oss 100 kroner!
Å motsette seg folkemord er et moralsk, ikke et politisk valg.
Det er bare én måte å få slutt på det pågående folkemordet i Gaza. Det er ikke gjennom bilaterale forhandlinger. Israel har rikelig demonstrert, blant annet med attentatet på Hamas ledende forhandler Ismail Haniyeh, at de ikke har noen interesse av en permanent våpenhvile. Den eneste måten å stoppe Israels folkemord på palestinerne, er at USA avslutter alle våpenforsendelser til Israel. Og den eneste måten dette vil finne sted på er hvis nok amerikanere gjør det klart at de ikke har til hensikt å støtte noen presidentkandidat eller noe politisk parti som gir næring til dette folkemordet.
Argumentene mot en boikott av de to regjeringspartiene er kjente: Det vil sikre valget av Donald Trump. Kamala Harris har retorisk vist mer medfølelse enn Joe Biden. Vi er ikke mange nok til å ha innflytelse. Vi kan jobbe innen Det demokratiske partiet. Israel-lobbyen, spesielt American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), som eier de fleste medlemmene av Kongressen, er for mektig. Forhandlinger vil etter hvert føre til at slaktingen opphører.
Kort sagt, vi er impotente og må gi fra oss vår handlefrihet for å opprettholde et prosjekt med massedrap. Vi må akseptere forsendelsen av hundrevis av millioner dollar i militærhjelp til en apartheidstat, bruken av vetoer i FNs sikkerhetsråd for å beskytte Israel og aktiv hindring av internasjonal innsats for å få slutt på massemordet – som normal styring. Vi har ikke noe valg.
Folkemord, den internasjonalt anerkjente forbrytelsen av forbrytelser, er ikke et politisk anliggende. Det kan ikke sidestilles med handelsavtaler, infrastrukturlover, friskoler eller immigrasjon. Det er et moralsk spørsmål. Det handler om utryddelsen av et folk. Enhver overgivelse til folkemord fordømmer oss som nasjon og som art. Det kaster det globale samfunnet ett skritt nærmere barbari. Den utsletter rettsstaten og håner enhver grunnleggende verdi vi hevder å hedre. Det er i en kategori for seg selv. Og å ikke, med hvert fiber av vårt vesen, bekjempe folkemord er å være medskyldig i det Hannah Arendt definerer som «radikal ondskap», ondskapen der mennesker, som mennesker, blir gjort overflødige.
Overfloden av Holocaust-studier burde ha gjort dette uutslettelige poenget. Men Holocaust-studier ble kapret av sionister. De insisterer på at Holocaust er unikt, at det på en eller annen måte er atskilt fra menneskets natur og menneskets historie. Jøder blir guddommeliggjort som evige ofre for antisemittisme. Nazister er utstyrt med en spesiell form for umenneskelighet. Israel, som U.S. Holocaust Memorial Museum i Washington konkluderer, er løsningen. Holocaust var ett av flere folkemord som ble utført på 19- og 20-tallet. Men historisk kontekst blir ignorert og med den vår forståelse av dynamikken i masseutryddelse.
Den grunnleggende lærdommen fra Holocaust, som forfattere som Primo Levi understreker, er at vi alle kan bli villige bødler. Det skal veldig lite til. Vi kan alle bli medskyldige, om så bare gjennom likegyldighet og apati, i ondskap.
Levi, som overlevde Auschwitz, skriver:
«Det finnes monstre, men de er for få i antall til å være virkelig farlige. Farligere er vanlige mennesker, funksjonærene som er klare til å tro og handle uten å stille spørsmål».
Å konfrontere ondskap – selv om det ikke er noen sjanse for å lykkes – holder liv i vår menneskelighet og verdighet. Det lar oss, som Vaclav Havel skriver i «The Power of the Powerless», leve i sannhet, en sannhet de mektige ikke vil ha uttalt og søker å undertrykke. Det gir et lys å følge til dem som kommer etter oss. Det forteller ofrene at de ikke er alene. Det er «menneskehetens opprør mot en påtvunget posisjon» og et «forsøk på å gjenvinne kontrollen over ens ansvarsfølelse».
Hva sier det om oss hvis vi aksepterer en verden der vi bevæpner og finansierer en nasjon som dreper og sårer hundrevis av uskyldige hver dag?
Hva sier det om oss hvis vi støtter en orkestrert hungersnød og forgiftning av vannforsyningen, der polioviruset har blitt oppdaget, noe som betyr at titusenvis vil bli syke og mange vil dø?
Hva sier det om oss hvis vi i 10 måneder tillater bombing av flyktningleirer, sykehus, landsbyer og byer for å utslette familier og tvinge overlevende til å slå leir ute i det fri eller finne ly i simple telt?
