om «Ivaretakelse av nasjonal sikkerhet» som ble vedtatt i Mars og som utfylte den Nasjonale sikkerhetsloven som trådde i kraft i 2020.
For Beijing er den nasjonale sikkerheten særdeles viktig. Den omfatter alt fra kamp mot hvitvasking til det å forhindre femtekolonister fra å igangsette en fargerevolusjon som den som nesten ødela Hongkong i 2019. Investorer fra USA forstår naturlig nok ikke det, noe som overhode ikke bekymrer Beijing.
Hva sier så sjefen for Kinas største aksjefond?
Zhang Kun, sjefen for Blue Chip fixed Fund, driver faktisk fire ulike fond med en samlet kapital på USD 8,9 milliarder. Han satser på å nå Beijings forsett om å løfte Kinas BNP til samme nivå som vestens innen 2035.
Om det skjer, uansett ev. handelskrig med USA – og kineserne vil ikke la noe komme i veien for at de når målet – vil BNP pr. pers være rundt USD 30.000 (det var 12.300 i fjor ifølge kinesiske tenketanker).
Så Kina vil fortsatt ønske utenlandske investeringer velkommen, via Hongkong eller på annet vis. Men på alle fronter, er og blir nasjonal sikkerhet det aller viktigste. Vi får se på det som en praktisk øvelse i selvforsvar.
Originalens tittel:
China Designs an Economic Road Map All the Way to 2029
Oversatt til norsk for steigan.no av Katjana Edwardsen.