Hva sier det om oss når vi aksepterer drap på 16.456 barn, selv om dette sikkert er et underrapportert tall?
Hva sier det om oss når vi ser Israel eskalere angrep på FNs fasiliteter, skoler – inkludert Al-Tabaeen-skolen i Gaza by, der over 100 palestinere ble drept mens de utførte Fajr, eller morgenbønn – og andre tilfluktsrom?
Hva sier det om oss når vi tillater Israel å bruke palestinere som menneskelige skjold ved å tvinge sivile i håndjern, inkludert barn og eldre, til å gå inn i potensielt minelagte tunneler og bygninger foran israelske tropper, til tider kledd i israelske militæruniformer?
Hva sier det om oss når vi støtter politikere og soldater som forsvarer voldtekt og tortur av fanger?
Er det slike allierte vi ønsker å styrke? Er det denne oppførselen vi ønsker å omfavne? Hvilket budskap sender dette til resten av verden?
Hvis vi ikke holder fast ved moralske imperativer, er vi fortapt. Ondskapen vil seire. Det betyr at det ikke er noe rett og galt. Det betyr at alt, inkludert massemord, er tillatt. Demonstranter utenfor Demokratenes nasjonalkonvent i United Center i Chicago, krever en slutt på folkemordet og USAs bistand til Israel, men innenfor dørene blir vi matet med en kvalmende konformitet. Håpet ligger i gatene.
Et moralsk standpunkt har alltid en pris. Hvis det ikke er noen kostnad, er det ikke moralsk. Det er bare konvensjonell tro.
«Men hva med prisen for fred?», spør den radikale katolske presten Daniel Berrigan, som ble sendt til føderalt fengsel for å ha brent vernepliktsdokumenter under krigen i Vietnam, i sin bok «No Bars to Manhood»:
Jeg tenker på de gode, anstendige, fredselskende menneskene jeg har kjent i tusenvis, og jeg undrer meg. Hvor mange av dem er ikke så plaget av normalitetens ødeleggende sykdom at hendene deres, selv når de erklærer seg for freden, strekker seg ut med en instinktiv krampe i retning av deres bekvemmeligheter, deres hjem, deres sikkerhet, deres inntekt, deres fremtid, deres planer – den femårsplanen for studier, den tiårsplanen for profesjonell status, den tjueårsplanen for familievekst og enhet, den femtiårsplanen for anstendig liv og hederlig naturlig død. «Selvfølgelig, la oss ha fred»,»», roper vi, «men la oss samtidig ha normalitet, la oss ikke miste noe, la livene våre stå intakte, la oss verken kjenne fengsel eller dårlig rykte eller brudd på båndene.» Og fordi vi må omfavne dette og beskytte det, og fordi våre håp for enhver pris – for enhver pris – må marsjere etter planen, og fordi det er uhørt at et sverd i fredens navn skulle falle, og løsrive det fine og utspekulerte nettet som våre liv har vevd, fordi det er uhørt at gode mennesker skal lide urettferdighet eller familier bli splittet eller godt rykte gå tapt – på grunn av dette roper vi fred og roper fred, og det er ingen fred. Det er ingen fred fordi det ikke finnes noen fredsstiftere. Det er ingen fredsskapere fordi det å skape fred er minst like kostbart som å skape krig – minst like presserende, minst like forstyrrende, minst like utsatt for å bringe skam og fengsel og død i kjølvannet.
Spørsmålet er ikke om motstand er mulig. Det er om motstand er riktig. Vi er pålagt å elske vår neste, ikke vår stamme. Vi må ha tro på at det gode trekker til seg det gode, selv om de empiriske bevisene rundt oss er dystre. Det gode er alltid legemliggjort i handling. Det må sees. Det spiller ingen rolle om det bredere samfunnet er sensurert. Vi er kalt til å trosse – gjennom handlinger av sivil ulydighet og manglende overholdelse – statens lover, når disse lovene, som de ofte gjør, er i konflikt med moralloven. Vi må stå, uansett hva det koster, med jordens korsfestede. Hvis vi ikke klarer å innta dette standpunktet, enten det er mot det militariserte politiets overgrep, umenneskeligheten i vårt enorme fengselssystem eller folkemordet i Gaza, blir vi korsfesterne.
Chris Hedges-rapporten er en leserstøttet publikasjon. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt, bør du vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.
Artikkelen er hentet fra Chris Hedges Substack:
Thou Shalt Not Commit Genocide
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report».
MERKNAD TIL LESERNE: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show uten din hjelp. Murene lukker seg inn, med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Vær så snill, hvis du kan, registrere deg på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å legge inn min mandagskolonne på Scheerpost og produsere mitt ukentlige TV-show, «The Chris Hedges Report».
